Ofte har Jørn Hauglid (53) satt strek før jakt ble slakt, vendt ryggen til late godværsryper, og ruslet i ny retning. Vi ble med den erfarne rypejegeren på riflejakt etter rype.
ALDRI TOM FOR TERRENG: Vi vandrer mot svenskegrensen, i områder Jørn og børsa tidligere har besøkt. – Der snakker vi mye ødemark. Og som regel bra med ryper, sier den lommekjente jegeren.
Lesetid: 9 minutter
Det krever godt vett å ikke være en tosk, sier nordlendingen lakonisk.
– Jeg har ofte sett rypene bli sittende etter at naboen tippet rundt. Er man rette tosken da, kan hele flokken meies ned. I sånne tilfeller er det måtehold som gjelder, sier Jørn, som stortrives med riflejaktas spenning.
Og makelighet. Se bare på patronene: Der haglejegeren må dra med seg drøyt 2 kilo for å smelle 25 ganger, kan Jørn lunte til fjells med samme dose raslende i en snusboks. Videre skal rypa være bra døsig av sol og vindstille før den nekter å ta til vingene når førstnevnte hamrer løs.
Når Jørn lar skudd gå og eksospotta av en lyddemper har gjort sin borgerplikt, støyer det mindre enn en røyskatt dressert til å bruke pisk. Hvis du har sett en sånn en.
Jørn kjøpte rifla for noen år siden, på Andresens våpenbutikk i Tromsø. Ei CZ 455 i kaliber 17. HMR. Det står for «Hornady magnum rimfire», etter en patron utviklet i 2002 av ammunisjonsprodusenten Hornady.
Med en diameter på 4,5 mm, ei vekt på 1,1 gram samt raus kruttladning, kan munningshastigheten nærme seg 800 meter i sekundet. Kort sagt en presis og illsint salongpatron.
VISER VEI: Nordlyset peker retning, for bakom disse fjellene skal vi, opp i 1.000 meters høyde til noe av landets beste fjellrypeterreng.
Som perler på snor
– Et fantastisk artig kaliber å jakte med. Kulebanen er rakt fram de første hundre meterne, selv om jeg trives best på hold rundt syttifem. Men som sagt, jeg feller ikke flere ryper på grunn av det effektive våpenet. Det er opplevelsene som skal hjem, ikke mest mulig vilt, bekjenner Hauglid, idet vi befinner oss milevis til fjells i en fjellrypeseanse over fire dager.
Vi vandrer Nordlandsruta. Ankomst langs Statkrafts anleggsvei opp til Skjomenfjellet, tar bena fatt fra bommen ved Kjårda, og skjerper rypeblikket idet vi vandrer videre inn mot ødefjellene på grenseleden.
Her har Narvik og omegn turistforening et hyttenett påkoblet Kungsleden, som starter i motsatt ende ved Abisko på svensk side.
Ren luksus: Merket turløype og hytter som perler på en snor, med passe dagsmarsjer mellom hver. Første dagen går i Ballangen kommune, resten av turen følger grenseleden i Tysfjord.
I alle retninger: Et eldorado av topper og fjellsider, spekket med solide bestander av fjellrype. For hver jaktdag drar vi fram ny DNT-nøkkel og overnatter i hytter.
Vi ser lite fugl i starten, tross mengder av ferske spor og fjær. Men fjær metter ingen munner, så Jørn «gjer han det,» som det heter her nordpå, når den som ikke vil, skal.
Til sist finner han dem i kikkertsiktet. Etter kort tids sniking feller han dagens middagsrype. Med fuglen i neven tar vi inn på Baugebua, idyllisk og elvenært rundt 780 meter over havet. Ei enkel bu med det vi trenger av senger, propan og fyringsved.
MED RIFLE I HØYDEN: Kule splintret mot stein kan skade nabofugl, så jegerens råd er å skyte mot fuglen i overkant samt ytterkantene av flokken.
I utkanten av flokken
Det er midten av oktober og høsten har vært uvanlig varm. Likevel krammer det seg i blendende nysnø under sålene idet vi starter ut neste morgen. Vi skal opp i 1000 meters høyde.
Rypene befinner seg der oppe, strødd som fjærkledte drops i den hvite snøkanten.
– Her er skamløst mye terreng, så vi må nok lete i dag også, sier Jørn, mens han sjekker løp og kikkertsikte, lader rifla og myser mot fjelltopper lysende som sveiseflammer. Vindstille og knakende blå himmel. Topp forhold for godt innskutte jegere, for rypa er en liten blink.
Og det er viktig, påpeker Jørn, å ta fram våpenet i god tid før 9. september for å sjekke innskyting og egen presisjon. Selv venter han likevel helst til senhøstes, når snøen kryper ned fjellsidene og rypene hiver sommerdrakten.
– Det hender jeg lufter hagla også. Alt i alt får du nok mer ryper med den, men rifla gir en ro og spenning som jeg trives med, sier han.
Jørn plukker alltid fugl i utkanten av flokken, og minner om den ufravikelige regelen om bakgrunn. Når det gjelder fare for vådeskudd, mener han hagla er farligere. At den skadeskyter mer vilt, er i alle fall hevet over tvil.
– Jeg legger trådkorset et sted fra brystet og opp, altså halsen eller hodet. Hodeskudd får jobben gjort, selv om rypa ikke ser særlig pen ut etterpå. Er man usikker på dagsform, vind og skuddhold, bør man sikte der halsen møter kroppen. Prøv likevel å unngå brystet med det fineste kjøttet, tilrår jegeren.
NORDLANDSLEDEN: På motsatt bredd lokker Baugebua. Ei bro i regi av DNT loser folk trygt over hissige strømmer.
Holder pulsen nede
– Av og til går man på ryper som rett og slett sitter for nær. Det blir bare fjær inni kikkertsiktet. Som regel kan du ikke rygge uten å forsvinne bak en kant. La være å skyte eller legg deg ned. Det kan friste å skyte stående, men jeg er ikke Ole Einar Bjørndalen, sier Hauglid.
På vei opp lærer vi en ting til: Rypejakt med rifle er en «gå sakte»-aksjon. Da unngår du for hard puls til å levere presise skudd. Jørn betakker seg for stativ.
– En høst prøvde jeg en tofot, men det kuttet jeg fort ut. Den var bare til plage. Jeg legger heller an på sekken. Det enkle er ofte det beste, sier han, og minner om at hardt anlegg direkte på stein eller knuget rett mot en trestamme, gir redusert presisjon.
Det er også viktig å skyte inn på ideell avstand, altså finne avstanden der kula for alvor tar til å falle. Med lette kalibre og høy hastighet kan du da i praksis skyte «rett fram» ut til innskutt avstand.
TRÅKKET I SALATEN: Det krydde av ryper på morrabeite. Men før vi var ute av hytta, støkte vi alle – minus ei.
Middag i dag også
Jørns kikkert er stadig oppe og sveiper terrenget – og endelig får han øye på ryper: Et par hundre meter framme, skrått opp fjellsida, rykkvis beitende på lyngrabber helt oppe ved snøkanten.
– Teller fire, nei, fem ryper, mumler han, og rusler av sted. Ingen lyder varsler at jakt pågår. Men når han kommer ned, bærer han med seg to ryper.
– Middag i kveld også, humrer han fornøyd med full dagskvote. Fjellrypa er der, forsikrer han, men områdene er så store. Den ene dagen ingen ryper, neste dag tjukt.
– Rypa er lunefull og flytter seg mye, sier nordlendingen, og ønsker tobente gjester velkomne i sine hjemlige fjell. Det er bare å forsyne seg av godene for dem som gidder å gå, sier han, idet vi aksler sekkene og tar inn synet av syv blåner i vest, pluss minst like mange på svensk side.
– Det hender jeg tar turen helt dit. Og om du tror det er mye terreng hos oss, er det endeløst mye hos dem, peker han mot grenseområdet som egner seg for friluftsfolk året rundt, enten ørret eller multer står på menyen.
Med nyhund i hus, en springer spaniel, har Hauglid nå ny grunn til å forlate sivilisasjonen:
– Vil man på tur, så er all unnskyldning god unnskyldning. Med årene blir selve turen det viktigste. Den dagen jeg ikke lenger kan starte til fjells, da er livet slutt, sier han.
RYPE I SIKTE: Å granske seg fram til fuglen er halve jobben, resten består i å snike seg på hold.
Mer bekymret hjemme
Det var ikke langt unna: Under en fisketur høsten 2016 kollapset Jørn på fjellet. Han ble fraktet i hui og hast med ambulansefly til Tromsø, hvor han ble hjerteoperert. Den høsten gikk jakta føyken.
Da han året etter pakket jaktsekken, ba legen ham parkere hagla hjemme: Han var redd stentene i blodårene kunne løsne av rekylen. Det ble Jørns første høst kun med rifle. I tillegg krevde kona at han skaffet seg en sender for nødmelding, all den tid han ferdes utenfor mobildekning og folkeskikk.
– De som sitter hjemme, er mer bekymret enn vi som vandrer i fjellet. Men det er greit, jeg tar sikkerheten på alvor. Avtalen er å sende en melding hver gang jeg slår leir, sier han. Og får ikke «fjellenka» meldingen, har hun beskjed om å slappe av likevel.
– Ja, og så må jeg ta piller resten av livet. Men det gjør jeg gjerne. Jeg er i bedre form enn på mange år. De jeg omgås, er i dårligere form, spøker Jørn, som likevel medgir at han nå helst tar det rolig og nyter livet og utsikten.
SMÅTT ER GODT: En stolt jeger med dagskvoten, felt med småkalibret våpen, uten skuddstøy og annet oppstuss. Her er vi midt i smørøyet, ved Paurohytta med Noajdefjellet som bakteppe. Jørn roser Narvik og omegn turistforening for prima tilrettelegging.
Prekevering over bålet
Vi har tatt oss opp i nysnøen på 1000 meters høyde. Vi sjekker lune hyller med et svakt silder av vann over mose. Det er i midten av oktober og nattefrosten sniker seg langs breddene av elver og vann.
Paurohytta har reinsdyrgevir spikret på mønet, røyk fra pipa og på tunet står en blid Hauglid som «prekeverer» dagens fangst. Ryper skal stekes i felt, mener han, helst hver dag.
– Det er min filosofi. Ryper som tas hjem i sekken, skal fortæres før neste jakthøst. De fire siste går på grillen i juli. Ligger det ryper i fryseren den tiende september, har du enten skutt for mange eller spist for få, sier jegeren, som aller best liker ryper stekt på bålet, en luksus forbeholdt lirypejakta samt som bonusfangst under storfugljakta.
Nyfelt i felt: Jørn skjærer ut bryststykker, klokkeklar på at rypemiddag skal turfolket ha hver dag. – Det er min filosofi, og aller best smaker rypa når den stekes i felt, sier Hauglid.
Leven i lysningen
Den morran våknet vi til et fabelaktig leven. Ryper overalt langs den flere kilometer lange fjellsiden bak hytta i grålysningen. Hundrevis, anslo Jørn. Kaklingen varte til vi brøt leir. Da stilnet den. Kun ei rype satt igjen. Den ble offer for ei av Hauglids knøttsmå kuler.
– Turen i seg selv betyr mer og mer. Jeg går saktere og stillere enn før, ser meg mer omkring, og kommer over så mye annet. Blant annet pilspisser, sier jegeren, og forklarer at det for tusener av år siden gikk reinsdyrjegere her inne.
Det fins en liten isbre i området, og Jørn har stundom fulgt brekanten i håp om å finne spor etter sine forgjengere fra fordums tid.
– På midten av åttitallet fikk jeg tilbud om fin jobb i Moss. Jeg sa nei, aldri i livet. Jeg er fjellmann, sier Hauglid, idet han plukker rifla av skuldra.
Bladet JEGER er Norges største jaktblad og kommer ut 9 ganger per år. På jeger.no finner du tusenvis av jaktreportasjer, våpen- og andre utstyrstester, tips til hundehold og jaktnyheter.
12 måneder*
Digital tilgang til 6 nettsider
12 papirutgaver av Jeger
Lavest månedspris
99,-
per måned
3 måneder*
Digital tilgang til 6 nettsider
2 papirutgaver av Jeger
Lavest månedspris
119,-
per måned
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Jeger
Lavest månedspris
139,-
per måned
Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
*Forutsetter 3 eller 12 md bindingstid, si opp når du vil med tilgang ut bindingstiden. Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden, dersom du ikke sier opp.
Abonnementet inkluderer også 500 øvingsoppgaver og tentamen til Jegerprøven. Med Jeger holder du deg oppdatert.
