«Plutseli sø e’røm dær!»

Som fastboende i Sør-Varanger er jeg vant med å se rein. På jobb, i hagen, i rundkjøringer og noen ganger på butikken. Men det er ikke de reinsdyrene man kan jakte på. Ihvertfall ikke med god samvittighet.

Reinsvett-regler

Graden av villreinhet er også en debatt som er vanskelig å forstå for oss som er vant til at reinsdyr er til plage på elgjakt og i trafikk. Men jeg forsto fort at noen plasser har villere villrein enn andre plasser. 

Det spilte dog liten rolle for mitt pågangsmot der jeg hastet av gårde til skytebanen for å bli ferdig med oppskytingen i god tid. Jeg ble da også behørig opplyst fra lokalt hold om at Norsk Villreinsenter har fastslått at det er mindre enn 50 prosent tamrein-gener i reinsdyrene i Rondane. De er altså skikkelig ville!

Vær rustet mot uvær selv på korte turer

Når du skal jakte villrein, må du belage deg på to ting, 1. Gå langt 2. Sitte mye i ro. Da må du pakke lett, men ikke så lett at du fryser i hjel oppi fjellet. 

En enkel pakkeliste må bestå av:

• Gode sko

• Vindtette klær

• God sekk (helst pakkramme)

• Kikkert

• Isolasjonsplagg (ull/fleece/dun)

• Rifle og patroner

• Mat og drikke

Og vil du unne deg det lille ekstra som gjør jakta ett hakk mer komfortabel og tryggere, tenker jeg du også bør inkludere fjellduk, avstandsmåler og tofot.

LES OGSÅ: Test av fjellduk

Lytt til erfarne fjellfolk

På første jaktdag sender kompis og lokalkjente Lars Gausen meg solo opp Friisvegen (FV 2204), som går inn i jaktterrenget. Kjekt å kjøre rett inn i villreinland! Min erfaring med reinsdyr er jo at de liker å stå midt på veien, så dette ligger an til å bli lett. 

Bilen som lenge har ligget bak meg i halvmørket opp fra dalen, svinger også inn på rasteplassen. Ahh, flere med samme plan? Neida, en lokal sauebonde tror jeg er en av de innfødte, siden jeg kjører i lånt bil. Han skal på saueleiting, men tar seg hjelpsomt tid til å fortelle hvor han har sett rein.

Dessverre sier stedsnavn og retninger meg fælt lite etterhvert som samtalen skrider frem. Det han derimot er sikker på, er at det ikke står særlig med dyr her. Likevel avslutter han med «Mæn plutseli sø e’røm dær!». Mat for motivasjonen, om ikke annet.

Det er ingen skam å snu

Idet jeg er nesten på toppen som jeg har fått anvist som utkikkspunkt på GPSen, møter jeg en jeger. Han må ha gått opp i mørket, for det er ennå tidlig. Han forteller at det er ufyselig kaldt på toppen og lite rein å se. Når jeg stiller kontrollspørsmålet om «lite» eller «ingenting», blir han litt hemmelighetsfull – helt til jeg sier det er kalv som står på menyen. 

Joda, han har sett ei simle med kalv, men de dro i god fart, og vil neppe være å se noe mer. Vi skiller lag, da han heller vil dra ned og jobbe enn å sitte her og fryse. 

Det er nok lurt. Selv med jervenduk og ull fra bunn til topp, blir det kaldt. Vinden gjør det dessuten håpløst å holde kikkerten i ro. 

Jeg speider og speider, men alt jeg ser, er en irsksetter og hans fører som tråler krattet i treningsområdet for fuglehunder på slettene under meg. Det ligger forunderlig nok midt i området der jeg antar at disse villdyrene burde befinne seg. 

Jeg får brått en anelse om at min jaktguide har sendt meg til en plass hvor jeg ikke kommer til å gå meg vill, men heller ikke blir ferdig med jakta før han er ferdig på jobb og kan bli med selv. 

JEGERSKOLEN: Slik finner du fram når GPS og kompass svikter

Gå ikke alene

Utpå dagen dukker guide Gausen opp. Jeg kan melde at ingen dyr er sett, men prøver å videreformidle infoen fra sauebonden. Siden jeg ikke skjønner et kvekk Gudbrandsdalsdialekt, så er etterretningen ubrukelig. 

Men Gausen proklamerer: «Bare vent, plutselig sø stær døm der»! Han er i tillegg fast i sin tro på at det er bedre å sitte i ro på en god plass enn å traske rundt og værstøkke dyr, i et fåfengt håp om å snuble over dem der de nå enn måtte være.

Vis respekt for været og værvarsel

Neste jaktdag får vi følge av Jonas, og nå har vinden snudd. Da skal det visstnok komme masse rein over «Storvola», så det er bare å pelle seg tidlig ut for å vente.

Etter forrige dag uten antydning til rein, er troen på dette åpenbart gudbrandsdølske mantra noe begrenset. Men vi trasker da en times tid inn i fjellet og setter oss til å speide i ly av en stor levegg av stein. 

Og – plutselig så står den bare der! Min første villrein. Det er en enslig liten bukk, så den må pent få passere. Men det gjør virkelig noe med min tro på at gudbrandsdølene snakker sant.

Meld fra hvor du går

Fjelltoppen som vi sitter på, er såpass flat at vi ikke kan dekke 360 grader rundt oss. Statisk speiding i kikkert og iherdig kaffedrikking må derfor avbrytes med korte streifrunder over på andre siden for å speide og strø sørover også. 

GOD KOK: Test av kokeutstyr

– Jeg stikker over toppen for å pisse, sier Jonas. Det går ikke lengre tid enn at jeg tipper han ikke har utført sitt ærend, før han kommer tilbake i rask, huket gange. Det skyldes ikke ugjorte ærend: Så høyt som det er teknisk mulig å hviske, hveser han opprømt:

– Reinsdyr! Femti - seksti stykker, minst!

«Da er det veldig hendig at noen blant oss husket på å plotte inn observasjonen på GPSen før vi begynte springmarsjen. Det er nemlig overraskende vanskelig å finne igjen ei myr i et område som i hovedsak består av myrer. »

Husk kart og kompass

Reinsdyrene har lagt seg utpå ei myr i tregrensa 3 kilometer fra vår fjelltopp. Forutsatt at det foreløpig er en hemmelighet at de ligger der, så kommer den hemmeligheten neppe til å vare særlig lenge. 

Vi rasker sammen jervenduker, kaffekopper og ryggsekker i en fei og setter full marsj mot flokken. Heldigvis går ferden gjennom kupert terreng med en del bjørkeskog, så vi kan tilbakelegge distansen raskt uten å bli oppdaget av to- og firbeinte. 

Men det innebærer også at vi ikke ser flokken. Da er det veldig hendig at noen husket på å plotte inn observasjonen på GPSen før vi begynte marsjen. Det er nemlig overraskende vanskelig å finne igjen ei myr i et område som i hovedsak består av myrer. 

Legg ikke ut på langtur…

– Eirik, legg merke til simla der! Det er «varsimla». Den kommer ikke til å legge seg, og står på vakt. Om den merker oss, er løpet kjørt, advarer Lars.

Jeg nikker: Herifra er det strengeste lyddisiplin som gjelder. Vi må belage oss på å åle som slanger for å komme på skuddhold. Sekkene blir lagt igjen i et søkk, og vi begynner kravlingen.

Etter et lengre strekk med lav ål kommer vi opp på en liten kul som er dekket av bjørkeskog. Det er utmerket skjul, med litt overhøyde og helt rent skuddfelt. Jeg skrur opp forstørrelsen på kikkerten og blinker meg ut en kalv som ligger og halvsover. 

Lars tar opp laseren. 238 meter viser den. Det virker kortere, men det åpne landskapet og gode lyset spiller oss nok et puss, for min egen avstandsmåler kommer opp med samme tall.

LES OGSÅ: Test av avstandsmålere

…uten tilstrekkelig trening

I skvisen mellom å bli værende på den perfekte post, eller smyge nærmere flokken fra en annen vinkel, ender vi med det siste alternativet, særlig siden vi neppe har denne reinsfjellhemmeligheten alene særlig lenge. Vi bikker endelig over en ny kant og kan gjøre oss klare for skudd. 

Hva skjer? Flokken er plutselig urolig? Det blir veldig krevende å finne en kalv som står klar av de andre dyrene idet flokken begynner å trekke sammen.

Brått smeller et skudd til venstre for oss. Flokken drar i full fart. Vi venter lenge at ett av dyrene skal sakke akterut, men nei: Vi ser like mange dyr forsvinne som det vi telte ute på myra. 

Det dukker opp jegere på motsatt side av myra, men det kan ikke ha vært dem som skjøt? Nei, i kikkerten ser jeg lyddempere, og skuddet jeg hørte var alt annet enn dempet. 

Laaangt ute på venstre flanke ser jeg brått en jeger lange av gårde i retning flokken. Jeg har liten tro på at skuddet har råket noen av dyrene, tatt i betraktning av at avstanden må ha vært godt over 300 meter. Dyrene så dessuten uforskammet spreke ut. 

Fjellvett

Om jeg legger godviljen til – og nyvunnet erfaring – skal jeg gå med på at det går an å feilbedømme avstanden grovt under sånne forhold. Journalisten i meg får likevel lyst til å gå ut på myra for å spørre skytteren: «Hva føler du nå?»

Jeg lar det være. Det er litt åpenbart der hen tråkker ut på blautmyra så vannet fosser. Rundt og rundt på leting etter blod og hår, før papirene pakkes opp fra sekken og oppsynet formodentlig varsles etter mobilbruken å dømme. 

Vi følger også med på flokken og tar en telefon til oppsynet etter å ha studert dyrene en times tid. Ingen ser ut til å virke skadet.

Nord-norsk ettertanke

Slik kan reinsjakten være, har jeg forstått. For i tillegg til de to nevnte tingene som du må belage deg på (gåing og venting), må du også belage deg på mye folk: Reinsjegere, offroad-syklister, sauesankere, fuglehundfolk, bærplukkere og andre vandrere. 

Og så er det nok mye rein. Du må bare finne dem, og komme seg nært nok til å skyte. Gjerne før noen andre, samtidig som man ikke skal utgjøre en fare for disse andre. Ingen enkel sak. 

For dem som mestrer denne jakta, smaker nok reinskjøttet ekstra godt.

For oss som ikke har mestret det ennå, er det greit å ta til takke med det som produseres i Finnmark. 

Kortreist street food, om ikke annet.

SNART JAKTSTART: Les flere artikler om villreinjakt på JEGER.no.