Rypejakt ved Forollhognas fot

Tanker og følelser formet under jakta, beskrevet av utallige forfattere, med varierende hell. En ting har de likevel til felles: Hverdagstankene er borte. De er byttet ut med veidemannens opplevelser og følelser.

LES OGSÅ: Den viktige jegerarven

Tankens ferd til fjells

Hvor mye forandrer du deg fra du stiger inn i bilen og kjører til fjells, fram til du slipper rattet, låser bilen og starter oppstigningen mot høgfjellet? Selv kjenner jeg at noe av sivilisasjonen slipper taket når jeg beveger meg bort fra bilen. Glemt blir regninger og annen hverdagsproblematikk, rommet som du aldri kommer helt i havn med å pusse opp. Kanskje noen dagers jakt gir deg overskudd til en ny og positiv innfallsvinkel som kan bringe deg og dine videre i livet.

Jeg starter jakthøsten i Hessdalen. Parkeringsplassen er på et værhardt sted som heter Sletthælet, med vakker utsikt mot fjella som omkranser innsjøen Øyungen. 

Jeg beveger meg oppover stien mot fjellet. Bilen blir mindre og mindre, fjellet større og større. Alle tanker om «god fjellbekledning» kastes vekk. Plaggene går en etter en opp i sekken. 20 graders varme fordrer bare t-skjorte og jaktbukse. 

Over en bekk og opp mot skrå; det er vegen jeg tenker å gå. Første mål er Morkavollhøgda på 1136 meter over havet. Her kan det sitte både lirype og fjellrype. Men med været denne sommeren og en tørr høst så langt, sitter nok lirypa lavere enn man skulle vente. Ved tørke velger fuglen heller å sitte i mer fuktige terrengsjikt i bjørkeliene, gjerne langs vann og bekker.

LES OGSÅ: Guide til rypejakt

Rovfuglens smågnagerfest

Men jeg ser ingen liryper på min ferd langs bekken, så jeg begynner å klatre langsomt oppover i Morkavollhøgda. Det er slitsomt i varmen. Jeg holder blikket godt festet oppover, i tilfelle det skulle sitte fjellrype der. De kan trykke ganske godt i godværet.

En stor fugl letter brått ved toppen av fjellet. «Kongeørn!» tenker jeg. Men lyse farger og nydelige, karakteristiske sjatteringer avslører at det er en fjellvåk. Denne fuglen har blitt et ganske sjeldent syn i våre fjell. Men i år er det mange smågnagere. Da har fjellvåken gode betingelser, ettersom mus og lemen er hovedmenyen. 

Fjellvåken seiler bedagelig innover i fjellet. Ikke lenge etter ser jeg nok en fjellvåk. Altså er det et par. 

Det bringer meg tilbake til dagens hovedspørsmål: Hvor i all verden befinner rypene seg? Jeg går høgt; jeg bestemmer meg for det. Det er et sjansespill, for fjellrypa kan sitte lavere enn man skulle tro så tidlig. Ja, helt nede i vierkjerra kan de sitte. 

Nå befinner jeg meg isteden like oppunder toppen på rundt 1100 meter. Hessdalen slynger seg nordover og bakover. I enden skimtes rødmalte fjøs og grønne enger. De blir mindre og mindre ettersom jeg beveger meg innover i fjellet.

LES OGSÅ: Gode tips til høstjakt på rype 

«To fjellryper! En av dem strekker hals, og bevegelsen avslører rypene. Jeg tar den ene på bakken, mens jeg på fint hold bommer på den andre.»

Et fjellrypekull

Det er bare meg og fjellet nå. Veidemannstankene overtar. Her har så mange vandret før, i tusenvis av år. Kanskje de jaktet rein, kanskje de krysset her for å sjekke elggravene ned mot Dalsbygda, kanskje min oldefar gikk her for 80 år siden, kanskje… 

Der – plutselig blir jeg vár et rypehode. Det blir raskt til en hel fugl. Den vender seg, tripper rundt og skal til å kaste seg ut fjellsida. Dobbeltskuddet suges opp av vinden. Fire fjellryper letter, mens den ene ligger igjen på bakken. 

Deilig, dagen er allerede reddet. Jeg slenger meg ned i knitrende tørr mose. I det fjerne skimter jeg fjellvåkene. Både den myke, varme bakken og det flotte synet gjør at jeg føler meg i ett med naturen.

Kursen settes mot Berghøgda. Dette fjellet er legendarisk som «fjellrypefjell», og mange jegere har hatt gode dager der inne – meg selv inkludert. Men i dag virker ikke Berghøgda som noe fuglefjell: Noen få fjellryper letter på altfor langt hold. Et sekunds uoppmerksomhet gjør at jeg bommer på en rype som kaster seg utfor i brattura. 

Jeg konkluderer med at jeg må gå lavere. Jeg beveger meg i kløfter og terrasser der det er litt fuktig, i tråd med min tanke om at fuglene har reagert på tørken.

LES OGSÅ: På riflejakt etter rype

Bekkedalen lever

Underveis har jeg lagt merke til den enorme bærhøsten. Blåbær, tyttebær og ikke minst krekling. Dette er godsaker for rypene, og for en sulten jeger er det bare å raspe til seg hvis man ønsker et vitamintilskudd. 

I en bekkedal langt nedenfor Berghøgda blir jeg vár at det rører seg i ura. To fjellryper! En av dem strekker hals, og bevegelsen avslører rypene. Jeg tar den ene på bakken, mens jeg på fint hold bommer på den andre. Jeg glemmer svingen, ivrig som jeg er etter å sikre meg luksusen med en doublé.

Jeg ser ikke flere ryper. Noen børseskudd gjaller i det fjerne langs høgdene på min vei ned til sivilisasjonen og bilen. 

Fra bilvinduet ser jeg jegereventyret forsvinne. Men nye eventyr venter heldigvis om kort tid, eventyr enda mektigere enn Berghøgda. Neste tur tenker jeg må bli til Buhogna og Forollhogna, funderer jeg fortrøstningsfullt på vei hjem.

Luksus og litt slit

Emil Gjersvold er noen år yngre enn meg. Og sprek. Han henter meg med bil, og har handlet godsaker, for blodsukkeret trenger påfyll på en slik tur. Det er luksus. I dag venter fjella langs grensa mellom Trøndelag og Innlandet. Forollhogna er for en stor del nasjonalpark, men det kan heldigvis drives tradisjonell jakt, fiske og fangst her.

Fra Elgsjømoen og inn til Buhogna er det 5 km. Det meste av turen går på brukbar sti, og det er like fint vær som første dag. Men vi må krysse blant annet elva Fora. I år går det bra, men vi har opplevd før å måtte gå med våte fjellstøvler en hel dag.

Vi ser noen ryper ved Finnkojehaugene ved Fora. Stedet er bankers, men skytingen vil seg ikke riktig for noen av oss. Lirypa trykker i kjerrene, og det er ingen ideell situasjon for to støkkjegere av vårt kaliber.

LES OGSÅ: Stor test av gode og rimelige hagler for nybegynneren

Jegerparadiset

Buhogna er enorm. To jegere vil aldri finne all rype der. I vest stiger Forollhogna opp som Keops blant våre fjell. 

– Det er vår dronning, sier Emil med ettertrykk. Han har rett. Man blir andektig ved synet av pyramiden midt i den fantastiske nasjonalparken. Foran et slikt syn glemmer man at man er sliten.

Toppen av Buhogna har en magisk tiltrekningskraft på oss. Det er utsikten som trekker, for det er ingen ryper å se i høgden. Ved toppen tar vi en rast. Forollhogna og Forollsjøen ligger foran oss. 

Det banker hett i jegerhjertene våre: Dette er villreinens og jervens rike. Her ligger det fangstanlegg for rein fra uminnelige tider. På de frodige myrene ned mot Fora kan elgen trekke både sommer og høst. Det er et opprinnelig miljø. Derfor er det vernet. Men bygdefolk og andre kan fremdeles drive fangst og friluftsliv her inne. Det gir området dobbel verdi.

Begjær, blodrus og begrensning

Lengre nede finner vi fuglen. Mest fjellrype – men vi går også på et digert lirypekull på 12 ryper. Det blir både bom og treff. Flere fjellryper sitter enkeltvis. De er lettere å komme innpå enn kullene. 

En fjellrypestegg letter 15 meter fra meg. Jeg hiver opp hagla og fyrer av det første skuddet, men bommer. Øker svinghastigheten, finner fuglen over siktet, drar igjennom og trykker av. Fjellrypa bumser ned steindød på mosen. Bare noe dun som sakte svever langs moserabbene vitner om at den sekundene før var et levende vesen.

Vi jegere er sammensatte.  Vi kjenner på noe som kan kalles veidemannslykke når vi treffer og tar livet av et dyr, men kjenner også vemod der vi står og ser på et vilt som kort tid før var et levende og vitalt vesen. Rypene er vakre fugler. De er også viktige i fjellets økosystem. Derfor er det også viktig at jakten ikke bare foregår med begjær og følelser, men også med vitenskapelig rasjonalitet, der vi høster av et overskudd. Kall det gjerne en naturlig balanse.

Les også: Slik finner du ei hagle som passer deg

Mer jaktlykke venter

Det er to tilfredse jegere som vandrer ned mot Fora. Her møter vi en elgku med tvillingkalver. Den værer oss, og med lange klyv lunter den tilbake med kalvene på slep mot seterdalene igjen. 

Ja, jommen sa jeg lange klyv: Mosen er våt under, og jeg kjenner at det begynner å gå tungt med beina i bakkene. Det er en sliten kar som entrer stien sammen med sprekingen Emil Gjersvold.

– Ja, skal vi ta en tur i oktober kanskje? Når rypa begynner å bli kvit? Måstjønnskarven blir fin da. Jeg har en kompis til som gjerne vil være med, sier Emil. 

Jeg kjenner jaktgleden krible igjen. På nytt skal vi entre jegerparadiset i Hessdalsfjella. Sånt gir livskvalitet for oss som hører til oppunder fjellbandet i Holtålen.