Magisk vinterjakt på rype

Kaklende rypestegger

Været var relativt fint, litt flatt lys fra skylaget var det eneste å sette fingeren på. Ellers var det milde temperaturer og lufta sto stille. Det eneste som brøt stillheten var lirypesteggene som kaklet fra alle kanter i bjørkeliene.

Man får skikkelig følelsen av å være på jakt når det er slike tilstander. Men noe enkel jobb å få fugl i sekken var det ikke. Lirypene avslørte gjerne hvilket bjørkekjerr de satt ved, men de hadde full kontroll over jegeren som gjorde alt han kunne for å smyge seg inn på skuddhold. På 60-70 meter tok de til vingene og fløy et par hundre meter lengre bort. Slik holdt de på, disse enkeltsteggene.

Skiføret var også litt tricky; i bjørkelia var det et skarelag som var tynt nok til at det ikke holdt vekta på skia, og tykt nok til at det lagde skarpe lyder som rypa fikk med seg på lang avstand. Under det tynne laget var det bunnløst med sukkersnø.

Jeg vil si jeg er i god form, men det skal ikke mange meterne med slike gjennomslag før pulsen skyter til himmels og svetten renner. Heldigvis ble skiføret bedre i skoggrensen- og over var det faktisk veldig lite snø, så lite at hvis kong Vinter ikke kommer med et snølass eller to til, blir det tidlig vår her.

Rype i bjørka

Selv om mange av rypene kan være vanskelige, er det som regel en og annen fugl som trykker godt likevel. Det gjelder å holde det gående. Uansett er det jo spennende å bare se mye fugl også. Første dagen var godt i gang og jeg kom over en brink og fikk øye på en hvit klump i toppen av ei lita bjørk. Et raskt sveip med kikkerten var bekreftelsen, uten tvil rype. Det var drøye 200 meter bort til den bjørka. Jeg forsøkte å gå rett imot fuglen, og lenge så det lovende ut der den satt og beitet bjørkeknopper. Men på 60-70 meter fløy den lengre inn i bjørkeskogen.

Turen gikk videre i skogkanten- der er det som oftest er mest action. Og det tok ikke lang tid før første rypeflokken flakset opp på langt hold. En fin flokk på 8-10 ryper forsvant videre innover. Men kaklingen noen sekunder senere tydet på at de hadde slått seg inn ganske kjapt.

Ryper i bjørketopper

At rypa topper i trærne forundrer meg. Det finnes vel ikke et enklere bytte for en rovfugl enn ei hvit rype i ei svart bjørk? Mulig er det noen forhold som må ligge til rette for at dette skjer.

Kanskje er det et tegn på lite rovfugl i området?

Kanskje er mattilgangen på bakken så liten at det krever mindre energi for rypa å beite i buskene?

Ikke vet jeg, så jeg får leve med konspirasjonsteoriene. Uansett er det et relativt sjeldent syn, så det er like moro hver gang.

Vis mer

Gjenliggere kan like godt skje vinter som høst, så jeg tråkket meg oppover. Og plutselig fikk jeg øye på ei rype sittende midt i et lite kratt, akkurat på skuddhold.

Skuddet gikk, og det ble treff! Dagen var dermed berget med en flott lirypestegg. Kaklingen i bjørkeliene fortsatte enda mens jeg pakket fuglen i sekken. Skiene overdøvet det meste av lyder, men for nesten hvert stopp jeg tok, var det en eller annen rypestegg som lagde lyd. Det var nesten som klondyke-stemning i rypefjellet.

Jeg trekkes ofte opp mot høyfjellet når jeg er på jakt, mot fjellrypene. Det skjedde denne dagen også, selv om det var masse liryper i skogen. Jeg havnet derimot raskt inn i et område som ikke helt ga godfølelsen; det var stort sett bare snø og stein å se, og få rabber. Bestemte meg for å snu å gå etter lirypene igjen, men var det et lurt valg?

Da jeg ikke er kjent i området, gjøres de fleste vurderinger ut fra magefølelsen. Om jeg ikke ser spor eller tegn til fugl etter en stund, legger jeg om veivalget eller høyden i terrenget. Jeg havnet etterhvert på en ny, stor fjellknaus, hvor terrenget så veldig fint ut. Og det tok ikke lang tid før det var ryper i lufta, og flere steder spottet jeg også ryper på bakken. Det var bare å bestemme seg for hvor man skulle gå. Den utvalgte rypa hadde nok full kontroll på meg. Igjen gikk jeg rett imot, og igjen tok den til vingene på langt hold. Men denne gangen fløy den skrått nedover mot meg og det ble plutselig en perfekt sjanse. Kolben ble kastet opp mot skuldra og løpet pekte mot rypa, i det jeg trakk av. Rypa datt i smellen like bortenfor.

Kraftig vind og nytt terreng

Dag to våknet jeg til et bedre vær med sol og spredt skylag. I tillegg hadde vinden skrudd seg på igjen; det blåste stiv kuling. Jeg hadde valget om å gå i samme terreng som i går, men jeg tok sjansen på et nytt fjellområde, litt for å bli bedre kjent når jeg først var her inne. Om det var et smart valg eller ikke, kommer jeg tilbake til.

Jeg visste altså ikke noe om hvor det var lurt å legge ruta, eller hvilken side av fjellet fuglen oppholdt seg på, men jeg brukte magefølelsen og erfaringer fra tidligere. Turen gjennom bjørkelia var like seig som dagen før, med rypespor jevnt og trutt. Jeg passerte hele bjørkeskogen uten å se en eneste rype, og tankene gikk raskt mot at jeg bare skulle gjort et safe valg og gå der jeg så fugl dagen før. Jeg nølte litt med tanken, men bestemte meg for å gjøre det beste ut av der jeg var.

Det var avblåste steinrøyser og vindpåvirket snø som møtte meg over skoggrensen. Ingen tvil om at dette er et værhardt område. Rett og slett dårlig skiføre, men med litt sikksakk gåing gikk det ok. Vinden holdt det gående uten stopp, og jeg forsøkte å lete opp lesiden av fjellet. På kanten før det bikket ned mot andre siden hadde jeg flaks, for her fikk jeg øye på mange hvite klumper på en avblåst rabb. Det var en fin rypeflokk som satt og beitet. Jeg forsøkte å komme på skuddhold, men de tok til vingene på rundt 100 meter. Anslagsvis 30-40 fjellryper forsvant bak neste fjellkam.

Jeg gikk villig etter og fikk raskt øye på en enslig stegg sittende midt i fjellsiden. På vei opp mot den spottet jeg tre til sittende på skrå nedenfor. Men på nytt blir de urolig og flyr avgårde. Kanskje var det skiene som bråkte for mye i det knasende føret som var her oppe? Jeg tok av meg skiene og bykset meg opp til kness i snø med en stadig høyere puls, og fikk øye på en ny fugl sittende foran meg. Den hadde sett meg og trippet bortover. Jeg gikk på det jeg maktet og tok innpå, men det er utrolig hvor raskt ei rype kan springe.

Til slutt var jeg på skuddhold, og fikk sjansen. Rypa ble liggende. Der satt den! Om skiene var utslagsgivende er vanskelig å si, men det kan ha hatt noe for seg. Mens jeg hentet igjen pusten spottet jeg flere ryper lengre opp. Det var bratt, men jeg måtte prøve. Halvveis opp flyr de ned mot meg og den ene kommer svevende rett inn på skuddhold. Ett skudd senere dundret den i bakken. Skuddet fikk også resten av flokken lengre bort til å lette, og alle fløy tilbake der jeg kom fra.

Like etterpå fikk jeg øye på to nye ryper sittende nedenfor meg. Da jeg kom meg ned var de omsider borte. Jeg fulgte åskammen oppover og fikk igjen synet av dem. Jeg tok av meg skiene på nytt og snek meg innpå. I det jeg var på 25 meter lettet de, men hagla var raskt på plass og to skudd gikk der den ene falt. Tre ryper på kort tid, for en følelse!

Les også

Slik lykkes du med vinterjakt på rype

Ingenting overgår vinterjakt når himmelen farges av ei sol som klamrer seg til horisonten. Skal jakt på rype bli en suksess om vinteren, kreves forberedelser, riktig våpen og utstyr – og flaks.

Klikk på børsa!

På den siste hele jaktdagen var værmeldingen nesten for godt til å være sant, og vel, det var vel også det. Full sol og vindstille var vel litt for mye av det gode? I det minste var det vindstille, sola kunne jeg se langt etter. Men ellers var det fint jaktvær.

Jeg bestemte meg for å gå i det området jeg gikk i den første dagen, da terrenget både hadde fått litt ro, samtidig som jeg var blitt noen brøkdeler mer kjent i fjellet. Dagen startet med litt isfiske, men det var helt dødt under isen, og tankene dro raskt mot rypefjellet. Så jeg ga opp røya, spente på meg skiene og la avgårde til fjells. Opp i bjørkelia var forholdene likt som tidligere dager; det var som et minefelt; når man tråkket på feil plass havnet man rett til bunns i sukkersnøen. Jeg tråkket noen meter til der jeg fløt oppå snølaget før det smalt på nytt gjennom snøen. Flere liryper tok til vingene på vei opp lia, men utenfor skuddhold. Hadde uansett nok med å komme meg opp.

Jeg befant meg på det fjellet jeg avsluttet jaktturen første dag. Her både hørte jeg og så mye ryper den dagen, så spenningen var høy. Jeg kunne høre en fjellrypestegg rape i det fjerne, langt opp i fjellet. Da gjaldt det å sikte seg inn på de høyeste høydekurvene. Selv om jeg unnslapp “minefeltet” etter bjørkelia, var det ikke spesielt mye bedre snøforhold som møtte meg her. Det var mer isete enn snø, og skiene skar seg gjennom islaget, som jo på ingen måte skjer lydløst.

Etter å ha klatret gode og seige høydemeter fikk jeg se en fin, slak fjellrygg som så spennende ut. Obligatorisk med et stopp og sveipe over med kikkerten. Jeg fikk kjapt øye på en fjellrype. Etter grundigere kikk talte jeg 8-10 ryper. Pulsen steg momentant. Jeg forsøkte å skli innpå noen meter før skiene ble tatt av. De påfølgende meterne tok jeg til fots. Rypene trippet bortover rabben og var klar over at det var fare på ferde.

Likevel kom jeg inn på skuddhold, og siktet med hagla på en fugl sittende i utkanten av flokken. I det jeg klemte inn avtrekkeren skjedde det ingenting. Klikk på børsa! Jeg ble stående å fikle med halvautoen og rypene la selvsagt på vingene og ble borte. Lite er så irriterende som når ting ikke fungerer. Jeg prøvde å sikte på nytt for å ta et testskudd, for å se om det i det hele tatt var vits i å fortsette dagen. Pang! Skuddet gikk selvsagt som normalt etterpå. Typisk. Kombinert med lavt blodsukker var det kjipt å være rypejeger akkurat nå. Det eneste fornuftige var å ta en god lunsj og få tilbake godt mot. Det hjalp med noen kalorier inn, etter altfor mange kalorier ut i timene som hadde gått.

Jeg snudde og gikk etter der rypeflokken forsvant bak en fjellknaus. Sporløst borte. Igjen stoppet jeg for å vurdere videre plan for dagen. Og der fikk jeg høre fjellrypesteggen nok en gang. Det kom fra retning toppen av fjellet, uten at jeg helt klarte å lokalisere det. Jeg gikk mot lyden og brukte kikkerten ofte. Jeg havnet litt på villspor, men fikk rettet inn kursen etter at flere fjellryper kaklet fra samme sted. Så fikk jeg også se synet av dem. En fin flokk med ryper satt i en bratt skråning på langt hold. Jeg forsøkte å snike innpå, men de virket urolige og som antatt tok de til vingene. Men de slapp seg egentlig bare ned til neste fjellrygg, som passet meg bra, da det var enklere forflytning.

Et par hundre meter lengre bort fikk jeg se silhuetten av flere beitende ryper. De hadde lagt på sprang oppover igjen, så det var fortsatt noen høydemeter å klatre. På nytt ble skiene satt igjen og smygingen kunne starte. I skjul av fjellryggen var jeg plutselig på 20 meters hold fra rypeflokken som viste tegn til å bli urolig med en gang jeg kom til syne. Avtrekkeren gikk raskt, og heldigvis fungerte alt som det skulle- en rype ble liggende igjen. Resten av flokken fløy opp og et nytt skudd gikk, enda en rype detter i bakken. Herlig når ting funker og med en sånn situasjon!

I minuttene etter får jeg øye på to rødrever som kom løpende i høy fart lengre opp i fjellsiden på langt hold- som tydeligvis også vil være med på rypefesten. De forsvant raskt ut av synet. Det gjorde forsåvidt også rypeflokken. Det var like greit, for det var blitt såpass sent på dagen at det var på tide å returnere. På vei ned var det ikke akkurat fritt for ryper, det var rettere sagt fullt av liryper i skogen. De beitet både i trær og på bakken, men var utrolig skjær og lettet på lange avstander. En flokk lettet i skogen, selv om det var umulig å telle, anslo jeg flokken til å være på rundt 30-40 ryper.

Det er en god følelse å forlate jaktterrenget, vel vitende om at det er masse fugl igjen. Det topper opplevelsen. Med to ryper i sekken, som også skulle bli sesongens siste ryper, kan jeg ikke si annet enn at det gikk over alle forventninger. Med så mange ryper i vinterfjellet gikk tankene allerede mot høsten og hvordan den kunne bli. Alt lå i hvert fall til rette for et godt grunnlag mot neste jaktstart. Og når jeg heller ikke så en eneste rovfugl under hele turen, lever optimismen i beste velgående til det motsatte er bevist. Takk for en innholdsrik jaktsesong.

Denne saken er skrevet av

Markus D. Holmer

Journalist

Markus D. Holmer er journalist i JEGER. Han har hatt lidenskap for jakt hele livet, spesielt rype- og skogsfugljakt. Han tester utstyr, lager reportasjer og dekker nyhetssaker. Har du en sak Markus kan være interessert i? Send gjerne en e-post:

LES OGSÅ

Slik lykkes du med vinterjakt på rype

Ingenting overgår vinterjakt når himmelen farges av ei sol som klamrer seg til horisonten. Skal jakt på rype bli en suksess om vinteren, kreves forberedelser, riktig våpen og utstyr – og flaks.

Operasjon "Naggelbit"

Denne gang skal jaktkompisen få en ny opplevelse, vinterjakt på rype, bitende kulde og lange skuddhold.

Jakthunder på vinterjakt i kulde

Det er full vinter og gradestokken tilsier heftig bekledning. Men kan jakthunden bli med på jakt, og hva bør jeger og hundefører passe på under vinterjakt? Må hunden ha kondomdress og potesokker?