Det er november måned, men det er snøfritt og barmark høyt til fjells. Hvit rype og bart fjell er en dårlig kombinasjon. Vanskelige jaktforhold. Noen ganger kommer snøen tidlig i september og gjør det vanskelig for mange rypejegere, men nå er det motsatt. For den som vil jakte utover senhøsten og vinteren er det nødvendig med snø.
Fjellet frister
Om jaktforholdene er vanskelige frister det likevel med en fjelltur. En senhøsttur i Trollheim. Også på denne tida kan det være fint i fjellet. Nå virker fjellet dødt og stille, og dagene er korte. Vanligvis er ikke folk i fjellet på denne tida, alle trekkfuglene er borte. Nesten bare rypene er igjen. En enslig jeger har fjellet for seg selv. Men hvor er rypene nå når fuglen er hvit og fjellet grått? Rypene liker å sitte kamuflert, men nå er det nesten umulig.
Jaktterrenget er stort sett bart. Lenger sør og vest i fjellet mot Innerdalen og Sunndalen er toppene hvite, ellers er det ikke snø å se. Fra utgangspunktet kan jeg velge flere retninger, men en retning frister mer enn de andre. Høyt oppe mot en av toppene ligger noen snøflekker. Der oppe må det vel sitte ryper? Eller så sitter de nok gjemt i berg og ur oppe i fjellsidene der det ikke er greit å komme for folk.
Jeg tar i vei, fjellsida er bratt, det blir fort høydemeter. Høyere og høyere uten å se tegn liv. Været er nesten stille, overskyet og noen varmegrader. Fint jaktvær.
Ennå er det langt opp til snøflekkene jeg så nedenfra, men her begynner vegetasjonen å bli mer sparsom, det er mye berg og stein. Dette er fjellrypa sitt terreng, men er rypene her nå? Jeg forventer å finne dem høyere oppe.
Urolig fugl
Da ser jeg noe, er det ikke små hvite prikker der borte i fjellsida? I kikkerten er det ikke tvil, langt der borte sitter en liten flokk ryper spredt i fjellsida. Hvite ryper i brun lyng og gress. Jeg setter meg ned og ser på dem i kikkerten. Rypene beiter, virker urolige. Nytter ikke å komme på skuddhold av disse. Etter ei kort stund letter dem og drar lenger bortover.
Jeg reiser meg, tar børsa og begynner å gå, da jeg ser en flokk som har satt seg i fjellsida ovenfor. Dit opp er det to hundre meter. Så er det rolig av med ryggsekken og opp med kamera. Jeg får rypeflokken opp i søkeren; en flokk hvite fine fugler i grått fjell. Rypene er urolige, det er ingen vits å prøve å komme nærmere. Det er bare å nyte synet så lenge det varer. Så letter de, en flokk hvite vinger tar i vei langs berg og ur før de forsvinner i berghamrene langt borte.
Disse flokkene trenger jeg ikke å tenke på å komme på skuddhold av i dag. Jeg går i motsatt retning, det kan være mer fugl i samme høyde. Det er viktig å bruke kikkerten nøye, gå rolig og speide. Plutselig, som et mørkt lyn langs fjellsida, en kongeørn i stup, forsvinner bak en bergrabb. Like etterpå kommer fire-fem ryper i vill fart forbi meg, men utafor haglehold! Ikke vanskelig å forstå hva som har skremt disse. Det må være fint å være ørn nå, den ser sikkert rypene på en kilometer! Å være hvit rype derimot, det er nok ikke like greit.
Lite fugl
Jeg ser noen få ryper framover i fjellsida. Sitter de åpent, er de lette å finne i kikkerten. En plass finner jeg to fjellrypestegger som jeg prøver å snike imot. Helt frem til en bergkant kommer jeg usett, der er det et åpent dalsøkk mellom jeger og fugl, og ikke mulig å komme nærmere uten å støkke. Avstand 128 meter! Jeg lader rifleløpet og skyter bom!
Nå tar jeg videre, høyere opp. Opp i terrenget der det nesten ikke finnes vegetasjon, bare stein, berg og litt snøflekker. Her hadde jeg tro på at det kunne sitte noen ryper ved snøflekkene, men finner ingen fugl.
Da jeg allerede er så høyt, går jeg enda litt videre bare for å nyte fjellet og utsikten. Mektige fjell på alle kanter. Øde, grå novemberfjell. Utrolig at det ikke er snø på denne tida, nordover og østover er det bart til og med på de høyeste toppene. Ikke greit å være rype.
Lang avstand
Senere får jeg en rype i kikkerten, og en til, og enda en. Tre fjellryper. Avstanden er over 200 meter, men her er det terreng for å lure seg på skuddhold. Nå trekker jeg meg litt tilbake og tar en omvei, så fram gjennom berg og steinur til jeg er på riflehold, forsiktig kikker jeg fram. Ingen rype å se, de er borte.
Slik er jakta og fjellet. I dag er fuglen veldig sky. Vær og føre spiller selvfølgelig inn, men vi kan ofte lure på hva som styrer oppførselen til fjellrypa. Av erfaring vet jeg at på slike dager med sky fugl har jeg mange ganger plutselig gått innpå og skutt sittende enkeltfugl på haglehold.
Mørke skyer og nedbør kommer over fjellene i sørvest. Det er på tide å snu og komme seg ned fra høyfjellet. Det er fortsatt så høy temperatur at nedbøren kommer som regn. Intet håp om nysnø og bedre jaktforhold. Tilbaketuren blir timer i grått fjell uten hvite vinger.
LES OGSÅ: Gode tips til høstjakt på rype
Nytt forsøk
Hvor er rypene? Neste dag tar jeg en annen retning. Jeg forventer ikke noe stort jaktresultat, men vil gå en tur med kikkert, børse og kamera. Været er bra; nesten stille og til og med gløtt av sol.
I min jakt er kikkerten viktig. Jeg blir sittende på en høyde og speide. Ser mye terreng. Fjellet er dødt og stille. På rundt en kilometers avstand finner jeg to hvite fugler gjennom kikkerten. De sitter på en avsats, høyt oppe i et berg. Jeg går mot rypene, prøver å gå skjult for å komme på hold, men det nytter ikke.
Jeg går høyere opp. Gjennom berg og ur – plutselig er det en rype i kikkerten. Den sitter i kanten av en liten snøflekk. Helt typisk. Der føler den seg nok kamuflert, i ett med snøen. Så ser jeg et rypehode til som så vidt stikker opp i snøkanten, og så enda et som så vidt kikker over en stein. På langt hold tar jeg opp kameraet og sikter på fuglene. De ser ut som de trykker, men plutselig er de på vingene. Fire-fem skogryper (lirype red.anm.) tar i vei. Ja, så var det skogryper som prøvde å skjule seg på en liten snøflekk her høyt oppe i steinurene.
Det har vært lite fugl å se disse dagene. En kan lure på hvor rypene er i slike forhold. Prøver de bare å gjemme seg, eller trekker de til andre områder? Når det blir andre forhold i fjellet er det vel mulig å finne ryper igjen. En jeger må alltid være optimist.
