Påvisbare prioner etter skrantesyke ble kun funnet i hjernevev, og ikke i lymfeknuten. Testing av fallvilt er viktig med tanke på sykdommer som CWD. Det er viktig å sikre fallviltskrotter inntil det foreligger et svar på innsendte prøver.
Påvisningen hos hjorten fra Bremanger er forenelig med tidligere funn av skrantesjuke (CWD) hos denne arten i Norge:
Observasjoner av skrantesjuke hos norsk hjort (og elg), tyder på at sykdommen opptrer sporadisk. Dette er i motsetning til villrein, hvor den har vært smittsom mellom levende dyr.
Viktig å teste fallvilt for skrantesyke
– Den avlivede hjorten blir ansett som «fallvilt». Det vil si dyr som avlives etter observasjon av sykdomstegn, trafikkskade eller er påtruffet døde, sier CWD-koordinator og seniorforsker Jørn Våge ved Veterinærinstituttet.
Fallvilt har statistisk større sannsynlighet for å være syke og smitteførende enn annet vilt. Av den grunn er disse dyra viktig å teste, spesielt for CWD.
Analyser gir mer kunnskap
Veterinærinstituttet analyserer prøver av hjernevev og lymfeknute for å få viktig kunnskap om sykdommens utbredelse, og for å kunne fjerne positive kadavre fra naturen, da de representerer en potensiell smittekilde.
Våge understreker derfor viktigheten av en grundig jobb i felt for å sikre fallviltskrotter inntil det foreligger et svar på innsendte prøver. Når CWD påvises, skal alle rester fra et slikt dyr transporteres til Veterinærinstituttet for ytterligere prøvetaking og destruksjon.
Bakgrunn
Skrantesjuke, eller Chronic Wasting Disease (CWD), er en prionsykdom som i flere tiår har vært kjent hos hjortedyr i Nord-Amerika. I 2016 ble denne alvorlige dyresykdommen for første gang påvist hos villrein og elg i Norge, og i 2017 ble den også påvist hos hjort.
Les mer om skrantesyke på JEGERs temasider.
