Er det bedre skogsfugljakt i Sverige? Ikke nødvendigvis

Når trua er der

Regnet knitrer på teltduken når jeg neste morgen våkner ved en av Västerbottens utallige innsjøer. Et gløtt ut teltdøra avslører hvite skumtopper som jager utover vannet.

Den sammenkrølla setteren i fotenden av teltet kikker døsig opp og virker ellers fornøyd med situasjonen. Selv istemmer jeg raskt at ti minutter til i den lune soveposen neppe kan gjøre større skade. 

Guide: Slik jakter du skogsfugl med og uten hund

Men når vi omsider befinner oss i den tunge urskogen en drøy time senere, er det kun de høye tretoppene som fortsatt vaier. Skogen virker tung og dunkel i det grå høstværet. Trua er der likevel, for det satt fugl langs veien på tur inn i går kveld. 

Jeg slipper Ayla. Den to år gamle settertispa fyker som en rakett i hemningsløs løpsglede innover skogen, og blir borte. Men straks etter hører jeg bjellelyden igjen: Like fort som hun forsvant, er hunden tilbake og spinner i fire åttetall rundt seg selv før jeg klarer å nå gjennom galskapen. 

Kanonstart og kjernetreff

Mens jeg ser henne inn i øynene, ber jeg Ayla om å sitte, og minner om hvorfor vi er her. Ayla sleiker seg rundt munnen, skjønner tegninga og begynner søket. 

Ayla saumfarer skogen foran oss, og forventningene mine er høye. En halvtimes gange inn i urskogen og hundre høydemeter høyere opp i lia, blir det brått stille i bjella. GPSen sier at det er 150 meter fram til der hun står i stand, og jeg får øye på henne med snuten pekende mot en liten myrkant.

«Slik ser det ut til at dagen skal fortsette. Men brått er det noe som mangler. Hvor ble det av bjellelyden? Verden rundt forsvinner. Sansene spennes.»

Jeg haster fram til standen og hvisker «jahhh». Ayla styrter frem i alle retninger. Det flakser og kakler overalt. Jeg får ikke oversikt over den kaotiske situasjonen med fugl og setter overalt, men slenger et skudd etter en kylling som kaster seg ut fra et tre bak meg.

Jeg synes haglesvingen sitter. Den dumpe lyden av ungrøya som treffer bakken, vitner om kjernetreff. 

Åpning med overtenning

Siden det lukter så godt overalt, har Ayla knapt nok tid til å se på fuglen, men piper tryglende om å få ta opp forfølgelsen. Hun får et vennlig klapp på hodet og tydelig beskjed om å holde an litt. Tilfreds kjenner jeg roen senke seg. 

Vi jakter videre langs samme høydekote. Bjella ringer fjernt innover skogen. Noen ganger skimter jeg den svart-hvite engelsksetteren dansende mellom skjørtegranene, men oftest hører jeg bare bjella svakt idet hun forsvinner bak en liten høyde, og sterkere når hun kommer over kollen igjen.

Guide: Skogsfugljakt med spets? Slik funker det!

Jeg trenger knapt bruke GPSen, for med bjella har jeg alltid en viss oversikt. 

Ayla finner sporadisk med fugl. Selvsagt bommer jeg på tiur'n i en klassisk situasjon der han kaster seg ut bak skjørtegrana. Dagen fortsetter med tomstander, halvdårlige sjanser og bomskudd, men på tampen av dagen får jeg skutt en enslig rypestegg som trykker særdeles godt.

Nedturen...

Dagen etter skal de jakte elg i terrenget, så jeg finner et nytt område neste morgen. I dag sitter ting litt bedre for både meg og hunden: En kombinasjon av at hunden får spikret fuglene i stand, og bedre skyting fra min side, gjør at vi ender opp med tre røyer i sekken før lunsj. 

Det er utrolig gøy å oppleve slike øyeblikk, særlig som fersk i gamet med stående fuglehund. Men ting snur fort: Når kveldsøkta er over, har vi ikke hatt en eneste stand.

Og det er kanskje et forvarsel: To dager senere sitter jeg molefunken på en stubbe lengre sør i länet. Ayla kommer og legger hodet forventningsfullt i fanget mitt. 

I fire timer har vi gått i de nydeligste skogsfuglbiotoper uten vingeslag fra annet enn kjøttmeis og lavskrike. De siste to dagene har vi resultatløst søkt etter områder med stabile fuglebestander.

Det har vært absolutt null bær der vi har jaktet, noe jeg tror er avgjørende for å finne fugl.

...og returen

Tanken slår meg: Hvor utrolig lite rasjonelt det er å kjøre 750 km til Västerbotten for å jakte skogsfugl når man bor i Østerdalen! Det er faktisk på kanten til ren idioti. Men hva gjør man vel ikke når det ryktes om en kar som skjøt 70 fugl ikke langt herfra i forrige uke?

Jeg bråbestemmer meg og setter kurs mot bilen. Vi kommer frem til hogstflata like ved bilen, og brått legger jeg merke til de store, modne blåbæra her hvor sola har stått på. I samme øyeblikk blir det helt stille i bjella.

Guide: Slik lykkes du med støkkjakt på skogsfugl

Ayla står i stand. Etter en lang dags tørke aner jeg et ganske betydelig tidspress. Før jeg engang rekker fortsette tankegangen, flakser storfuglkullet opp. Hakk i hæl følger en overivrig og tjuvreisende setter. 

Verken skytinga eller ordene som sikkert gjaller langt over svenskegrensa trengs å nevnes her. Men teltet blir slått opp på norsk side av Børgefjell den kvelden. Grytidlig neste morgen i 15 sekundmeter vind og regn lempes telt og bikkje resolutt i bilen. Østerdalen, here I come!

På hjemmebane

September lir over til oktober. Etter noen uker med jobb, har jeg endelig frihelg. Jeg låser hagla ut av våpenskapet og tar Ayla med ut i nærområdet hjemme. 

Jeg har ikke jakta her før, siden det har vært en del hogst i området. Skogen består stort sett av furu med lite krattvegetasjon, men det er mye blåbær i liene hvor ettermiddagssola står på.

Dessuten vet jeg om en tiurleik i nærheten. Det er jo tross alt tiuren vi skogsfugljegere drømmer om når vi trasker time på time i skogen hver høst. 

Selv om terrenget ikke er et typisk sted der jeg går etter fugl, er det likevel spennende å jakte her, særlig når jeg nærmer meg en av de sporadiske oasene med skjørtegran.

«Tiurskog», tenker jeg, og holder ubevisst pusten hver gang setteren forsvinner. Pulsen høynes et hakk mens jeg håper at bjella stopper. Her må det bare sitte fugl? Pusten slippes ut igjen, litt mer oppgitt for hver gang Ayla kommer tilbake uten tegn til fugl.

Godteri fra småunger

Slik ser det ut til at dagen skal fortsette. Men brått er det noe som mangler. Hvor ble det av bjellelyden? Verden rundt forsvinner. Sansene spennes. Alt fokus rettes mot Ayla og det som potensielt skjuler seg bak neste skjørtegran. 

I kanten av en av disse lommene finner jeg Ayla i spikerstand, med stiv hale og fullt fokus fremover. Jeg kommer foran hunden. Gir et forsiktig «ja». Ayla fortsetter 50 meter lengre inn, før hun stopper igjen. 

Guide: Slik jakter du inn unghunden

Jeg går ut i en åpning rett på nedsiden av standen. Ayla avanserer – og der hører jeg fuglen letter. Det tar et lite sekund før tiuren kommer svevende ut av åpningen, femten meter foran meg. Det gir meg akkurat nok tid til at jeg er forberedt. 

Og for én gangs skyld føles det å skyte tiur som å rappe godteri fra småunger. Det hele oppleves i sakte film: Den tunge, svarte fuglen som på stive vinger et lite øyeblikk tror den skal unnslippe, dundrer i bakken så fjæra fyker. 

Jeg må bare si det. Fytti helvete, så gøy det er med tiur!

Tips til Sverige-farere

Statligt jaktkort: Sveriges svar på den norske jegeravgiften. Avgiften for utlendinger er på 300 SEK og betales kun en gang i perioden 1. juli – 30. juni. Avgiften betales via www.naturvardsverket.se.

Våpeninnførsel: Før du kjører over grensen til Sverige, må du fortolle våpen og ammunisjon. Prosedyren er svært enkel og tar kun to minutter via www.tullverket.se. Husk å medbringe våpenkort.

Jaktkort: Det finnes nesten utallige områder for småviltjakt i Sverige. Jeg kjøpte jaktkort via www.natureit.se som tilbyr kort på statsgrunn, men disse områdene er ikke tilgjengelige for utlendinger før 16. september. 

Elgjegere: Ring elgjaktlaget før du begynner å jakte, for elgjegere er ofte lite begeistret for fuglejegere i drevet. Selv har jeg opplevd å få beskjed om å pelle meg vekk, enda det var en uke igjen til elgjakta. Uansett, nummeret til elgjakt-lederen ligger under fanen «mer info» på Natureit.se når du kjøper kort.