Rett våpen til rypa

LES OGSÅ: Skyhøye jaktpriser skaper bekymring

Når sjansene er få, da blir det viktig å ikke sløse dem bort. Både med tanke på egen premiering med fangst og jaktlykke men også med tanke på rypens ve og vel. Det er ikke til å stikke under en stol at jo flere halvdårlige skudd jeg slenger etter fugl, jo større er sjansen for at det flyr ryper rundt i fjellet med hagl i seg. Inntil de dør av skadene. Og det kan ta tid.

For å få bedre jakt kan jeg enten trene til å bli bedre på å utnytte skuddsjansene som jeg er dårlig på, eller jeg kan i stedet jakte på situasjoner som jeg behersker. Jeg er en elendig fluktskytter, men ganske god til å sikte. Hvorfor skal jeg jakte rype med en hagle som bare egner seg til det jeg dårligst til?

Den tanken tenkte jeg allerede for 20 år siden og jeg tenker den fremdeles. I mellomtiden har jeg prøvd ulike våpen-tilnærminger til rypejakten.

Kaliber .22 LR

Alle som har prøvd seg litt på rypejakt har erfart at noen dager er det umulig å komme på haglehold av fuglen. Med mindre man støkker den overraskende over avsatser i terrenget og er god med raske skudd, blir det lite fangst på slike dager som det gjerne er mange av et stykke ut på høsten.

Det første alternativet da jeg for 25 år siden enten bommet eller ikke kom nær nok med Baikal-haglen, var salongrifle. Jeg hadde hørt at noen brukte det med hell. Fra andre hadde jeg hørt at «det våpenet er det ikke god nok drep i». I våpenskapet stod en CZ 452 som ropte etter å bli tatt med ut på tur, og jeg prøvde.

Dagen var krisp november og terrenget var sukret med 10 centimeter nysnø gjennom natten. Det ante meg tidlig at rypene var blitt helt hvite og kanskje på talefot på haglehold. Var det vits i å eksperimentere med noe nytt om jeg likevel kunne gå innpå 25 meter og felle sittende fugl med hagle? Jo, valget var tatt. Sittende fugl kunne jeg jo ta med salongen også.

Første mulighet bød seg etter en halvtime. En nydelig fjellrypestegg satt å blåste seg opp på en rabb lenger oppe i terrenget. Ørlite gulere enn snøen viste han ingen tegn til å være på vakt mot meg. Med pulsen dunkende i brystet klatret jeg høyere og kom nærmere. Passet på å gå litt på kryss og tvers for ikke å gå rett mot fuglen. Kjente at nordavinden kjølte mot det venstre kinnet. Så langt satt steggen i samme positur. Rundt 50 meter unna våget jeg ikke mer og la meg ned på en stein for å skyte. Jeg hadde godt anlegg på sekken og etter hvert som hjerterytmen sank fra klatrepuls mot skytepuls prøvde jeg å finne en god stilling. Jeg følte jeg lå greit men pulsen var kanskje fremdeles oppunder 100 da steggen reiste seg og strakte hals. Nå hadde jeg bare et par sekunder. Jeg klemte avtrekkeren og skuddet gikk. Og fuglen fløy.

Mange mysterier

Neste sjanse kom litt høyere i terrenget. Det hele forløp nokså likt, jeg skjøt igjen fra rundt 50 meter. Igjen var det ingen tegn på at rypen var truffet noe sted. Jeg pleide da ikke å være så dårlig til å skyte?

De videre erfaringene med salonggevær på rypejakt har vært i samme kategori: Av uforklarlige grunner har fuglen stort sett fløyet. Holdene har gjerne vært 50-70 meter. Jeg husker nordavinden som strøk kinnet da jeg stilte på den første fuglen. Og, ja, det har sjelden vært fullstendig vindstille i fjellrypens rike. 

Kaliber .22 LR skyter en saktegående, 40 grains kule. Både kule og anslagsenergi er i stand til å drepe en rype. Men den langsomme hastigheten gjør prosjektilet følsomt for sidevind. Jo lenger tid kulen bruker på sin vei til målet, jo mer tid har vinden til å dytte den ut av kurs. På små mål har noen få centimeter mye å si. 

Dernest gir den trege hastigheten en krum kulebane. For å ta et eksempel: Om våpenet er skutt inn på 25 meter, faller kulen mer enn 20 centimeter fra 50 til 100 meter. Hvor skal du egentlig sikte om ikke målet er på samme avstand som nullpunktet? 

Saken er at salong-kaliberet gir deg en god del mer å tenke på og det er slett ikke alltid slik at du kan sikte der du ønsker å treffe. I tillegg gir kulen svakest sjokkeffekt av alle lovlige kalibere, selv om den dreper når den treffer vitale organer. 

Lite er så frustrerende som å bomme når du ikke vet hvorfor? Var det vinden? Var ikke avstanden som jeg trodde? Slo pulsen min i geværkolben? Var det et dårlig avtrekk? Det ble mange spørsmålstegn og for få tydelige sammenhenger. Jeg lærte ingen ting, fordi jeg ikke fant forklaring. Og det ble lite fugl. Etter en del forsøk konkluderte jeg med at .22 LR på rype ikke er noe for meg. 

Hjorteriflen

Jeg hører ofte spørsmål om man kan bruke storviltkaliber på rypejakt. Svaret er ja, det går faktisk veldig fint. Pass selvfølgelig på å bruke helmantlet ammunisjon og helst en spiss kule som gir mindre spreng-effekt enn en butt kule. Hullet i fuglen blir tilstrekkelig stort og en snill kule gir lite kjøttødeleggelse. 

Lange turer i fjellrype-terreng inviterer til å pakke lett, så jeg har latt den tunge børiflen stå hjemme. Selv om det er den skyter aller best med. På rypejakt har jeg brukt det som også er fjellriflen på hjortejakt, nemlig en Kimber Montana i kaliber 6,5 Creedmoor. Den har nakenvekt på 2,3 kilo. Med et lett langholds-kikkertsikte som forstørrer inntil 25 ganger blir selv en rype stor, også når den sitter 100 meter unna. På banen med anlegg skyter jeg mer enn godt nok til å felle rype med denne. Hvordan funker det så på fjellet?

Duellen

Jaktkompis Stig og jeg klatrer ut av bilen en februardag med mål om å finne ut hva som gir mest fugl; vanlig dobbeltløpet hagle eller rifle. En velholdt Valmet stikker opp av våpenrommet i sekken hans. Jeg har med den nevnte Kimberen, påmontert en lett lyddemper. Vel vitende om at det ikke er noen super-bestand av rype i området er testen av våpentypene så uhøytidelig som den kan bli. Vi vet jo heller ikke hvordan fuglen vil oppføre seg. Er den sky og letter utenfor haglehold? Eller vil Stig kunne gå tett innpå og plukke sittende fugl lenge før jeg er i posisjon med hvilepuls og anlegg? Vi er enige om at den som ser fuglen først skal ha forrang til å stille innpå. 

Fjellet minner mest om mai. Det har regnet og smeltet mye snø siste par ukene og vi må innimellom ta av skiene fordi alt av oppstikkende rabber er barmark. Det føles rart å jakte rype på «vårsnø». Kan forholdene påvirke fuglens oppførsel?

I bjørkekjerret

Svaret kommer allerede i den første, korte matpausen etter en times klatring. Mens vi sitter og spiser hver vår brødskive blir jeg plutselig var noe som ikke stemmer i et bjørkekjerr like ved oss. Var der en ørliten bevegelse? Det er ikke mer enn 40 meter borte, men jeg må likevel opp med kikkerten for å avgjøre. Og inni bjørkeriset, et morellsteinspytt unna, sitter det dundre meg en rype og stirrer på oss. 

Ok, jeg oppdaget den og det blir meg som skal prøve. Det føles rart å rigge seg til rifleskudd når man kunne gått ti skritt og tatt fuglen med hagle. Jeg gjør i stand anlegg på sekken og legger meg ned, bare for i neste øyeblikk å se at morgensolens stråler klatrer over fjelltoppen og treffer meg igjennom kikkertsiktet. Motlyset gjør bildet utydelig og ødelegger skuddmuligheten herfra. Jeg ser meg rundt om det går an å komme til fra andre vinkler; om jeg kan finne en plass hvor lyset kommer fra siden. Men, nei. Terrenget er utformet slik at om jeg skal skyte fugen med rifle, må jeg gjøre det herfra.

Jeg gir Stig og Valmeten muligheten. Han lader Valmet-en og reiser seg. Går noen forsiktige skritt nærmere, prøver å finne en åpning i bjørkekjerret, hele tiden med tanke om å skyte dersom fuglen letter. Men rypen sitter. Først når Stig er 20 meter unna ser han hele fuglen ekponert. Han roper «Den trykker fortsatt!» og så smeller det. 1-0 til haglejegeren.

Et egnet rypevåpen

Oppildnet av tidlig fangst fortsetter vi å bestige høydemetre. Terrenget er bratt, slik det ofte er på Vestlandet. Svetten renner og pulsen er på maks. Jeg stopper regelmessig og scanner terrenget over meg med kikkerten. Det er slik vinterjakt på rype er. Vi jakter primært på sittende fugl og selv med hagle er støkk-beredskapen lav. 

Der! Den lyser opp. Hvit, sittende på snøen, men med en naken, grønn rabb som bakgrunn. Kamuflasjen kan ikke bli stort dårligere, stakkars ryper når det er lite snø i vinterfjellet. 

Jeg måler avstanden til 130 meter, men vil nærmere og høyere i terrenget for å slippe å skyte for bratt oppover. Jeg stoler veldig på Kimberens og kaliberets presisjon og bestemmer meg for å prøve på 90 meter. Selv om jeg venter en stund, er det ikke lett å få hjerteslagene ned i normal hvilerytme. Kanskje er det fordi jeg har gått med makspuls store deler av morgenen, kanskje er det fordi situasjonen med en vakker rype sittende så fint blir spennende. I det jeg skyter, kjenner jeg at jeg krymper meg ørlite. Rypen letter og flyr vakkert av sted.

Hvorfor bommet jeg? Situasjonen var bra, rypen hvilte og jeg hadde egentlig god tid. Jeg tenker at jeg leverte et litt dårlig avtrekk. Idet jeg skjøt, kjente jeg et snev av uro for rekylen. Våpenet er ekstremt lett og sparker litt, selv med lyddemper. Kroppen forventer det når jeg skyter med Kimberen. Det kan ha ødelagt skuddet. 

Eller kanskje var det puls som forplantet seg til det lette geværet. Mulig jeg kunne og burde ventet enda lenger, særlig med knallhardt trykkende fugl som bakteppe fra tidlig på dagen. Rypen jeg nå stilte på ville antakelig ikke fløyet. Jeg kunne sannsynligvis bruk en halvtime på situasjonen. 

Uansett: analysen av både denne og andre situasjoner med Kimberen i storvilt-kaliber er langt mer meningsfull enn når jeg har brukt salonggevær. Usikkerhetsmomentene er færre og jeg er oftest i stand til å peke på én eller to årsaker hvis jeg bommer. Når man vet hva man kan forbedre, går det an å øve, og bli en bedre jeger. Konklusjonen min er at dette er et egnet våpen til rypejakt. Eneste ulempen er unødvendig kraftig rekyl. Unødvendig i den forstand at et svakere kaliber hadde vært mer behagelig og kanskje ført til noe bedre skudd. 

Finkalibret med «drep i»

På min vei mot den ideelle løsningen har jeg også vært innom riflejakt med randtenningspatronen .17HMR og «mellomkaliberet» .223REM. 

Det første av disse kan brukes i salonggevær, men selvsagt med løp tilpasset .17HMR. Fordelen med dette, er at det både er enkelt og rimelig å finne seg et lett våpen som ikke tynger for mye når bratte kilometere skal tilbakelegges i rypefjellet. Fordelene med .17HMR er mangel på rekyl, flat kulebane og svært god presisjon. Med en bitteliten lyddemper får du vekk den ubehagelige smellen også. Ulempene er noe vindfølsomhet, men fordi utgangshastigheten er svært høy, får vinden mye mindre tid til å virke på den lette kulen enn med .22 LR. Hastigheten kan også være en ulempe om man bruker en myk kule. Da kan det bli i overkant mye sprengeffekt, med unødvendige kjøttødeleggelser som resultat. Men alt i alt vil jeg si at kaliberet er egnet til rypejakt om det ikke blåser for mye.

Kaliber .223 REM blir som en mellomting mellom .17HMR og storviltkaliber. 

Det ultimate rypevåpen

Det er kanskje ikke så elegant å skyte spurv med kanon, men for meg har favorittvåpenet til rypejakt blitt en litt voldsom, enkeltløpet hagle med en meter langt løp og full trangboring. Marlin Goose Gun har bolt og sluttstykke, akkurat som en rifle. Den kan ta magnumpatroner om man vil. Resultatet er en haglsverm som kommer ut i høy hastighet og som holder dobbelt så godt i hop som med et kort, åpent løp. Om den dreper på dobbelt så langt hold også? Jeg vet ikke det teoretiske, matematiske svaret, men i det virkelige liv; ja. Jeg har skutt fugl på nesten 70 meters hold med denne. Med grove, tunge hagl vel å merke.

Favorittjakten min har med årene blitt rypejakt i vinterfjell. Da er det som regel snakk om å speide etter fugl, finne en strategi for å nærme seg og så skyte dem på bakken. Ofte kan de trykke godt nok til at man kommer på hold med vanlig hagle, men jeg har mange ganger opplevd at de flyr konsekvent når jeg er rundt 30 meter fra. Skyter man da, er sjansen stor for skadeskyting. Rifle kan være et bra alternativ, men for meg har den ultimate løsningen vært å kunne felle dem trygt på 50 meter med hagle. Det skjer langt sjeldnere at fuglen flyr etter skudd, faktisk så godt som aldri. 

Ulempen med gåse-muskedunderen da? Den blir man fort klar over om man prøver: Å veive med én meters, framtungt løp etter flygende fugl er bortimot dødfødt. Dette er en spesialhagle for sittende vilt. Det behersker jeg, og den jaktformen prioriterer jeg. Goose Gun-en drar meg ut på jakt og utvider friluftslivet mitt. Og så får jeg innimellom den deilige premien det er med hvit rype i sekken.