Topp- og dokkjakt i svenske vinterskoger

Toppjakt i ekstremkulde?

Med ekstreme kuldegrader hadde jeg bestemt meg for å bo i hytte i nærheten av jaktterrenget, med strøm og mulighet for dusj. Praktisk når kamerautstyret er med, og ikke minst handler teltliv i 30 kuldegrader mer om overlevelse enn kos.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg la ut på toppjakt i slike temperaturer? Vel, det er sant nok at de fleste tiurer ler av en jeger som tror han finner sorten i toppen av ei furu på slike dager, men det hender dette kan by på andre muligheter, ved at man finner dem under snøen- hvor de gjerne oppholder seg i denne kulda.

Liggende i dokk, kan man få tiur på kloss hold og skuddsjanse med hagle. Men å finne ut nøyaktig hvor tiuren har valgt å grave seg ned i snøen, er som å lete etter nåla i høystakken. Ofte kræsjlander fuglen rett ned i snøen og graver seg ned, uten å levne så mye som et spor igjen etter seg.

En annen ting som gjør jakta i kulda til en opplevelse, er den helt egne stemningen, med magisk lys. Himmelen står i “brann” hele dagen, og kan best beskrives som en evigvarende solnedgang.

Utfordrende forhold

Etter å ha ankommet hytta etter flere timer i bilen, ble slagplanen lagt for første jaktdag. Jeg slumret som vanlig noen ganger før jeg fikk spist frokost. Jeg så ut vinduet på en krystallklar himmel i dunkelt morgenlys. Det ble raskt skytelys.

Terrenget jeg skulle forsøke meg i lå en kort biltur unna hytta. Gradestokken krøp lengre og lengre ned jo nærmere jeg kom parkeringen. Fasiten ble minus 30 grader. En kald fornøyelse lå foran meg, vel, i tillegg til mengder av puddersnø, som gjorde forholdene utfordrende. Det var tungt å vasse i all snøen, men likevel måtte jeg ha alt av klær på meg for å ikke fryse. Taktikken ble rolig tempo med mange stopp, for å unngå å bli for svett.

Som du kanskje skjønner, var det ikke all verden av terreng som ble avdekket denne januardagen, men sånn er det. Fordelen er at jaktterrenget starter fra omtrent første skritt fra bilen, ergo ingen transportetappe.

Skogene her inne er mildt sagt enorme, noe som gjør det desto vanskeligere å finne tiuren. Det gjelder å stå på, for det er alltid en sjanse, selv om den første delen av turen virket noe håpløs, hvor det var fullstendig dødt.

Plutselig fikk jeg øye på spor i snøen foran meg. Utvilsomt fugl, men nøyaktig hva som hadde vært her var vanskelig å tyde i den løse snøen. Kanskje orrfugl, men det kunne også vært lirype. Det spilte ingen rolle, for det var dødt her nå. Men hagla var klar, for jeg var nesten sikker på at noe skulle fly opp i nærheten. Det er sjelden de flytter mye på seg på slike dager.

Jeg fortsatte og fikk øye på flere spor, mulig fra to-tre stykker. Sporene strakk seg langt innover myrdraget, og spenningen steg raskt. Men nok en falsk alarm. Jeg kikket på kartet på mobilen, før den streiket i kulda og ble ubrukelig resten av den dagen. Det var flere fine myrdrag å følge innover, og jeg bestemte meg for å fortsette litt til i den bitende kulda. Inn i mellom all speiding var det viktig å få varmet fjeset med håndflatene, for å unngå frostskader.

Det var ingen flere spor å se, og jeg kjente at jeg hadde fått min dose av kuldegrader, og snudde. Fristelsen ble for stor for å gå i mine egne spor tilbake, så det ble jaktmessig en kjedelig retur. Men jeg hadde i det minste gitt det et forsøk. Og bare vinterlyset gjorde det verdt det.

Den første skuddsjansen

Dagen etter våknet jeg til samme tid, og var spent på forholdene. Det viste seg at temperaturen hadde steget til kun ti minus. Nå måtte jo tiuren våkne til liv. Jeg bestemte meg for å kjøre til et annet terreng, og langs hovedveien fikk jeg øye på spor etter skogsfugl flere steder, og når jeg også forbikjørte ei beitende orrhøne i veigrøfta fikk jeg skikkelig troen.

Det var noe helt annet å jakte nå: Det ble mye mer effektivt, og jeg kunne lette på klærne. Det tok ikke lang tid før første spor ble observert. Fuglen hadde kommet tilsynelatende seilende inn for landing på myra og gått inn i myrkanten og beitet. Men ingen fugl å se. Så gikk det lang tid uten at jeg så noe, og tvilen kom snikende innpå. Burde jeg ha gått på andre siden av veien, tro?

Jeg tok fram kartappen og forsøkte legge en slagplan for resten av dagen, samtidig som jeg skled sakte framover på skiene. Og da skjer det selvsagt, en orrhane, som satt i skjul midt i et tre, tok til vingene på 20 meters hold og ble borte. Hagla var godt nede i sekken.

I adrenalinet tok jeg fram børsa og fulgte etter. 150 meter lengre bort kom sjansen: Orrhanen hadde slått seg ned på bakken og lettet på perfekt haglehold, men midt i veien sto det ei stor gran, som fuglen raskt fikk dekning bak. Første skuddet gikk midt i buskaset, og når fuglen kom til syne igjen skjøt jeg nok et bomskudd. Jeg ble stående igjen med kruttlukt i nesa og skuffet over egne skyteferdigheter. Likevel var jeg glad for muligheten- endelig var det action i skogen.

Perfekte forhold

På dag tre var været enda mildere, og forventningene steg. Jeg startet dagen i nytt terreng, og hadde sett meg ut en høyde i terrenget, med store myrområder. Kanskje hadde tiuren flyttet seg høyere opp i terrenget, der det var betydelig mildere temperaturer.

Jeg så spor allerede få meter fra bilen, som også så ferskt ut, men det så for lite ut til å være tiurspor. Det var ikke helt utenkelig at det kunne være ryper her på høyden. Det var hardtrakket med spor langs myrdraget jeg fulgte innover.

I enden av myra fikk jeg også se sporsetterne; en liten flokk med liryper, fire-fem stykker, forsvant langt av sted, og lettet også utenfor skuddhold. Det var mer bjørkekjerr enn furuskog, så jeg returnerte til bilen og kjørte til det området jeg så fugl dagen før.

Jeg valgte en litt annen rute i terrenget, og gikk gjennom spennende terreng. Myr etter myr ble oppgått, og flere høydedrag med furuskog ble passert. Ett og annet sted var det spor å se, sannsynligvis fra orrfugl. Det tunge skiføret gjorde fristelsen for stor for å ha hagla i våpensekken. Og igjen skjedde det når jeg minst ventet det; på en helt tilsynelatende urørt liten myrflekk, stoppet verden opp i et hundredels sekund der det bykset opp en vettskremt orrhane opp fra dokk, knappe halvmeteren foran skituppene mine.

Jeg vet ikke hvem som skvatt mest, men orrhanen ble servert på sølvfat. Jeg hadde ikke vært bortskjemt med skuddsjanser denne turen, så det var rett og slett surt at jeg ikke hadde børsa i hendene. Det overrasket meg at fuglen lå i dokk i det som var blitt et mildt og godt vintervær. Strålende himmel og noen få minusgrader burde vært ideelt for beite, men den gang ei.

Nok en magisk dag i skogen gikk mot slutten, og jeg jaktet helt til dagslyset rant ut. Jeg droppet til og med lunsjen for å dekke mest mulig terreng, men nok en dag uten fangst.

Uvær

På dag fire var forholdene snudd på hodet. Sidelengs snøvær med kraftige vindkast hadde tatt over for finværet. Men jeg ga jakta en sjanse denne dagen også, tilbake i det terrenget jeg gikk i første dagen. Tanken var at jeg hadde spor å gå i slik at jeg kunne komme meg lengre inn i terrenget.

Men det var ikke mye igjen av sporene mine, så det ble nok en strabasiøs tur, og ikke nok med det så jeg ikke snurten av fugl. Jeg valgte også feil ytterjakke ved å bruke bomullsjakka. Den er forsåvidt helt ypperlig å bruke i tørt og kaldt vær, men denne dagen var det Gore-Tex føre så det sang etter.

Jeg ble gjennomvåt og kald av den våte snøen som kom i store mengder, og jeg begynte å gå lei det tunge skiføret- men håpet var aldri helt ute. Kanskje jeg kunne finne en dokk et sted? Timene gikk uten at det var stort mer å se annet enn snødriv og svaiende grantopper.

Å gå på ski

Litt rådvill av hva jeg skulle gjøre siste dagen, endte jeg opp med å kontakte husverten der jeg leide hytta. Hun kom med noen tips på hvor hun hadde gått opp en del fugl tidligere om høsten, og etter en kjapp titt på kartet var jeg overbevist. Terrenget lå lavt, med myrer og mye furuskog.

Temperaturen var nå på plussiden, noe som var spesielt å kjenne på. For all del var det behagelig, men jeg visste hva som ventet meg i skogen; klabber under skia. Skiene var som steinblokker og begrepet “gå på ski” fikk en bokstavelig betydning.

Endelig fikk jeg det jeg hadde sett etter hele tiden, beitefuru! Møkk fra fugl som hadde sittet i treet vitnet om at jeg var på sporet. Spenningen steg tvert, og etter snøværet som hadde vært, måtte dette være ferskt.

Jeg markerte stedet på kartappen, som jeg alltid gjør når jeg er forbi slike steder eller ser fugl. Etter min erfaring holder gjerne skogsfuglen seg i samme området, og ved å markere på kartet kan man etter hvert samle inn nok data for å finne kremterrenget.

Tett på storfugl

Jakta fortsatte langs et større sammenhengende myrdrag, med innslag av klynger med furu og gran. Her var det også mer innslag av furu enn gran, som skogsfuglen ofte foretrekker. På nytt kom jeg til et tydelig beiteområde. Furunåler lå strødd under treet, og jeg stoppet opp for å se. Plutselig brakte det løs fra trærne ved siden av, fuglen trykte ekstremt godt. To røy og en tiur forsvant i tettskogen, og jeg rakk å fyre av to bomskudd.

Det overrasket meg at fuglen trykket så hardt, og det irriterte meg at jeg ikke så fuglene i treet, da kunne historien fått en helt annen vri. Det er små marginer som spiller inn på om man får fugl i sekken eller ikke, spesielt under denne jakta.

Likevel var det moro å finne storfuglen, etter mye stang ut. Jeg fulgte myrdraget et godt stykke, og la merke til at det ble mer og mer innslag av gran. I takt med dette var det også mindre tegn til fugl å se. Jeg snudde og gikk en annen rute mot bilen igjen. Været hadde på nytt endret seg. Det var blitt betydelig kaldere igjen og himmelen var på ny skyfri. Resultatet var at klabbene slapp taket, men det dannet seg raskt et bråkete skarelag, som er uheldig for en skogsfugljeger.

Jeg kom til et slakt høydedrag som virket spennende. Flere steder var det ferske spor, så øynene gikk i kryss for å dekke både trærne og bakken. På nytt brakte det løs i tettskogen foran meg, og jeg fikk et glimt av ei røy som flakset innover skogen. Så gikk jeg et steg til og enda en fugl tok til vingene, som så ut til å være en tiur, men jeg fikk ikke et godt syn av den.

Orrfugl i skumringen

Det begynte å bli lite lys igjen, og siden dette var siste dag gikk jeg på litt ekstra. Det var fortsatt et snev av håp om fugl i sekken. Jeg kom til sporene der jeg hadde startet dagen, og gikk motsatt vei. Å gå noen få hundre meter i andre retning, viste seg å være smart. I den relativt tette skogen foran meg hørte jeg vingeslag, uten at jeg så fuglen. De kjappe vingeslagene tydet på orrfugl.

Jeg nærmet meg forsiktig og prøvde å få med meg så mye som mulig av terrenget. I sidesynet kastet enda en orrfugl seg på vingene fra ei grein, og skuddet gikk raskt. Med tett skog og lite dagslys igjen, fløy også denne orrhanen videre, og ble den absolutt siste sjansen jeg hadde.

Jeg fant et sted med utsikt og nøt synet av en “brennende himmel” som etter hvert slukket ut i mørket, samtidig som jeg tenkte over turen og all innsatsen som hadde blitt lagt ned. Selv om ikke jeg hadde lyktes med fangst, var jeg likevel fornøyd.

Det er selve jakta som betyr noe; det å finne fuglen og ha skuddsjansene er det som er spennende, noe jeg fikk flere av på denne fem dager lange jaktturen til de dype svenske skoger. Med mange erfaringer rikere, var jeg sikker på at drømmen om å felle tiur i topp aldri har vært nærmere.

Denne saken er skrevet av

Markus D. Holmer

Journalist

Markus D. Holmer er journalist i JEGER. Han har hatt lidenskap for jakt hele livet, spesielt rype- og skogsfugljakt. Han tester utstyr, lager reportasjer og dekker nyhetssaker. Har du en sak Markus kan være interessert i? Send gjerne en e-post:

LES OGSÅ

Slik lykkes du med tiurjakt

Hvordan finner man tiur? Hva spiser tiuren? Å bli en dyktig toppjeger er ikke gjort i en fei. Skal du lykkes med denne jaktformen er det viktig å ha kunnskap om tiuren, dens levesett, og hvordan du utøver jaktformen.

Slik lykkes du med støkkjakt på skogsfugl

Man kan spørre seg hvem som støkkes mest av jeger og vilt når fem kilo fjærkledd helikopter tar løs i lyngen. Her er JEGERs 7 beste tips for bedre støkkjakt.

Svart patronbelte i storfugl

Torstein Storaas har i lenge vært lidenskapelig opptatt av skogsfugl. Men professoren jakter ikke bare på data til forskning: Han bruker også mye tid på storfugljakt i skogen.