– Så langt vi vet er det ikke noen risiko for mennesker ved spise skrantesjuke dyr, men av føre var prinsippet gjør vi ikke det i Norge. Men kunnskap er ferskvare. Nå som vi ser at prionstammene ikke er helt identiske, stiller det flere spørsmål som forhåpentligvis kan besvares i tiden fremover, sier beredskapskoordinator Harald Øverby i Mattilsynet.
Mattilsynet ber derfor Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) om en ny rapport som sammenstiller eventuell ny kunnskapsoppsummering på dette området også, i tillegg VKM-rapporten som kommer torsdag 21.01.
Sistnevnte skal forhåpentligvis gi viltmyndighetene flere svar for å bekjempe utbredelsen av skrantesyke på Hardangervidda. Myndighetene kommer trolig ikke til å utrydde all villrein på Hardangervidda.
Hovedpunktene i rapporten får du oppsummert her på jeger.no.
– Jeg er veldig spent på hva som kommer fram i den nye rapporten, men jeg er veldig sikker på at jegerne blir viktige for å bekjempe sykdommen. Prionene er så overlevelsesdyktige, at smitte i miljøet kan komme fra et dyr som allerede er dødt. Da får vi en eksponentiell vekst, og bestandene går ned. Nå er vi inne i en innledende fase av smitten og kan fortsatt gjøre noe, sier Øverby.
Skryt til jegerstanden
Han ønsker å berømme jegerne: Jobben som jegerstanden har gjort med å sende inn prøver av felt vilt har vært uvurderlig i arbeidet med å få mer kunnskap om CWD. Samtidig understreker han at selv den nye rapporten som kommer 21.01 ikke kan svare på alle spørsmål.
Langdryg prosess
Å undersøke prionstammer er en tidkrevende prosess, der forskere over hele verden samarbeider. Forskere ved Veterinærinstituttet har arbeidet sammen med kollegaer i Roma der klatremus har blitt infisert med materiale fra smittet elg og rein fra Norge.
Forskere tror nå at utbredt gevirgnaging kan være med på å forklare spredningen av skrantesyken.
Ny forskning viser at prionstammen som ga skrantesjuke hos rein i Nordfjella Sone 1 er litt forskjellig fra skrantesjuka som finnes flere steder hos hjortevilt i Nord-Amerika. Dermed skiller all skrantesjuke vi har i Norge seg fra smitte i Nord-Amerika.
– Hos elgen og hjorten så vi med en gang at typene av skrantesjuke var nye, mens når det gjelder villrein så det ut til å være identisk med prionstammene i Nord-Amerika. Men nå kan vi ikke lenger si at det er den samme stammen. Vi sier ikke at denne nye stammen er mer farlige for mennesker, men vi trenger mer forskning for å vite hva disse forskjellene utgjør for både dyrenes og menneskenes helse, forklarer seniorforsker Sylvie Benestad ved Veterinærinstituttet.
Studiene ble satt i gang i 2016 med materiale fra de første skrantesjuke dyrene i Norge. De viser nå tydelig at elg, hjort og reinsdyr har forskjellige prionstammer, og at alle også er forskjellige fra smitten i Nord-Amerika.
Fakta: Slik forsker man på CWD
Den første testen er å se etter smitte (prioner) i hjernen og lymfeknutene. Alle villrein fra Nordfjella og det smittede dyret fra Hardangervidda, hadde prioner i lymfeknuter. Slik er det også for de fleste av dyrene som har CWD i Nord-Amerika. Går det lang nok tid, kan sykdommen utvikle seg videre slik at de også får prioner i hjernen. Hjorten og de smittede elgene i Norge hadde derimot kun påvist prioner i hjernen, men ikke i lymfeknutene.
Den andre testen er å se på forskjeller i selve prionproteinet hos smittede dyr. Både elg og hjort i Norge har prionproteiner som skilte seg fra de nordamerikanske, mens reinsdyr var identisk med de nordamerikanske.
En presis undersøkelse av prionstammer kan bare basere seg på en tredje metode, som kan ta flere år. Denne metoden kalles for poding: Man sprøyter en liten dose med hjerne fra smittet hjortevilt inn i hjernen til mus. Inkubasjonstiden, det vil si tiden mellom podingen og til musen utvikler symptomer eller dør, kan variere fra 60 til 700 dager. Man tar etter dette litt hjernevev fra de døde/ smittede musene og sprøyter inn i hjernen til nye mus. Dette kalles en passasje. Etter andre og tredje passasje blir inkubasjonstiden vanligvis kortere, og resultatene man får er stabile.
Man sammenlikner da hvor lang tid det tok for musene å utvikle sykdommen, hvor hjerneskadene ligger og hvordan selv prionproteinet er laget. Slik kan man avgjøre om sykdommen tilhører en ny stamme eller ikke.
Per i dag har CWD 100 prosent dødelighet for smittet hjortevilt. Men hva er det egentlig for en sykdom, og hvordan smitter den?
Prionproteinet er et helt spesielt protein som alle pattedyr har, inkludert mennesker. Når et prionprotein blir infisert, bretter det seg sammen på en feil måte. Disse feilfoldete proteinene brytes ikke ned i kroppen på vanlig måte, men klumper seg sammen i klynger. Det feilfoldede proteinet kalles for et prion. Prioner gjør at hjernen slutter å fungere som den skal og dyrene dør gradvis.
Smittsomme i lang tid
– Dyr som smittes, får det inn gjennom munnen, og så tas det opp i tarmsystemet. Derfra går det til lymfesystemet og til slutt til hjernen, der det angriper nervesystemet. Prosessen kan ta inntil ett år. Men under hele denne tiden skilles små mengder av prioner ut i spytt, urin og avføring, forklarer Atle Mysterud, professor ved Universitet i Oslo.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har laget en forklarende video om CWD, se den under:
Mysterud mistet selv jaktterrenget sitt i Nordfjella sone 1 og var involvert i forskningsarbeidet rundt CWD der. Du kan lese et tidligere intervju med ham om sykdommen her.
– Jeg ville nok ikke servert kjøtt fra Nordfjella til venner og familie med en god magefølelse nå hvis det var fare for prioner i kjøttet. Dette vil vi unngå å ha i næringskjeden vår. Prionene kan endre og utvikle seg. Dette er jo en av grunnene til at man forsøker å bekjempe CWD, understreker han.
Du kan også lese mer om CWD og se Veterinærinstituttets interaktive statistikk over prøver og positive svar her.
