Reinsjaktdebuten på 70-tallet

En uventet mulighet

Men, vi tar det hele fra begynnelsen. 

Dette var i 1976 og jeg var skoleelev. Jakt, fiske og friluftsliv var hovedinteressen, men reinsjakt var  ennå ikke prøvd. I 1969 ble reinen på Ringebufjellet freda, og nå, etter sju år med fredning, var  endelig bestanden vokst fra 69 dyr til en jaktbar bestand på 465 dyr og en kvote på 75 bukker. Søknad ble sendt inn, og jammen var jeg blant de heldige som fikk kort. Fri bukk.

Skyteprøve ble avlagt. Den gangen var det fem skudd på rund meterskive og poengsum minimum 40 av 50 oppnåelige som ga grønt lys. Etter dette måtte jeg en tur innom det lokale lensmannskontoret for å plombere våpenet. Ei aluminiumsbru ble satt inn i magasinet for så å bli påsatt plomberingstråd, og til slutt ble denne festet med en blyplombe. Kun ett skudd var tillatt den tida.  

Klar for jakt! Det vil si: Nesten klar for jakt. Problemet var null erfaring med reinsjakt, hvor en skulle  finne dyr, og ikke minst slakting og bæring. Her innså jeg fort at jeg trengte hjelp, og den var heldigvis ikke vanskelig å finne. Hans hadde lang erfaring på reinsjakt fra før og etter krigen (og sikkert under) og det var ikke nei i hans munn da jeg spurte. Likedan Terje. Ingen erfaring med reinsjakt, men ivrig jeger og alltids godt å ha med en sherpa når en skal bære fram en skrott på 80-90 kilo. Jaktlaget var klart!

Den store reinsbukken slipper unna

Jaktlaget innlosjerte seg på ei setergrend i utkanten av terrenget. Nattestid første jaktdagen syklet vi noen kilometer på en kjerrevei, gikk deretter en time i mørket for å komme fram til Dokka og Øverlihøgda ved daggry. Der holder de store bukkene til, mente Hans.

Hans hadde rett, vi var ikke mer enn kommet gjennom skogen før jeg så bukken i Dokka – rett under Øverlihøgda. «Dette var ein gild bukk», hviska Hans da jeg endelig fikk kontakt. Bukken, som selvsagt hadde oppdaget jegerfølget, begav seg oppover og bort fra oss. Noen hundre meter av gangen, før den stoppet et øyeblikk for å se opp det kom noen bak. Slik fortsatte den til den forsvant ut av syne mot toppen av Øverlihøgda. 

– Denna finn oss att på toppen, oss må kåmmå oss på nordsida så oss fær rette vinden, hvisket Hans.

For de som ikke er kjent: Øverlihøgda er ikke av de høyeste heller ikke av  de bratteste fjellene, men den er utrolig lang. Omtrent fem kilometer der den ligger i øst/vest retning. Det sier seg selv at å komme seg på nordsiden tar tid, i særdeleshet når en skal gå uten å bli sett, hørt eller luktet av dyret en jakter på. 

Foruten jegererfaring hadde Hans god lokalkunnskap. Turen til nordsida gikk derfor forholdsvis raskt, slik at vi kunne nærme oss området der vi mente bukken kunne være. Mot toppen skilte vi lag, men ikke lenger enn vi hadde øyekontakt. Spenningen var stor, her hadde jeg store sjanser for få felt mitt første storvilt, en stor bukk attpåtil. Skrittene var små og varsomme samtidig som jeg speidet etter bukken og av og til bort på Hans for å se om det var noen tegn fra ham. Terje dannet baktroppen. 

Vi så den samtidig. Omtrent hundre meter fra meg, delvis skjult bak noen steinblokker. Der var  bukken. Pulsen steg betraktelig mens jeg planla hvordan jeg kunne få fri sikt. Terrenget foran meg var  flatt, men en bekkedal litt foran ville gi skjul. 

Et par ti-metere med kryping til siden, for så åle noen meter til en stein på kanten som ville gi meg både skjul og støtte. Planen var klar. Hans sto halvveis sammenkrøpet rundt femti meter fra meg, ivrig vinkende: Kom hit! Tankene fôr gjennom hodet.  Skulle jeg krype, legge an og skyte bukken? Den sto med breisida til, så jeg var sikker på å skyte den død på flekken. Hva var det Hans så? Så han flere dyr og kanskje flere storbukker? 

Den erfarne vant. Hurtig krøp jeg bort til Hans. 

– Bukken e der, hvisket han. – Oss kryp bortåt steinen der, der har oss tak. 

Baktroppen fikk kommando «Dekk!» mens vi begynte ålingen fram mot steinen. Forsiktig fikk jeg rifla i anlegg mens jeg dro meg inntil og forsiktig kikket fram. Ingen rein. Var bukken  borte? Opp på huk, fremdeles uten å se noe. Opp på føttene mens jeg sakte rettet opp kroppen,  speidende uten å se noe som helst av bukken. Til slutt sto jeg oppe på steinen og speidet. Omsider fikk jeg øye på bukken, i jevnt trav mot Kluftranden og Jammerdalen, der Vesle Petter og kompani satt postert. Sjelen forlot bukken et passe riflemål fra nevnte jegere.

Jaktas siste dag i nysnø

14. september – jaktas siste dag. Skuffelsen over storbukken som unnslapp første jaktdagen gikk fort over. Turene videre i jakta ble lange og mange, og topper og steder jeg hadde lest om og studert på kartet ble oppsøkt. Simler og småbukker så jeg på nesten hver tur, men storbukken som jeg hadde  fellingstillatelse på var som sunket i jorda. 

Nå var siste jaktdag kommet og kompaniet hadde bestemt seg for å bruke hele dagen i fjellet, fra  grålysningen til kveldsmørket seg på. I løpet natten hadde værgudene vært rause og forsynt fjellet  med ti centimeter våt nysnø. Sporsnø, men utrolig tung å gå i. Planen var å parkere ved Åsdalstjønna og gå om Skarvvola ut mot Åsdalstangen. 

Før vi forlot bilen tok vi alltid et overblikk med kikkertene for å se om det fantes dyr i nærheten.  Områdene ved tjønna og sørover var kjent for godt «reinsvon». Det tok ikke mange minuttene med kikkerten før jeg så noe «mistenkelig». 

– Nå tru e at e ser ræn kare, ja nå e e sikker. Sjå rett ned for  toppen på Skarvvola, omtrent tu hondre meter nedafor – der ligg det tri rein. 

De to andre, som til nå hadde vært opptatt med å pakke sekken, fikk fram kikkerten og kunne konstatere det samme. 

– Tri store bukker, kom det fra Hans som allerede hadde begynt planleggingen av videre framrykning. 

Vinden sto fint og mellom oss og reinen var det muligheter for å gå usett ved å følge dalsøkk og skjul i  terrenget. Terje fikk nok en gang beskjed om å danne baktropp, og skulle gi tegn dersom dyrene  skulle finne på å flytte seg.  

Forflyttingen gikk raskt. Terrenget ble utnyttet godt, slik at vi var i skjul helt til vi var et par hundre  meter fra dyrene. 

Ny studering av terrenget. Etter en del diskusjon fant vi ei rute slik at vi med kryping og åling kunne komme fram til en stein i godt skuddhold for dyrene. Steinen vi så oss ut ville gi både skjul og anlegg.

Krypingen gikk greit- jeg hadde fremdeles rifla på ryggen, men sekkene ble satt igjen der vi begynte å krype. Ålingen derimot ble en anstrengelse. Vanligvis la jeg rifla foran meg og dro meg framover på albuene. På grunn av ti centimeter våt nysnø var dette nytteløst. Nå måtte jeg holde rifla i venstre hånd og dra meg etter med høyre. Å legge rifla ned i snøen var utenkelig. Etter litt var jeg også gjennomvåt- innvendig av svette og utvendig av et tjukt lag med kram snø. Etter mye strev var vi endelig ved steinen.

Skuddsjansen

Forsiktig lirka jeg rifla frem og fikk lagt den i anlegg. En patron var allerede lagt i kammeret, og i venstre hånd, mellom hånda og skjeftet, holdt jeg et ekstra skudd. 

Kikkerten kom fram, og bukkene ble studert nøye. 

– Kem ska e skyte, hviska jeg til Hans. – Kem e størst tru du?

– Denna som e på høgre sia, den med høge og tronge høinn e størst.

Joda, etter nok en gang å ha  studert bukkene så jeg at den klart var større enn de to andre. Senere har jeg, etter å ha sett og skutt en del rein, innsett at framfor oss lå en stor bukk på oppunder hundre kilo og noen litt mindre med store gullkroner. Her trumfa kjøttvekta trofeene. Bukkene hadde lagt seg og tok livet med ro, tida ble brukt til avslapning med yrting innimellom. Lite ante de om faren som ventet bare hundre meter unna. 

Jegeren derimot, begynte å bli frossen og utålmodig. En blir fort kald av å ligge i våt snø, og den  gang var det ikke Gore-Tex bekledning. Yttertøy av bomull med en ullgenser var utrustningen. Heldigvis fikk jeg lagt et plagg mellom rifla og steinen, slik at børsa lå støtt og rolig. 

Endelig fant bukkene ut at det var på tide å røre på seg. En etter en reiste de seg, selvsagt med bakenden mot oss. 

– Så snart du fær bokken fri og breisia til kein du skyte, forklarte Hans. 

– Pass på så itte de to andre er  bak, hold på skottflekken rett bak bogen og klem rolig på avtrekkeren, formante han videre. 

Forsiktig dro jeg sikringa over og la meg godt til rette. HV-mauseren skulle snart dimitteres fra  heimevernstjenesten og få et nytt liv som jaktvåpen. Der kom bukken fri, raskt tok jeg to djupe  åndedrag og beholdt lufta i lungene på det siste. Dette var øvd inn etter flere år på skytebanen. Rolig  fant jeg trykkpunktet, tre grove stolper i et 2,5 Bisley kikkertsikte, fant skottflekken og skuddet gikk. 

Bukken raste ut nedover fjellsida og forsvant ut av syne drøyt hundre meter fra oss. At bukken var  truffet var jeg sikker på, rødt blod på kvit snø er lett å se. De to andre derimot, de skjønte nok ikke  hva som hadde gått av tredjemann. Sindig så de seg rundt, og hadde ingen hast med å komme seg  unna. 

Jeg var på tur opp for å se etter bukken, da jeg fikk en neve over nakken. 

– Ligg rolig, ligg alltid rolig etter du har skutt dyr. Dyra går rolig fordi de aner ikke hvor skuddet kom fra. Reiser du deg så støkker du, og dyra forsvinner fort og i en fart som gjør det uforsvarlig å skyte. Holder du deg i ro og det er andre jegere i nærheten får disse sjansen. 

Tida sto stille, i hvert fall føltes det slik, men endelig fant bukkene tiden inne til å fordufte og trakk rolig mot Brettingsdalen. Jeg var ikke sen om å komme meg bort til skuddplassen. Spor etter bukken med blod i viste tydelig at det var treff. 

– E tru du trefte i lungan, bukken ligg nok rett nedpå her. Lad opptatt og gå klar i tilfelle du må skyte dauskott. 

Sporet var lett å følge og etter rundt hundre meter fant vi den – død. 

– Oi oi, så gild ein bukk, større bukk tru e itte e ha sett tidligar. Denna må nå værra hondre kilo minst! kom det fra Hans. 

Jeg kunne ikke være mer enig. Til tross for svært liten erfaring med rein og reinsjakt så jeg at dette var et stort dyr. Grovt og høyt gevir, men med få takker. Nakken og resten av dyret derimot var grovt. 

–Sjå på denna nakken, kom det fra Hans. 

Etter minst fem turer rundt bukken og inhalering av en påspandert gul mix ga han endelig lyd fra seg. 

– Slek grov og skrukkete nakke finn du bære på dyr som veg rundt hondre kilo!

Flere runder rundt dyret, fotografering og gratulasjoner, dette var stort! 

– E har ein plan, kom det fra Hans. 

Når sant skal sies var det ganske ofte Hans hadde en plan og som regel var de ikke så gode. Nå, derimot, var det en glimrende plan: 

Terje, som var sjåfør, fikk beskjed om å hente en kjelke som lå på setra, samt å få låne fjellstyrets båt ved Åsdalstjønna. Logistikken var klar. Først med kjelke, deretter med båt over Åsdalstjønnet og til slutt bakpå Terjes lyse blå Ford Transit pick up ned i bygda. Terje bifalt planen og snart kunne vi se transiten forsvinne i det fjerne.

Nye runder rundt bukken, kaffekoking, mer inhalering av Tidemanns gul og god opplæring i fjerning av innvoller var tidsfordriv før vi endelig kunne skimte transiten på retur og Terje i lett trav oppover fjellsida med førkrigsmodell skikjelke på slep. Kjelken fant han raskt, og heldigvis hadde han møtt fjelloppsyn Winther som humrende hadde gitt tillatelse til bruk av båten.  

Bukken ble anbrakt på kjelken og turen ned til tjernet gikk uten problemer. Båtturen var en  opplevelse – tre jegere og en bukk i samme båt – en rodde mens de to andre inhalerte Tidemanns  tobakk. «Brudeferden i Hardanger» ble også nevnt til stor begeistring. Bukken fikk en ny tur på kjelke  opp til vegen for så å bli lempet opp på planet på pickupen. 

Hjemturen ble en triumfferd. Jeg var både stolt og utrolig glad for å felle en stor bukk, attpåtil på  jaktas siste dag. Jeg må innrømme at farten ble senket når vi passerte andre jegere ved veien, og det  ble noen ekstra runder rundt i sentrum før vi fikk flådd og partert dyret. Og vekta…? Den stoppet på 96 kilo.

Så lettvint frakt kommer jeg nok aldri til å oppleve mer.

Les også

Med villrein og jegere i kikkerten

Villreinjakta i Snøhetta er opplevelsen entusiastene ikke ville byttet med noe. Men det er også seige dagsmarsjer, usikre muligheter til å få dyr og bekymring for den sårbare stammens framtid.

Les også

– På høy tid å tilbakeføre villrein i sone 1 i Nordfjella

Stortingsbehandlingen av villreinmeldingen 13. juni endte i samsvar med innstillingen fra energi- og miljøkomiteen. Det medfører bl.a. at villreinen i sone 1 i Nordfjella skal reetableres snarest.

Les også

Rifle

På jakt etter rifle? JEGER har testet 160 rifler og laget en guide til deg som skal kjøpe jaktrifle. Her finner du all info du behøver om merke, rifletype, kaliber, presisjon og valg av riflestokk.