I forrige måned fyllte Ingrid Hadler 70 år. Den storre dagen ble feiret med familie, slekt og jaktvenninner fra Asker jeger og fiskeklubb. Som så mange store idrettsfolk ”måtte” Ingrid få seg en ny ”idrett” etter å ha lagt bak seg en eventyrlig idrettskarriere. Valget var enkelt, ifølge Ingrid:
- Som tidligere orienteringsløper elsket jeg å være ute i naturen, og det var muligheten til å kunne jakte som ansporet meg.
Tidlig ute
Året var 1980. Utstyrt med hagle dro hun til skogs.
Hvorfor akkurat da?
-I 1979 var Åge og jeg med en venn på setra hans i Spekedalen. Vi fikk låne hver vår hagle, tok noen prøveskudd og gikk på jakt. Dette var i privatterreng. Jeg traff den første rypen jeg skjøt på, og da var det gjort. Har vært på fuglejakt hvert år siden. Den «tenningen» tror jeg hadde med at min far jaktet småvilt i Trøndelag, der jeg er oppvokst og min mor var fra Vadsø hvor min onkel var en meget ivrig rypejeger. Vi fikk julekort fra ham hvert år der hytteveggen var tapetsert med ryper og han poserte med mange engelsksettere. Det måtte være noe som lå latent i blodet.
Ingrid flyttet hjemmefra som 19-åring. På denne tiden var det orientering som opptok henne mest – ikke jakt. Hun fant igjen sin gamle o-løpsvenninne Astrid Vigenstad. Sammen vant de VM i stafett i Sverige i 1968. Astrid drev med fuglejakt og duoen jaktet sammen i mange år.
Så mange andre medsøstre var det ikke i sikte på denne tiden. Fortsatt er kvinnene i klart mindretall. Men stadig flere kvinner griper til våpen og drar på jakt. De siste 10 årene har antall kvinnelige jegere økt med 73 prosent, mens tilsvarende tall for menn er 18 prosent. Det er nå registrert 58.000 kvinner i Jegerregisteret.
Kvinnene kommer
Hva tror så Ingrid er årsak til den dramatiske økningen av kvinnelige jegere de siste årene?
- Jeg tror jakt som naturopplevelse har blitt mer populært de siste årene og jeg tenker at også på denne arenaen begynner kvinner å få øynene opp for den gleden de i alle år bare har hørt om.
De aller fleste kvinner har fedre, brødre eller ektemenn som jakter. Ingrid hadde ingen slike forbilder eller motivatorer; på eget initiativ satte hun i gang.
Det begynte med skogsfugl og ryper; siden har Ingrid nedlagt en mengde storvilt i og utenfor landets grenser.
-Har du tall på alle dyr du har skutt?
-Nei, det har jeg ikke.
-Hvilken jaktopplevelse setter du høyest og hvorfor?
-Inntil jeg fikk eget villreinkort var fuglejakta det gjeveste, men nå er jeg litt usikker. På grunn av nedgangen i rypebestanden i sør Norge er det ikke så kult å jakte rype her. Reinsjakt er utrolig spennende. Det var drømmen når jeg ble pensjonist å ligge oppe i fjellet til reinen var skutt. Astrid Vigenstad ble med som bærer i en alder av 74 år og vi lå i lavvo. Hun har skutt store bukker tidligere, men ser for dårlig til å skyte nå, men er fortsatt meget ivrig. Jeg har kommet hjem med rein hver gang og spenningen og naturopplevelsen har vært enorm.
Kvinnelig samhold
Ingrid skiller seg ut blant landets kvinnelige jegere. For mens mange kvinner tar jegerprøven, skorter det på å komme seg ut og jakte. Det blir med jegerprøven for altfor mange. Av de 194.679 som løste jegeravgiftskort i 2013/14 var hele 92,7 prosent menn. Kvinner utgjorde bare 7,3 prosent.
Hvorfor dette kraftige frafallet fra skytebane til skog og høyfjell?
- Jeg synes det er vanskelig å svare for andre. For min egen del syntes jeg det var vanskelig å finne ut hvor jeg kunne jakte, når jeg måtte søke og hvor jeg kunne bo under jakten. Jeg hadde få veninner som drev med jakt og det var ikke selvsagt som gift kvinne å skulle dra på jakt med andre menn, så jeg måtte finne ut av det meste selv. Jeg merket at jakt og våpen ikke var noe jeg var veldig vandt med. Bare det å bli venn med hagla på skytebanen var en utfordring.
Ingrid Hadler er medlem av Bærum Jeger- og Fiskeforening, men da hun ble oppmerksom på at Asker Jeger og Fiskeforening startet opp egen jentegruppe, ble hun raskt medlem.
-Du sitter i styret i AJFF. Har du som mål å øke kvinneandelen blant jegere?
- Ja, jeg er opptatt av å formidle spenningen, naturopplevelsen og fellesskapet i forbindelse med jaktutførelsen, og vise at kvinner må ikke gå glipp av dette.
Løp som mann
Ingrid har aldri latt seg stanse av hinder av noe slag. Hun viste tidlig et sterkt og klart kvinnepolitisk engasjement innenfor idretten. Hun ble den første kvinnen som i 1969 startet i det tradisjonsrike svenske storløpet Tiomila. Det Det var ikke nedfelt at løpet kun var for menn, men i praksis var det slik.
Ingrid Hadler bestemte seg for at mannshegemoniet måtte brytes. Hun dekket til sitt lange lyse hår og løp en av nattetappene. Ikke under sitt egentlige navn, men som ”Einar Nordås”. Dagen etter sto det å lese i svenske aviser: ”Var det en flicka som løp?”
Etter at Ingrid ble avslørt, ble det gjort formelle regelendringer. Året etter ble det offisielt forbudt for kvinner å delta i Tiomila. Etter store protester og avisoppslag grep fornuften arrangørene og i 1971 åpnet de for kvinnelig deltagelse; riktignok med en egen kortere kvinnestafett.
Jaktfamilie
-Ser du på deg selv som en kvinneforkjemper?
Hun drar på det, men legger så til: Jeg ser nok heller på meg selv som en likestillingsforkjemper.
Ingrid Hadler kikker bort på ektemannen, som har kommet inn i rommet, etter å ha vært i gang med å grave fram kampestein og planere ut hagen på baksiden av huset.
-Åge og jeg har alltid vært likestilte. Åge har vært en utrolig raus kar, både når det gjelder likestilling og at jeg for av gårde på lange jaktturer. Det har sikkert ikke alltid vært like moro for han å se kjerringa forsvinne ut døra på jakt med bare mannnfolk.
Ingrid var tidlig ute som jeger. I dag jakter ektemannen, alle hennes tre sønner og en av svigerdøtrene har også tatt jegerprøven. Men fortsatt er det bare Ingrid som jakter storvilt av ekteparet Hadler.
-Vi har jaktet mye skogsfugl og ryper sammen. Det har vært utrolig hyggelig. Å samles på hytta i Engerdal med hele familien og dra ut på jakt gjør samholdet sterkt.
Renset for medaljer
Hun ruver fortsattt den dag i dag som Norges ubestridte orienteringsdronning.
Hjemme i den koselige stua på Tanum overveldes man av alle de flotte dyretrofeene som har plass både i entreen og i stua. Medaljer er ikke å spore noe sted. Oppe på bokhylla, godt ute av syne hvis man ikke strekker nakken godt, står det en rekke kongepokaler. Utmerkelsene er de høyeste en norsk idrettsutøver kan oppnå innen sin idrett.
Hvor er alle medaljene?
-De ligger i skuffer og skap. Vi har sagt at vi skal ta en opprydning når vi har tid en dag. Kanskje de da kommer opp et eller annet sted.
-Men kongepokalene er i hvert fall fremme, 10 i alt. Fem av dem er Ingrids.
-Ja, Åge har fem han også, sier hun og legger til: Jeg hadde fem og Åge fire. Da gjorde han meg gravid og tok sin femte.
Hun ler godt. Latteren sitter i det hele tatt løst hos 68-åringen.
Samspill med setteren
De første årene gikk Ingrid bare på støkkjakt, senere lånte hun hund. I 1987 gikk hun selv til innkjøp av en engelsk setter. -Jeg lærte å lese de fine rypebiotopene av Astid da vi gikk på støkk og vi kom over mye terreng og fikk mye fugl.
Begge kvinnene disponerte nå egne hunder og det ble jakt sammen og hver for seg.
-Det beste med å jakte med hund er at du må ut om morgenen når vitringen er god og du får morgenlyset og starten på dagen. Samspillet med hunden og se hvordan den bruker nesen sin og hvordan den holder kontakten. Jeg har aldri vært så opptatt av at det må være en helt perfekt fuglesituasjon før jeg løsner skudd. Jeg går ikke på prøver, men vi jakter godt sammen. Jeg har hatt to engelske settere, den første ble 14 år og den jeg har nå er 13. Jeg har hatt jaktglede med dem hele livet.
Den fødte jeger
Om det er noen som er født med et jaktgen må det være Ingrid Hadler. Hun har tilbakelagt tre jaktturer til Afrika, deriblant en tur med Jeger. På en av sine Afrika-reiser reiste Ingrid med den norske jaktguiden Wenche Eimhjellen.
Hva synes så Wenche om Ingrid som jeger?
-Jeg husker godt Ingrid. Hun var allerede da erfaren og utrolig sprek. Alltid full av humør. Hun hadde et åpent sinn og sto ut blant de andre. Før vi reiste til Afrika, inviterte hun alle deltakerne hjem til seg på mat. En gla´jente med et åpent sinn.
Ingrid trenger liten oppmuntring før hun ikler seg kamuflasjeantrekk og kaster geværet på skulderen. Bare noen hundre meter fra huset Ingrid trenger liten oppmuntring før hun ikler seg kamuflasjeantrekk og kaster geværet på skulderen. Bare noen hundre meter fra huset har hun sitt eget lille jakteldorado. Der skyter hun rådyr.
-Tenk hvor herlig en kan ha det her. Jeg går ut i mørket og setter meg på post. Lytter til fuglesang og nyter roen mens jeg speider etter dyr. Noen ganger blir det bomtur. Ikke et dyr i sikte. Forleden satt jeg her på post og plutselig dukket det opp et rådyr. Da ringte jeg Åge som satt og spiste frokost. Han kom med trillebåren og sammen tuslet vi hjemover.
-Jeg har en Beretta hagle og en gammel harrabørse samt en Browning rifle. Er ikke interessert i våpen, bare mine funker.
-Når pusset du sist våpnene dine?
Etter at vi» skjøt jula inn» på Tanum. Dette er en gammel gårdstradisjon i denne bygda.
Det gnistrer av øynene hennes når hun forteller. Hun elsker jakt. Og har etter hvert lært seg å verdsette slakting og ikke minst tilbredningen av viltkjøtt.
-Jeg elsker å vomme ut, flåing, partering og tilberedning av viltkjøtt. Tror det har litt med mine anatomikunnskaper som fysioterapeut. Her parteres med omhu så lite går til kverning.
Ikke interessert i våpen?
Hva liker du best – hagle eller gevær?
- Når man har så sterk mestringsglede som meg, er det best å skyte med rifle, men jeg øver iherdig på å bli en bedre hagleskytter. Jeg ser muligheter nå i en alder av 70 år!!!!
Er du våpeninteressert og i så fall hvor interessert?
- Jeg har en Beretta hagle og en gammel harrabørs samt en Browning rifle. Er ikke interressert i våpen, bare mine funker.
