Skikonger på jakt etter skogens svarte gull

Spente jegere...

Det var Lasses svigerfamilie som introduserte ham for jakt. De forventet at han skulle bli jeger.

– Jeg gjorde som de ventet, og ble med på jakt. Jeg har ikke angret i ettertid, sier Kjus med glimt i øyet. 

Han har invitert med seg den meriterte langrennsløperen Frode Estil fra Snåsas nabobygd Lierne. Friluftsliv og jakt har vært en naturlig del av oppveksten til Frode, men hovedsakelig rype- og elgjakt. Toppjakt har skikongen fra Sørli faktisk aldri prøvd tidligere.

– Dette har jeg virkelig sett fram til! sier den jordnære libyggen blidspent idet han ankommer setra.

...og spent lokalguide

Jeg skal være kjentmann og guide under jakta, og håper at min lokalkunnskap og erfaring kan bidra til at begge får skutt sin første tiur på topp. Det hadde vært utrolig artig! Men det er noen skjær i sjøen:

Det er satt av kun tre jaktdager, og vi skal ha med to fotografer og en produsent, noe som gjør det ekstra krevende. God planlegging er derfor nødvendig. Første kveld brukes til å planlegge morgendagens skogsfugljakt.

Det er korte dager i midten av desember, så det gjelder å utnytte de få timene med dagslys. Klokka ni om morgenen er hele gjengen kledd opp i hvit kamuflasje, klare med rifle og filmkamera.

GUIDE: Slik lykkes du med støkkjakt på skogsfugl

Tiur på topp

Snøen ligger dyp, og fjellskogen er kledd i hvitt. Det er vindstille og 10 minus, rett og slett optimale forhold. 

Vi beveger oss lydløst og speider hyppig med kikkertene. Etter en knapp time oppdager jeg den første tiuren. Den kullkullsvarte fuglen er lett å oppdage i snøkledde trær, der den sitter 600 meter fra oss.

Frode og Lasse er oppglødde og optimistiske. Nå gjelder det å komme seg uoppdaget inn på skuddhold! 

Vi smyger i skjul av skogen fram mot tiuren. Etter to hundre meter oppdager vi plutselig to tiurer til i silhuett mot himmelen. De er et fantastisk skue der de beiter øverst i ei karakteristisk beitefuru. 

Første sjanse for Frode

Når snøen ligger dyp og skogen er kledd i hvitt, utgjør furubar cirka 80 prosent av tiurens kosthold. Beitefuruer er populære tre som utsettes for omfattende beiting, og får derfor et spesielt utseende: Greinene i trekrona er nakne der det ofte gjenstår furunåler kun ytterst på greinene. 

Lasse insisterer på at Frode som programmets gjest, skal få første sjanse på dagens jakt. Frode og jeg planlegger hvordan vi skal komme oss usett inn på skuddhold. En av filmfotografene henger på slep mens vi sniker oss fram. 

Vi bruker god tid. Når vi nærmer oss skuddhold, viser tiurene fortsatt ingen tegn til at de har oppdaget oss. 

Jeg finner en egnet skuddplass, og vinker Frode opp til meg. Jeg gir tegn til ham om å holde seg lavt. 

I samme øyeblikk begynner den ene tiuren å bli urolig. Jeg ser at den strekker hals, og frykter at den har oppdaget oss. Nå haster det med å få løsnet skudd! Og typisk nok: Akkurat idet Frode skal til å legge seg ned med rifla, kaster den ene seg på vingene og drar med seg kompisen.

Lette tiurer

Det smeller noen gloser fra meg som verken egner seg på film eller trykk. Frode er også skuffet, men tar det med trøndersk fatning. 

Lasse kommer etter, og vi peiler inn den retningen som tiurene fløy. Det tar ikke lang tid før vi finner igjen den ene i toppen av ei gran. Den er utenfor rekkevidde, men sitter på vakt med god oversikt. Vi må gå en stor omvei for å komme på skuddhold, men har knapt begynt framrykningen før den letter. 

Vi finner flere fugl, men de er urolige og letter før vi kommer på skuddhold. Toppjakta med mange folk i skogen viser seg like krevende som jeg fryktet. 

Magisk måne

Den korte desemberdagen går mot slutten. Kursen settes tilbake mot setra, og den snørike fjellskogen viser seg fra sin aller fineste side i skumringen. En magisk fullmåne troner over tretoppene og gir en uforglemmelig hjemtur.

Dagens skuffelser er derfor glemt når vi er tilbake på setra. Det er god stemning rundt middagsbordet, og Frode oppsummerer presist: 

– Selv om det ikke ble noe tiur, har vi hatt en fantastisk dag i fjellet. 

Lasse sier seg helt enig i: Toppjakta handler ikke først og fremst om å komme hjem med flest tiurer i sekken. Det er naturopplevelsen og spenningen som er viktigst.

SKOGSFUGLLEIKENS BASTARD: Rakkelhane - en blanding av storfugl og orrfugl

Snåsamannens spådom

På kvelden ringer Snåsamannen meg. Joralf Gjerstad lurer på om jeg vil ta meg en tur på besøk.

– Kommer du alene? skyter han raskt inn. 

Jeg svarer at jeg er på jakt sammen Lasse Kjus og Frode Estil, og at jeg...

 – Dere er hjertelig velkomne alle mann, sier han før jeg rekker å fullføre setningen. Og joda, Lasse og Frode vil gjerne bli med og hilse på ham.

Vi møter Joralf på sykehjemmet, der det serveres kaffe og kaker som vi inntar over en trivelig prat. Idet vi skal dra, spør jeg om Joralf tror det blir noen tiurer. Han blir stille. Tenker litt, og sier plutselig: «Det blir to tiurer».

Men det ser ikke ut som spådommen vil slå til på jaktdag 2: Vi finner riktignok åtte tiurer i topp, men alle letter før vi kommer på skuddhold. 

På kvelden blir det mildere og det blåser opp. Jeg finner ut at vi må prøve et nytt terreng siste jaktdag, og blinker ut et område som ikke er like utsatt for vind.

Furukjølens fangst

Vi våkner til kraftig vind og sludd. Dette ser alt annet enn lovende ut! Men ifølge værmeldingen skal det være lite vind og minusgrader der hvor vi skal jakte. 

Etter en kort kjøretur, er skituppene våre igjen på vei opp gjennom skogen. Jeg sikter oss inn mot en kjøl dominert av værbitte krok- og beitefuruer. 

Vi går til fots opp den siste bratte skråningen. Plutselig oppdager vi to tiurer i ei beitefuru, 120 meter fra oss. Tiuren som sitter høyest, strekker hals. Skal vi nok en gang bli snytt for skuddet?

Frode finner raskt fram rifla og folder ut tofoten. Puster rutinert ut, uanfektet av at filmfotografene jobber hektisk. I samme sekund letter den øverste tiuren og flakser mot toppen av kjølen.

Men den andre tiuren sitter fortsatt igjen. Frode finner nestemann raskt i trådkorset og trekker av. Hele gjengen jubler høylytt idet tiuren deiser i bakken: Endelig ble det fullklaff!

Idet Frode bøyer seg for å plukke opp tiuren, kommer det ertende fra Lasse:

– Det skulle kommet en rev og tatt tiuren din før vi kom fram!

– Da hadde den også fått ei kule i panna, humrer Frode tørt.

Tette marginer

Kjus og filmteamet skal rekke flyet til Oslo, og det begynner å bli knapt med tid. Vi velger å gå etter tiuren som fløy mot toppen av kjølen. På toppen finner vi den igjen, 400 meter fra oss. 

Lasse og en av fotografene bestemmer seg raskt for å droppe bål- og lunsjpausen for å gjøre et siste forsøk på Lasses første tiur.

Jeg følger spent med på tiuren i kikkerten. Plutselig bryter rifleskuddet skogens stillhet, etterfulgt av det stumme klasket av ei kule som slår inn i fuglen. Tiuren kaster seg på stive vinger og seiler nedover i terrenget. Auda, slike tiurer kan seile flere kilometer, så denne kan bli vanskelig å finne igjen! 

Men Lasse melder optimistisk på jaktradioen at han har funnet blodspor, og vil prøve å følge dem. Vi venter i spenning ved bålplassen, med et halvt øye på klokka og flytidene. 

Rask retur med skikongen

Etter en halvtime kommer Lasse med et bredt glis mot oss: En stor gammeltiur dingler fra nevene: 

– Den hadde krasjlandet med stive vinger på ei myr, 300 meter nedenfor skuddplassen, sier en særdeles fornøyd tiurjeger.

Men det blir ikke tid til å feire rundt bålet: Kjus og filmteamet frykter at de ikke rekker flyet. Skituren tilbake går med Frode Estil som hare i front, så da kan man jo tenke seg tempoet. Jeg rekker knapt å takke for laget mellom andpustne lungedrag, før de kaster seg i bilen og legger i vei.

Men alt går på skinner for verdensmestrene: Drøyt to timer senere kommer SMSen fra Kjuser’n.

«Rakk flyet. Kongeopplegg!»

Og Snåsamannen fikk rett...

GUIDE TIL LEIKEN: Vårens viktigste rituale

Ti tips til topps

1. Kontakt lokalkjente og få tips til aktuelle områder.

2. Sjekk også flyfoto: Særlig områder med furu i et terreng dominert av granskog, er interessant. Trær som kaster kjegleformet skygge, er gran, mens furu kaster skygger med blomkål-form.

3. Ta en tur og gjør deg kjent i terrenget før toppjakta starter: Marker beitefuruer på kart eller GPS. 

4. Kaliber 6,5 x 55 og .222 fungerer svært bra på toppjakt. Skyt inn på 140 meter, for da kan du sikte i senter på avstander fra 100 til 180 meter. 

5. Tiuren finner du ofte høyt i terrenget når det er kaldt og stille. Oppsøk myrkjøler, høydedrag og myrkanter med god tetthet av beitefuruer, gjerne helt opp til der fjellskogen avløses av fjellbjørk.

6. Når du har oppdaget tiuren, gjenstår det mest spennende og krevende: Merk deg detaljer i terrenget eller bruk kompasskurs under ansmygningen. Tiuren sitter som regel rolig hvis den ikke har oppdaget deg.

7. Når du er på skuddhold (100-150 meter), må du sikre at det ikke er hus innenfor kulas rekkevidde. GPS eller mobil med kart kan være nyttig nå.

8. Sørg for at du har godt anlegg. Få ned pulsen før skuddet. En tofot eller en jaktsekk er nyttig.

9. Siktepunktet avgjøres av hvordan tiuren sitter. Den hvite flekken på vingen, øvre del på ryggen eller brystet er gode siktepunkt. Fokuser på et rolig avtrekk.

10. Tiuren flyr som regel sjelden mer enn 500 meter hvis den støkkes. Følg derfor etter i den retningen tiuren flyr. Der vil du trolig finne den igjen på topp.

Denne saken ble først publisert i JEGER i mars 2022.