Vi dro nordover for å vasse i ryper

Det eneste jeg tenker på, er hvor den fjellrypa landet. 

Var det ikke her fremme? 

Jeg huker meg ned, tar noen skritt og titter forsiktig frem. Der sitter hun. 

Vinden rusker i de grå fjærene som dekker ryggen hennes. Hun ser rett mot meg, strekker hals. 

Sakte monterer jeg hagla, finner rypa med kornet, husker å holde litt under. Idet jeg klipper av skuddet, ser jeg rypa slenges bakover. 

Dagens andre fugl er sikret – den første skjøt jeg fem minutter tidligere. Vi feirer med å ta noen bilder. Gleden er så stor at vi knapt merker at det er i ferd med å blåse opp. 

Den tradisjonsrike rypejakta med familien på hytta på Senja ble i år en av de mest minnerike turene jeg har opplevd. Sjelden har værforholdene vært dårligere enn i år, marginene derimot var så til de grader på min side. 

I år har jeg gledet meg som en unge. Jeg har små barn, og i år som i fjor har det gått mer tid til bleieskift enn jakt. Jaktterrenget på Senja har  vært stengt i to år, men i år går det gjetord om store rypebestander i nord. Alt ligger til rette for noen fantastiske fridager – utenom været. 

- Hæ?!

Pappa skriker mot meg, men jeg hører knapt hva han sier gjennom haglbygene. Avstanden mellom oss er bare halvannen meter. Det blåste opp kraftig idet vi satte oss ned for å nyte lunsjen. Hagl på størrelse med erter hamrer på jakkene våre. Det blåser stiv kuling. Først var det komisk. Nå innser vi alvoret. Vi må snu. Det blir en kort første jaktdag, men med to fugl i sekken greier jeg ikke å være skuffet. 

Les også

Slik finner du rypa i magre år

Vi kjenner alle en rypejeger som bare må svinge innom det borteste krattet eller klatre opp til den øverste ura, og som alltid ender opp med mest fugl i sekken. Hva kjennetegner de beste rypeplassene?

Dag to

Dag to våkner vi opp til enda mer snø på bakken. Pappa gløtter ut av vinduet ved frokosten.
– I dag tror æ jammen vi kan få se sola, sier den ukuelige optimisten. 

Vel – i dag har vi jaktterreng på en annen side av Senja – idet vi går ut av bilen, snør det. 

Statistikken fra hytteboka avslører at mye snø tidlig i oktober slett ikke er uvanlig. Det som derimot er vanlig, er at rypene da kan være vanskelig å finne. De har ikke rukket å skifte til vinterdrakt ennå, og de skjønner at de har dårlig kamuflasje. Dette gjør dem stresset. 

Noen ganger flokker de seg og flyr til fjells – andre ganger trekker de lavere i terrenget –  i et forsøk på å finne områder med mindre snø. Jeg har ikke noe godt svar på hva som gjør at de trekker høyt eller lavt.

Dermed tyr vi til den velkjente metoden: Gå oppover i terrenget til vi finner fugl. Så blir vi i den høyden. Metoden er fin, men usikker, noe dagen skal vise. 

For hva skjer når man tilfeldigvis går rett forbi fugl uten å støkke den opp, og fortsetter videre oppover fjellet? 

Heldigvis tvinger snøværet oss til å snu, og på vei ned igjen ser vi omsider en del spor. Bare spor. Fuglen har fløyet. 

Med tre jegere i bredden og en irsk setter dekker vi en del terreng. Da vi på ned igjen går like under ryggen jeg fulgte på vei opp, slår jeg fast. 

– Jaja, da er det bare å traske mot bilen.

– Du gir vel ikke opp? Det er masse lovende terreng foran oss, sier pappa. 

I det samme letter en lirypestegg på 50 meters hold. Da blir det liv i trøtte bein. 

Rypa fløy oppover, og siden jeg går øverst, trekker jeg oppover. Med et letter et helt kull. Jeg skyter et skudd etter den første rypa jeg ser. 

Det letter flere hvite fugler litt nærmere. Klok av skade holder jeg fast ved «min» fugl, tar den igjen med løpet og trekker av igjen. Ingen skuddreaksjon å se. Jeg går likevel opp på ryggen de fløy over, og får raskt øye på en liten blodflekk i snøen. Der ser jeg spor. Ferske, lodne rypespor i nysnø. Så enda en blodflekk. 

Jeg følger sporene i drøye 100 meter før de forsvinner inn i et lite kjerr. Jeg saumfarer krattet med blikket. Plutselig stirrer jeg rett inn i et par rypeøyne noen få meter foran meg. De blunker. Så flykter den – til fots. Jeg gir den et fangstskudd, men greier ikke la den løpe langt nok, så den får litt hard medfart av haglsvermen. Jeg plukker opp restene, og idet adrenalinrusen legger seg konstaterer jeg at rypene fløy opp noen få meter nedenfor sporene mine fra turen oppover.

Les også

– Årets høydepunkt

Da han testet leirdueskyting på et utdrikkingslag, skjønte Jostein Væge at han måtte komme i gang med rypejakt. Nå har 37-åringen skaffet seg hund og laget videoserien «Fra valp til jakthund».

Dag tre

Noen dager er vanskelige å beskrive med ord. Sola stråler over ei snødekt eventyrøy. Vi ser 28 ryper før vi når punktet der vi pleier å lade børsa. 

Når vi først kommer opp, hører vi rypene over alt. 

Vi ser spor over alt. 

Det blir nesten litt for mye å ta inn. 

Enkelt er det likevel ikke, for rypene er lette på vingene og flytter mye på seg. 

Jeg går nedenfor en kant der jeg aldri har jaktet før, men jeg nettopp så noen fugler lande. Jeg har med rifla og håper å få øye på ryper som soler seg. 

Taktfast vasser jeg oppover i den dype snøen, og med ett ser jeg to ryper strekker hals. Jeg løsner rifla fra sekken, men de flyr før jeg får tatt anlegg. 

Så kommer en enslig hvit fugl flyvende over meg – fra gud vet hvor. Rypa setter seg på en stein drøyt 100 meter lenger frem. Jeg tar meg tid til å finne et godt anlegg. Klok av skade vet jeg hvor liten den blinken er. En svak nier på 100-metersbanen er bom. Pusten roer seg, og idet trådkorset ligger dønn i ro, klemmer jeg skuddet av gårde. Fuglen faller ned fra steinen med et klask. 

Jeg reiser meg opp, men da letter enda ei rype rett framfor meg. 

– Jøss, kommenterer jeg for meg selv. Den fuglen må jo ha hørt riflekula hvine over hodet sitt.

Overraskelsen er enda større da den lander et par meter unna rypa jeg nettopp skjøt. Med nyvunnet selvtillit blir skuddet enkelt, og jeg kan gå frem og legge to fjellryper i sekken. 

På vei oppover skyter jeg enda et par ryper – disse med hagla. En satt på en stein og ble et enkelt bytte. En annen ble skremt opp av noe – sikkert rovfugl – og kom flyvende høyt over hodene våre. Så kom den tilbake. Det var bare å vente til den var på skuddhold. Dermed var kvoten min strengt tatt full – og det før lunsj. 

En episk dag trenger en avslutning, og for en gang skyld skulle pappa få nyte lunsjen sin uten å bli avbrutt av uvær. Det trodde han i alle fall. For mens vi sitter med kaffekopper og brødskiver og nyter solstrålene, sier plutselig Ola:

– Der flyr det ryper. 

Ja, så sannelig. Der flyr det noen ryper, de har sikkert blitt jaget opp av rovfugl. Så dreier de oppover mot oss. Rett mot oss, og plutselig er de veldig nærme. Da blir det liv i leiren. Kaffekopper og brødskiver med salamipølse flyr om hverandre der vi nærmest løper over hverandre mot haglene som ligger pent på en stein noen meter unna. Rypene oppdager faren litt vel sent, og bakser noe voldsomt med vingene for å vinne høyde. De flyr over oss så lavt at jeg sverger på at jeg kjente en halefjær stryke over øret mitt.

Resten av lunsjen nytes med hagla i fanget. Det blir den mest begivenhetsrike lunsjen jeg har spist. Det viser seg at vi har funnet et utmerket sted å postere på ryper.

Idet vi pakker sammen og går nedover igjen, ser vi en grå vegg komme mot oss ute i fjorden. Noen magiske timer i sollys fikk vi, men snø ble det også denne dagen. I hytteboka noterer vi oss totalt 11 ryper på seks jaktdager, fire-fem jegere og to jakthunder. Slik er oktoberjakt i nord. Rypebestanden svinger, men været svinger mest.  

Les også

Rypejakt i jaktfalkens rike

I oktober drar vi på rypejakt med stående fuglehunder i Norges beste rypekommune, til Lierne nord i Trøndelag. Det er et område både rypejegeren og rypefalken trives i – med god grunn!