Det var torsdag 3. mars at Veterinærinstituttet varsla om nytt funn av en hjort med skrantesyke. Hjorten ble felt etter observasjon 17. februar.
Har brukt ettersøkshund
Hjortejeger Mattis Hamre oppdaga den syke hjorten da han var på vei mellom Rugsundøy og Davik i Bremanger. Han fikk filma den merkelige oppførselen der hjorten ikke ble skremt av bilen, men sikla og rulla med øynene mens den gikk i veikanten. Her kan du se videoen av hjorten med skrantesyke.
Kommunal viltmyndighet ble varsla om observasjonen, som igjen fikk folk lokalt til å dra ut for å avlive hjorten. Her ble det tatt hjerneprøve, som to uker seinere altså ga funn av skrantesyke hos Veterinærinstituttet. Men hodet lå fortsatt igjen i skogen.
Da CWD-alarmen gikk, ble kommunal viltmyndighet varsla. De har nå leita etter hjortens hode blant anna med bruk av ettersøkshund, men det er borte.
– Det er nok rev eller ørn som har tatt hodet. Vi har opplevd at ørn har tatt ravn som vi har felt med hagle. To havørn og ei kongeørn var på plass bare et par minutt etter skuddet og plukka opp ravnen på førti meters hold i sjøen, forteller Hamre.
Skaper hodebry
Atle Mysterud finner det beklagelig at hodet ikke er sikra. Det er viktig å få fastslått alder ved slike funn. Tidligere CWD-påvisninger hos elg og hjort har utelukkende dreid seg om gamle dyr.
Hamre tolka imidlertid dette til å være et 2,5- eller 3,5-årig dyr da han så hjorten langs veien. JEGER har forelagt videoen for Johan Trygve Solheim ved Norsk Hjortesenter på Svanøy.
– Et bilde eller en video er ofte ikke nok til å fastslå sånt med sikkerhet. Jeg vil anta at dette er ei voksen kolle, men vil ikke si at formen på hodet tilsier at den er spesielt gammel. Det hvite rundt mulen kunne vært et tegn, men jeg har også sett yngre dyr som har dette.
Han er kjent med at slike situasjoner bokstavelig talt skaper hodebry for CWD-forskerne. Det skal initieres et møte for å lage rutiner slik at hodet blir tatt vare på fra fallvilt, slik at man unngår at slikt skjer igjen.
Skiller mellom grad av smittsomhet
Mysterud understreker at atypisk skrantesyke – altså av typen «gammelmannssyke» – antas som lite smittsom, men vi kan ikke si helt sikkert at den ikke er smittsom:
– Det er viktig å skille to ting; om den er overførbar og om den er overførbar under «naturlige forhold». All CWD er såkalt «transmissible», altså at den kan smitte et annet individ av samme art ved kontakt/eksponering.
Forskjellen med atypisk CWD hos elg og hjort er at prionene er «lukket inne» i hjernen. De kommer ikke ut av dyret, og ingen andre dyr blir eksponert. Hos rein kommer prionene ut i lymfesystemet. Da blir andre individer eksponert, forklarer Mysterud.
Høy tetthet av hjort lokalt
– Det er derfor vi er forsikte med å si at atypisk CWD ikke er smittsom, sjøl om det er grunnlag for å si at det er lite smittsomt.
Han påpeker at det derfor kan være en mulighet for smitteoverføring ved kadaver. Det er per i dag ikke dokumentert om slik overføring av skrantesyke faktisk skjer.
– Vi vet ellers lite om prion-stammene fra hjort. Fellestrekket ved atypisk CWD hos hjort og elg er at vi finner prioner kun i hjernevev. Mer finskala undersøkelser viste at prionene fra den første CWD-hjorten i Gjemnes i 2017 var svært forskjellige fra tilsvarende hos elgene. Dessverre gikk hodet fra CWD-hjort nr. 2 tapt – og nå også nr. 3. Da går vi glipp av viktig kunnskap.
– Vi håper at de lykkes med å finne hodet etter hjorten. Jeg har inntrykk av at lokale viltmyndigheter virkelig tar dette på alvor og gjør en stor innsats, sier Mysterud.
Områdene rundt Bremanger er typisk trekkområder for hjorten om vinteren. Mattis Hamre opplyser at han kjørte samme veistrekk lørdag kveld, og at han da observerte rundt femti dyr i samme område, hovedsakelig ungdyr.
