Mang en erfaren jeger advarer mot hund på fjellrypejakt. «Ødelegger hunden!» fastslår de, og forteller om folk som i grålysningen dro til fjells med stående fuglehund og kom hjem med artsfrenden sinnsforvirret fuglehund. «Nei far, i blåsten på toppene trives kun ramp og annen griskhet. La heller lydigheten selv ligge hjemme hos ho mor», sier de.
Med den triste konsekvens at lettpåvirkelig ungdom tar sin nystemte hagle og firbente venn fatt og forholder seg kun til lavlandet. Der går de med stor iver glipp av svære prosentandeler av et kongerike Norge som sturer og lengter etter gamle dager da det stundom lynte og tordnet, mens ei haglbyge eller sju dro forbi.
Også for Rune Pedersen var saken i starten et dilemma: Som ihuga fjellfuggeljeger nølte han lenge da familien krevde hund i heimen. Saken ble ytterlig-
ere komplisert da han pådro seg sans for jaktprøver. Men selv om hans gordonsettere jakter fjellryper det remmer og tøy kan holde, så har de til samme tid prestert utmerket på jaktprøver. Blåstøytens Pelle vant i sin tid vintercupen og ble kåret til landets beste gordonsetter. Under et senere NM fikk Krabbenesmyras Svante (6) førstepremie i vinnerklassen. Ja, til og med Stegghågens Abbe (2) har tross ung alder vist svært gode takter.
– Kona er svensk, derfor kun svenske hundenavn, forklarer Pedersen, mens han fastholder at en gordonsetter passer som hånd i hanske i tusen meters høyde.
– Jeg vil ha jaktkompisen med på all slags jakt. Så enkelt er det, sier jegeren, som hevder det er treningsmessige fordeler med å ta den håpefulle opp i høyden.
Les også vår guide til rypejakta
Hundene er alltid med
Først må vi røpe datoen og hvor vi er: Det er ettermiddagsbeitet den 9. september, innerst i Hellmofjorden i Nordland, en fjord som går så grundig til verks at den nær deler landet i to. Her fra Norges slanke midje går vi bent til fjells, i til dels uframkommelig terreng med lokalt svært gode forekomster av så vel skogrype som fjellrype. Gjestejegere er et glissent syn her inne. Som regel går de også for stort, og bommer på de små terrenglommene der lokalkjente jegere hurtig fyller dagskvota. En bortgjemt oase mellom glatte, steilende nordlandsfjell – så unna vei at egen båt eller leie av båtskyss må til. Hit drar Rune og hundene hver høst.
– Forresten drar vi hit på sommeren også. Vi fisker i vannene, plukker bær og sopp og har det storfint i lag, hundene og jeg. Rådet mitt er å ta dem med på fjellet fra de er valper, særlig sommerstid. Selv om jeg ikke vil ha pinnehund, lar jeg dem også vannapportere – og trekke dekk: Det er god trening. Jeg ser altfor mange som lar bikkja ligge helt til det skal jaktes. Det ender ofte med skade: Man forlanger ikke gull på kollenfemmeren fra en skiløper som aldri trener. Jakthunder er også toppidrettsutøvere, minner Rune om.
Et klokskapens ord, og Svante går lettbent av sted med kløva på ryggen. Selv på det aller bratteste stedet – opp en fjellstige som noen i sin visdom har montert til bergveggen – tar Svante og Abbe seg sjølhjulpent fram.
LES OGSÅ: Rypejakt på seinhøsten
«Vi flirte så grundig at da vi neste morgen snublet ut, hadde stormen skammet seg i hjel og levert stafettpinnen til ei sol som dyppet de øverste tindene i gull, som for å forsikre seg at stølføtte tobente ble lokket ned i sleske terrorister.»
Slit for flesket
Vi tobeinte svetter derimot og fristes til å kaste sekkene, stappfulle av elgstek, flaskegodt og sjokkis, ja, alt som gjør livet i leiren godt å leve – så sant man overlever den blytunge turen opp lia.
– Samme gnålet hvert bidige år. I år skal vi leve spartansk, sier vi, men år for år blir sekklørva bare tyngre og tyngre, klager en.
Før vi straks etter slikker oss om munnen ved tanke på aftenens middag. Man må slite for føden, og fem dagers jakt i storfjellet bør ikke avspises med havregrøt, mener karene.
Vi når lavvoplassen i furuskogen. Samme leirplass år etter år, nært brensel i form av gammelskog som stormen har lagt i bakken. Ei idyllisk elv snirkler seg forbi leiren, serverer kortreist vann for matstell og tannpuss. I elva har karene laget demning, og på det viset holdt tempen nede på cola, øl og annen ufravikelig kjølevare. Leiren er en idyll under bratte rypefjell. Midtstang og plugger, øks, sag og steinheller til bålplass ligger urørt siden fjorårets jakt. Bare duken til lavvoen blir med att og fram.
– I natt springer steggen på lavvotaket. Bare vent og hør, lover Rune under maten. Omkring oss farger nordlyset elva grønn mens leirbålet tørker jaktstøvlene.
Les også vår test av den vedfyrte turbrenneren fra Wee!
Pen stand på nyslått fugl
Rune fikk rett. Den morgenfriske steggen skarret seg fra knaus til knaus rundt leiren, før dens krafsende tyngde landet på teltduken, klorte etter feste og sparket fra. Hundene spisset ører og glodde loddrett, men ingen spant av sted som en sjakal om natten. De ventet i stillhet til tobente fjøsnisser fikk slafset i seg frokosten og hogd til seg hagla. Tålmodige hunder og tid til mat; det er hva Rune kaller godt fjellvett.
Tradisjonen tro vies første jaktdagen nærterrenget og lirypa. Voksenhunden Svante får æren av å ta første økta. Han smyger seg inn i en sitrende stand knapt før vi er ute av bållukta fra leiren. Kullet braser opp i myrkanten, et kov av storvokste kyllinger, hvorpå et par kommer ut for flyteknisk trøbbel og bumser i lyngen. Men ingen het hund stormer av sted mot blafrende vinger. Svante sitter pent og venter på apportordre.
Perfekt. Lang
Dagen blir perfekt: Sol som krabber ned lia og setter fyr på fjærdrakten til ei enslig svane utpå speilblanke vannet. Abbe og Svante tar hver sin tørn, første jaktdagen er tiden for en smule drill, pusse støv av gamle kunster og luke vekk unoter som kan ha grodd fram i jaktløse sommermåneder. Vi jakter den veien høna flyr, og Abbe drar et par pene stander på nyslått fugl, sikker som fjær i artsdatabanken.
Dagen blir lang: På retur utpå kveldingen begynner Rune klage over jaktstøvlene sine. Begge kraftig gått ut på dato, og skyldbetynget salrygget under økenavnet «terroristan.» Nye var bestilt før årets jakt, men ankom i feil størrelse. Ergo måtte de gamle svina fram fra uthuset.
Rune bannes, fast bestemt på å gjeninnføre hekseprosessene og brenne svineriet før turen er over. Rettergangen blir kort, proklamerer han idet vi i skjømmingen nærmer oss lavvoplassen. Mens vi fyrer opp bålet, halter Rune medvinds for å skrelle av seg de forknytte kartankan, og roper fra skyggelandet at bevisbyrden er overveldende:
– Ingen ting i verden er bedre enn å flå av seg to terrorister etter ti timers trask!
– «Lite i verden er bedre», mener du vel? roper vi.
– Nei, «ingen ting», lyder svaret idet han kommer svevende mot bålet iført vektløse joggesko.
Med støle kropper rigger vi oss til, inntar et herremåltid med brønnsvarte nordlandsfjell i silhuett mot nordlysets flammespill.
Kun gode erfaringer
Tradisjonen tro vies dag to til fjellrypa. Og tradisjonen tro må unge Abbe spille 2.fiolin og holde terroristan med selskap under båndtvang: Runes filosofi er å se an situasjonen før unghunden får prøve seg.
Via et par kvikke seter sleper Svante oss til fjells, utreder også noe mer lovende, og kommer på fugl som flakser hodestups i sekken. Svante og Abbe jakter presist, liksom styrt av en usynlig intelligens, langt over det grammet vett som klorer seg fast mellom to flagrende setterører. Selv Rune er i beskjedenhet enig: Han har fantastiske dyr til rådighet.
– Svante har vært med hit siden han var ung. Han vet hva som skal gjøres, enten det er storfugl eller rype. Han går dit fuglene er, nesten som han har et innvendig kart, sier eieren. Før han altså røper de beste erfaringer med gordonsetter på fjellrypejakt:
– Det er som om hunden forstår at fjellrypene springer mer på bakken, at de ikke trykker på samme måte. Jeg tror det er en vanesak, og har aldri opplevd justeringstrøbbel når vi kommer på fugl i lavlandet. Hundene venner seg til de ulike jaktformene. De tilpasser seg kvikt om de får sjansen, sier han.
Uvant stand
Rett skal være rett: Også Rune har opplevd at unghunden er for hard i starten. Men dersom grunndressuren er på plass, så skjønner de kvikt poenget.
Kvarteret senere får vi bevis for saken. Svante pusler i hop en prima stand, venter til far kommer fram, og så går de side om side opp. Reiser med velbehag og en porsjon skepsis. To fugl skjærer opp fra ura. Rune tar den ene, hvorpå forespørselen om apport straks blir innfridd.
– I fjor skjøt vi like mye fjellrype som lirype her på Hellmo. Så dersom lirypa svikter totalt, har vi alltid fjellrypa å ty til, sier jegeren, som sverger til den gode tone mellom jeger og hund.
– Det beste er å trene når man er positiv og glad, samt alltid avslutte når noe positivt nettopp har hendt. Dårlige dager og kort lunte egner seg lite for trening av hund. Slikt blir det fort bare rop og tull av. Også jakthundene merker hvordan humøret vårt er, fastslår den erfarne hundemannen.
Så blir det ny stand, en pussig en: Lav, nær og leken, fulgt av en heller uvanlig oppflukt. Rune skuldrer hagla og brenner løs. Når Svante bringer fangsten, henger det en sluknet røyskatt på tvers i kjeften.
– Røyskatten er en eggtjuv av rang. Vi tar dem hvis vi ser dem. Det er godt viltstell, forklarer Rune.
En perfekt treningspartner
Dagens lunsj finner sted i en gamme bygd av samene i området. Gammen er åpen for alle som trenger ly i fjellet, og karene disker opp med stekt rypebryst, hurtigris og fløtestuet sopp. Rune slenger terroristan høyt på brisken mens han gjør seg noen tanker om hund i storfjellet:
– Svante har vært til god hjelp. Her har unghunden fått mye sunt bondevett gratis, sier villmarkingen, som strever med å finne situasjoner som bekrefter folks fordommer; hund ute av hånd, jaging, knallapportering, etterløping, ganning, drapstrusler – kort sagt, bøtta full av lømmel og ulydighet med ditto remjing, olling og vantrivsel.
– Men det er klart, hvis fjellrypa viser seg sky og letter i svære flokker, så kobler jeg. Selv Svantegutten kobles da. Man må se situasjonen og dagen an. Hvis rypene derimot oppfører seg, slik som de typisk gjør på stille og solfylte dager som nå, da åpner fordelene seg, sier han.
For Rune tar nemlig hundene med seg på jakt etter fjellrypa også av det han kaller «treningstekniske» grunner:
– Årsaken er at jeg ønsker provokasjon for hundene. Snille fjellryper er perfekt, spesielt for unghunden, sier han og drar sammenlikning mot en slags vaktel- eller duetrening.
– Når fjellrypene piper og flakser «nært og over hau», så har man det ypperste av provokasjon, kombinert med størst mulig nærhet til hunden. Som allsidig jeger må man kombinere. Bare man tør la hunden være med, blir også treningen allsidig, er min filosofi, fastslår Rune.
At mange frustreres med å få kustus på hunden i høyfjellet, tror Rune henger sammen med mangelfull grunndressur. Dressurmanko hjemme betyr dressurmanko også i fjellet. Å jobbe inn galskapen i fjellet, rammer jakta. Det kan ende i en ond og utrivelig sirkel.
– Det kan i verste fall ødelegge en jakthund. Men fjellrypas feil er det ikke. Jeg vil si tvert imot: Fjellrypa kan være en ideell treningspartner for en bunndressert, ung jakthund, mener Pedersen.
Dressur, dressur og dressur
Han og kona starter i det øyeblikk hunden er i hus. Øver inn «sitt» til kommandoen sitter, selv på dugelig distanse.
– At hunden adlyder, har også med sikkerhet å gjøre, enten den løper mot trafikkert vei eller i møte med uløkka under snørekjøring. Jeg vektlegger også god innkalling i grunntreningen. Adlyder dyret «sitt» og «kom», begge deler også når det kommanderes på avstand, da er mye gjort. Verre er det ikke, sier han.
Rune skyter også bevisst fugl på bakken. Det gir stålkontroll på situasjonen, mener han, velegnet til å plukke vekk knallapportering.
– Kontroll over apport har også med lederskap å gjøre. Ved å vurdere når hunden skal få lov, blir apporten en ekstra premie. Da blir hunden gjerne mer pigget på apport – kort sagt mer våken og på «alerten»: Jeg har opplevd bomskudd som trollet seg om til felt vilt etter slipp av hund, sier Rune og berører et ømt tema; debatten om ettersøkshund også på småviltjakt.
– Det spørs om det er veien å gå, men det stemmer nok at hund er klokt også av hensyn til viltet. Spesielt her i våre stupbratte fjell, sier Rune – og peker på nevnte fjell med et spørsmål om vi ikke snart skal pelle oss ut og forsyne oss av ettermiddagsbeitet?
En rype i hånden...
Så går vi rett i en aparte situasjon, igjen med Svantegutten i hovedrollen. Han murer seg en grom stand inn mot en berghall, men er uvillig til å prestere den forventete stivbente marsjen mot de presumptive rypene når Rune kommer fram. Rune må til siste huke seg ned og sikte retningen på hundesnuten. Den peker mot en sprekk mellom to kampesteiner, bare armlengden foran den standhaftige tinnsoldat på fire labber.
– Tror pinadø rypa ligg inni her, roper Rune. Ganske riktig, når han huker seg ned og glor inn i mørket, ser han en vinge lyse hvitt. Han legger fra seg hagla og stikker inn en slu arm, men fuglen nekter å gi opp sitt krypinn.
Med Svante som spørrende tilskuer blir rypehiet anfalt i bakkant, stein gravd ut og grov mannsrøst hevet inn. Først da fyker fuglen ut. Men Rune hiver seg ikke etter hagla; han fanget rypa i klypa! På hel volley, nedsnødd av løse fjær fra blafrende vinger.
– Så har man gjort det også, flirer han lykkelig mens han lar avisen pakke inn den gode jaktnyheten – før det drar over i lavbrynet filulering om hvorvidt håndfanget rype teller med i dagskvota? Paneldeltakerne er usams. Noen viser til logikken og spør om han er steike toillat, andre peker på semantikken og hevder dagskvota gjelder ordrett hvor mange fugl som er skutt, ikke snappet.
Tilbake mot leiren velger vi en snarvei som viser seg som en såpass solid omvei at da vi i mørket finner lavvoen, viser skritteller-appen 52.000 skritt – i røffere enn røft lende. Rune klager på terroristan og sier det bokstavelig talt går dårlig. Før turen er omme skal han brenne dem, og forrykt hånflire i stekeosen!
Terroristenes tap
Den natten fikk vi føle styrken fra høyfjellet. Fallvinden lød som polarhunder med rabies, og da troen på nattesøvn vek unna for frykten for det verste, kastet også lavvoen inn håndkleet. Som gammel-lærerens spanskrør smalt midtstanga ned mellom soveposene, duken fikk vind i seilet og røsket med seg samtlige barduner og plugger med unntak av en.
Og der lå vi, under åpen, stormridd nordlandshimmel og glodde, som ansjos i olje etter at hermetikklokket er revet av. Til og med Svante og Abbe gløttet opp, fulgte søvnig med til vi hadde gjeninnført skikken med tak over hodet, før de med hvert sitt indignerte sukk dyttet snuten under halen. Vi flirte så grundig at da vi neste morgen snublet ut, hadde stormen skammet seg i hjel og levert stafettpinnen til ei sol som dyppet de øverste tindene i gull, som for å forsikre seg om at stølføtte tobente ble lokket nedi sleske terrorister.
I tre nye dager jaktet vi, skogsrype og fjellrype, alt etter vær og humør, og noen ganger samtidig, som da vi la turen innom et blinkende vann hvor brunspraglet og gråspraglet fugl lettet annen hver gang. Abbe løste rebusen på mesterlig vis.
– Den hunden tegner godt, til og med bedre enn Svantegutten, konstaterte Rune.
Vi skylder å nevne at terroristan ikke gikk på bålet. Det var for bratt og ulendt til at Rune sjanset på en hjemtur i såleslitte joggesko. Han visste likevel råd:
– Jeg brenner dem når vi kommer hjem. I hagen. Præ-hæ-hæ! Noen som har lyst til å være med?
Null svar.
– Jeg spanderer øl?
Stadig stille.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2019.
