Rypejakt på Sørøya

Brattere og mer tunggått terreng skal man lete lenge etter. På avstand ser liene langs havet ut som de fineste fjellsider, med rypekratt i alle høstens farger. I virkeligheten er krattene viklet sammen i et håpløst spindelvev, med laus steinur som bunn.

Til tross for dette fikk vi en fin lirypefangst i går: I disse uframkommelige liene kryr det av vilt.

Rennefart

I dag står fjellrypa for tur. Men for å komme oss opp der skarven sitter, må vi klatre opp bratte renner som skjærer inn mellom loddrette stup og bratte tinder. Fjelltoppene står som en tanngard til værs, der man på de fleste tindene helt sikkert må ha klatreutstyr om man skal nå toppen. 

Guide: Slik mestrer du støkkjakt på rype

Rennene vi må følge oppover, er fylt av løs skifer og grus. Men når man så kommer seg opp, venter et idyllisk platå. Derfra kan du se se milevis utover til storhavet som blinker på den andre siden av øya. Så her er det bare å ta «rennefart» og komme seg opp.

Raping i ura

Etter å ha forsert det verste krattet nederst, kommer vi til et lite vann som er omkranset av steinete dalsider. Jeg tenker å følge vannkanten, der det går et belte med småkratt og stein. Men idet jeg skal gå, hører jeg svak fjellrype-raping et sted over meg. 

Les også: Gode tips til høstjakt på rype

Jeg stirrer oppover fjellsida, men ser ingen ting. Da den svake rapingen høres fremdeles, begynner jeg som trollbundet å gå etter lyden. Gedigne kampesteiner gjør det umulig å gå i en strak retning. Med jevne mellomrom stopper jeg for å være beredt på et fluktskudd, og for å lokalisere på nytt hvor lyden kommer fra. 

Hat trick

Så får jeg endelig øye på fuglene: En stolt stegg står triumferende oppå en stor, flat stein femti meter over meg, med fem-seks andre fjellryper spredt i bakgrunn. De føler seg nok ganske trygge med god overhøyde og fluktveien bare et vingeslag unna, selv om det fremmede rovdyret nærmer seg. 

Her gjelder det å gå rolig og godt synlig mot flokken. Om jeg prøver å snike meg innpå ute av syne, vil de mest sannsynlig føle seg utrygge og fly sin vei.

Kornet finner ei fjellrype som står litt atskilt fra resten av flokken. Så smeller det, etterfulgt av et raskt patronbytte. Resten av flokken tar ikke til vingene, men samtlige strekker hals; et tydelig tegn på usikkerhet.

Så smeller det igjen, to ganger i rask rekkefølge. I samme øyeblikk seiler fire ryper av sted. Tilbake ligger tre fjellfugler mellom steinene.

Forfølgelsesjakt til topps

Etter lunsj og kaffe nede ved vannet, jobber vi oss opp den siste biten mot platået. På det verste må vi dra oss opp etter armene i lang vier, og sparker fra så løs stein ruller nedover.

Men rett før vi kommer til topps, starter forfølgelsesjakten på en rypeflokk som stadig er i bevegelse. Oppover og oppover går det, samtidig som tåkedotter er i ferd med å tetne til rundt toppene. 

Til slutt tar vi igjen rypeflokken idet vi kommer opp på platået. Her letter de for en siste gang, og seiler typisk nok ut i det grå bak neste skar. Den retningen rypene forsvinner, viser seg å være et loddrett stup som ender i havet 600-700 meter lengre ned.

De har nok tenkt seg til nabofjellet på den andre siden, men dem om det: Vi har ikke tenkt oss ned dit igjen nå!

Fremmed fugl

Skydekket åpner seg i noen få minutter, og gir oss en fantastisk utsikt i alle retninger. Ikke et menneske er å se utenom oss to. 

Vi bestemmer oss for å ta en god runde her på platået som byr på relativt flatt terreng. Vi tråler flere bekkedaler. Tåka kommer og går sammen med regnbygene. Ryper ser vi med jevne mellomrom, men de kommer som regel flyvende i par eller som enkeltfugler fra den ene ryggen til den andre, og er vanskelige å komme innpå. 

Les også: JEGERs guide til rypejakt

Idet vi skal til å starte nedoverturen, skyter jeg likevel ei rype som plutselig flakser opp rett foran meg. Drakten på denne er spesiell: Fjærene er både brune og grå samtidig.

Klørne og nebbet, som ofte er det sikreste kjennetegnet, gir heller ingen klar indikasjon. Jeg klarer ikke å fastslå om det er en li- eller fjellrype, og begynner lure på om det kan være en hybrid?

Skummel nedfart

Å komme seg velberget ned til båten igjen, viser seg å være enklere sagt enn gjort. Etter litt rekognosering i passet vi står ved, finner vi ut at det såvidt er mulig å ta seg ned i en renne mellom klippeveggene. Det er svært fristende, for da slipper vi ta den lange omveien tilbake, samme vei som vi kom fra.

Vi tar patronene ut av børsa og går med forsiktige skritt. Det skumleste er alle de løse småsteinene, som lett utløser små steinras i bratta. Vi går derfor ikke ovenfor hverandre, men heller ved siden av. Enkelte steder må vi sette oss på baken og ake nedover. Men det går!

Lønn for strevet

Vel nede fra renna, venter ei ulidelig lang og glatt storsteinur, etterfulgt av en kilometer med tettvokst kratt i mannshøyde. Nå begynner det å tære på kreftene, så lirypekullene får fly uten at vi bryr oss det minste.

Les også: Hønsefuglportalen - et godt verktøy for rypejegere

Og omsider – dødsens slitne, søkkvåte og sårhudet etter all kvisten – kan vi dytte jolla ut på fjorden. Om kroppen har fått juling, så har sinnet fått en herlig opplevelse. Vi kikker opp fjellsida og gliser mens vi putrer ut til seilbåten.

Nå venter stekte lår og rypebryst, etterfulgt av en god natt søvn, før vi skal seile seks timer tilbake til Alta.