PRAKTBUKKEN

Begynner å gå fra veien klokka fire, sier Torgeir Sæter, når vi avtaler første jaktdag. Torgeir er profesjonell hjortejeger fra Hitra. Har kvote på 40 hjort på egen eiendom. Guider hjortejegere og jakter selv hele hjortejakta. Men likevel må han til fjells og jakte villrein. Snøhetta er favorittområde, og denne gang har han vert så heldig at han har fått fritt dyr på Kongsvoll og Hjerkinn Utmål.

Klokka blir fire natt til 20 august. Det er stjerneklart, pluss 6 grader og nesten vindstille. Og der kommer pickupen til Torgeir. Utgangspunktet er Kongsvoll, og planen er å jakte Høgsnyta og videre til Nystuguhøi. Når vi kommer opp av bjørkeskogen er det nesten lyst og når vi går opp mot Høgsnyta kommer de første solstrålene i fjelltoppene. En fantastisk fin høstmorgen. Det er svak bris fra sørvest, ikke den mest ideelle vinden i Høgsnyta, men vi går i kanten og speider nedover rasmarkene der vi håper å finne bukker. Andre sida av Høgsnyta får vi oversikt over senere. I nordenden av toppen setter vi oss og bruker kikkertene lenge. Ser bare moskus. Plutselig har Torgeir et dyr i kikkerten. –Trur d e æn hjort, sier han, - såg et glimt i d øvst bjerkakjerra.

HJORTETERRENG

Kikkertene blir konsentrert mot et område i fjellsida mot Nystuguhøa der han så dyret, og litt senere er dyret i kikkertene. Det er hjort, en middels bra bukk. Og der legger den seg ned for dagen. Artig for oss hjortejegere å treffe hjort her oppe i villreinfjellet. Men litt senere er en av kikkertene på rett plass til rett tid, der er det villrein i kikkerten litt lenger borte i fjellsida. En bukk på vei oppover, og der er det en til. 

Vi ser dyra bare i noen korte glimt. Så er de borte over en fjellkam. Vi sitter ennå en stund og bruker kikkertene. Så slenger vi sekkene på ryggen og tar i vei. Ned en bratt fjellside, over berg og bekkedaler, så begynner klatringa. Opp og opp. I den bratteste stigningene antyder jeg at dette er fint terreng for en hjortejeger.

-Åt dåkk ja, men itj åt oss, fins itj slikt terreng på Hitra, får jeg til svar.

Etter en frokostpause i bratta, og videre klatring kommer vi opp i slakkere terreng. Her får vi en stor botten med snøbreer og fint villreinterreng foran oss. Setter oss og bruker kikkertene, før vi fortsetter i den retning bukkene fotsvant. Møter en annen jeger og blir stående å prate. Da plutselig kommer to bukker springende to-tre hundre meter nedafor oss! Et stykke lenger bak kommer det en tredje bokk. 

Dyra skrår oppover fjellsida mot ei snøbre foran oss. Torgeir er rask og kommer seg i posisjon. Bukkene kommer oppover snøbrea, kommer på fint hold tett sammen, ikke forsvarlig å skyte. Så plutselig reaksjon, menneskelukt. Bukkene kaster seg rundt og tar i vei nedover breen fult sprang så snøen spruter. Den ene er en flott storbukk, de to andre er mindre og har uryddig gevir.

STORBUKK I KIKKERTEN

Det var den sjansen. Plutselig var bukkene der, og like fort er de borte, nå ser vi bukkene i lett trav langt avgårde før de forsvinner bak en fjellkam. Dersom dyra roer seg igjen kan det være et lite håp om at de vil vise seg på breene utover dagen. Nå går vi og setter oss med utsikt over terreng der bukkene kanskje kan komme tilsyne igjen. Vi kikker lenge, så er bukkene plutselig i kikkerten igjen. Kommer i stor fart over ei bre og bortover steinflater der dyra er vanskelig å skille fra terrenget omkring. Og så blir de borte i et søkk. Vi går høyere i terrenget, og får oversikt igjen. Vi ser bukkene trekker høyere opp, over breer og berg, men der oppe er det andre jegere som er oppmerksomme og går mot dyra og bukkene blir borte. Lenger vestover ser vi villreinflokker på flere breer. Sitter lenge og følger de i kikkerten, men dit er det alt for langt for oss i dag. Bestemmer oss for å ta en runde lenger nordover før vi begynner tilbaketuren.

«Mot kvelden har vi igjen storbukk i kikkerten.»

Mot kveld har vi igjen storbukk i kikkerten. Denne gang en enslig storbukk i trav. Antar at det er insekter som plager den, og at den vil mot breene. Og på ei bre finner vi den igjen, men bukken er urolig, nå tar den i vei og spring nedover og forsvinner over en kant og nedover mot Drivdalen.  Vi går etter og finner bukken i kikkerten langt der nede.                

-En fin bukk, denne er større en den største av de tre vi så tidligere i dag, sier Torgeir.  

Denne har han lyst til å jakte på. Vi regner med at bukken roer seg og vil beite i dette terrenget nå utover kvelden. Her er det fine beiter. Men nå har vi et problem. Dersom vi går ned i dette terrenget har vi ingen sjanse til å gå tilbake til bilen i kveld, og vi er utrustet bare for dagstur. Storbukken langt der nede frister! Her er det dekning på mobiltelefonen, og etter litt ringing og organisering har vi klar skyss tilbake til bilene dersom vi går ned til E6 i Drivdalen. Vi har begge gått ned til E6 herfra tidligere, så dette ser vi lyst på. Nå kan det jaktes storbukk!

Vi har storbukken i kikkerten, kommer oss ut av syne for bukken og tar i vei nedover. Nedover og nedover til vi nærmer oss stedet vi sist så bukken. Nå ser vi ingen bukk, vi setter oss og kikker. Et eller annet sted her er den nok. Hvor lenge vi sitter stille og kikker er ikke godt å si, men plutselig er den der. Kommer tilsyne et skuddhold nedenfor oss. Men før jegeren har rifla i stilling er bukken oppmerksom og tar i vei. Stanser borte i fjellsida på alt for langt hold og kikker seg tilbake, fortsetter i jevn fart, oppover og oppover. Høgt der oppe ligger ei bratt bre, der tar den opp den bratte brea og det siste vi ser av den er at den forsvinner over fjellkammen høyt, høyt der oppe mot kveldshimmelen. Der glapp den sjansen. Den bukken ser vi ikke igjen.

19 TIMERS SLIT

Andre dyr enn den ene storbukken ser vi ikke og det er bare å avslutte jakta og komme seg ned. Men vi finner fort ut at her kommer vi ikke ned. Først må vi et godt stykke opp igjen. Over ei høgde og bortover ei ulendt fjellside der vi omsider klatrer ned mot stien som vi tenkte å følge. Men hvor er stien? Det er noen år siden vi har gått her, nå tar vi oss fram gjennom steinurer overgrodd med vierkjerr og leiter etter stien. Vi finner den stykkevis, så er den totalt overgrodd og borte. Slik var det ikke sist vi gikk her. Prøver å lete etter fotefar. Det går sakte og det begynner å mørkne. Men en ting er vi glade for, den storbukken, at den lurte oss, at Torgeir ikke skjøt storbukk der oppe. Det er sjelden ivrige villreinjegere er glade for ikke å få dyr. Men akkurat nå passer det veldig godt at den bukken sprang til fjells og forsvant. Vi er glade for at vi ikke har kjøttbør og at det ikke ligger et stort bukkeslakt oppe i dette terrenget. Omsider kommer vi ned til veien og får skyss. Etter 19 timer er vi tilbake ved bilene, og det beste av alt, Torgeir har fortsatt et ubrukt jaktkort på ”Fritt dyr”!

-I morgen blir det bare en lett tur, sier jegeren.

Noen dager senere kommer Torgeir på hold av ei liten bukkeflokk og feller en fin Snøhettabukk. Det ble fine opplevelser i villreinfjellet og full uttelling.