Gode råd for å lykkes med rypejakt på Hardangervidda

Én stakkarslig fugl etter 15 kilometers trasking – og det er nesten like langt tilbake til bilen. Vi må snu. 

– Bortover sånn? sier jeg og peker skrått fremover.

– Nja, det blir vel litt mer nedover, sier jaktkompis Johannes og peker litt lengre til venstre.

Vi blir stående i tåka og diskutere. Begge er like sikre på at de har rett. Jeg tar av meg hetta og vinden slår i ansiktet. Da er det noe som demrer.

– Johannes, har vinden snudd? Skulle det ikke blåse østfra i dag? Det er jo derfor vi har dette drittværet.

Vi ser på hverandre, tvilende. Jeg tar frem kompass og kart, og blir mer usikker: Ikke at jeg ikke kan bruke det, men i nordnorske fjell er slikt sjelden påkrevd. 

– Vi går helt feil, sier jeg nølende. 

Johannes kommer bort. Han ser det samme som meg, men er enda mer forvirret. Det må jo være ned skråningen, vi har jo fulgt den de siste timene? Jeg tar frem mobilen med GPS-sporing og får bakoversveis. Vi har gått i ring – akkurat som i tegnefilmene! 

Vi ler av hverandre mens vi snur og går riktig vei tilbake. Tenk at vi kunne miste retningssansen, to fjellvante karer sammen! Det er en første gang for alt.

God start

Johannes og jeg er vokst opp i Tromsø, men bor i hver vår storby: Han i Bergen, jeg i Oslo. Når man flytter hjemmefra for å studere, blir det gjerne en periode med mindre jakt og mer festiviteter. Men omsider har vi tatt opp jakta sammen igjen, og benytter sjansen til å møtes på midten: Hardangervidda!

Å få kort noen uker før jaktstart, er ikke lett. Nordfra er vi vant til å kjøpe jaktkort samme dag. Søringer har visst rutine på å søke flere måneder i forveien.

Vi finner omsider kort i Øvre Numedal statsalmenning: Rypetakseringen er den beste siden 2007, og ekstra kortsalg er trolig årsaken til at vi i det hele tatt får napp.

Les også: Så mye fugl kan du felle hos Statskog i år

I tillegg finner vi rimelig hytte på AirBnB bare en kort kjøretur unna. Alt ligger til rette for eventyret!

Trodde vi. Kanskje burde vi sett tegnene allerede da høljregnet begynte å bøtte ned idet vi svingte ut fra Ustaoset togstasjon, der jeg nettopp hadde plukket opp Johannes?

Eller da tåka lå så tett opp fra Haugastøl at jeg måtte kjøre i førstegir – eller da vi brukte en halvtime på å finne hytta mens de små hodelyktene forsøksvis trengte gjennom regn, mørke og tåke:

Her skulle vi jaggu møte motstand. 

Les også: Rypetakseringen 2021 hos fjellstyrene er klar

Likevel er det god stemning i hytta den første kvelden: Jeg har med ei kasse hjemmebrygget øl, reddet fra et koronaavlyst bryllup. Og i morgen skal vi på rypejakt – på selveste Hardangervidda!

Bomtur

Johannes stirrer fremover grusveien vi har kjørt langs den siste halvtimen. 

– Ser du det jeg ser?

Det gjør jeg. En kraftig bom. Den er ikke avmerket på kartet, men i etterpåklokskapens lys burde vi skjønt at vi ikke kunne kjøre inn i nasjonalparken. 

Det er seks kilometer å gå langs grusvei før vi kommer til jaktterrenget. Og enda to-tre kilometer før vi kommer til det terrenget vi har tro på.

Vi blir litt betenkte, men været har lettet og vi har unge bein. 

Og etter hvert kommer vi omsider til enden av grusveien. Da ser vi noe som får hjertet til å synke i brystet: To sykler i grøftekanten.

– Dæven, dette er rutinerte karer! utbryter Johannes måpende. 

Med viten om at andre jegere allerede er på plass i terrenget før oss, lader vi børsene slukøret uten de altfor store forhåpningene. 

Fra skuffelse til jubel

Men Hardangervidda er tross alt likevel noe for seg selv. Når vi skuer innover et landskap farget i gult, oransje, grått og brunt, ser vi kilometer på kilometer med kratt i alle former. 

– Fy faen så fint det er her, sier jeg.

– Ja, her «sitt ho», sier Johannes, sikkert for tyvende gang i dag.

Vi trasker gjennom mengder med terreng som gir oss følelsen av at det burde være rype her.

Resultatet er at vi store deler av tiden går med nervene i helspenn og tommelen på sikringen. Likevel blir vi skuffet gang på gang.

Selv ikke den giftige kombinasjonen av steinur og småkjerr gir oss synet av fugl. 

Da vi etter å ha gått drøyt to mil kommer tilbake til grusveien, er det lett å telle opp hvor mange ryper vi har sett.

Skuffelsen henger over skuldrene idet vi brekker haglene og begynner på den lange marsjen tilbake til bilen. Så hører vi suset av rypevinger. 

25 ryper lander 200 meter foran oss. Er det mulig? Vi mistenker at de hvite fuglene er vanskelig å snike seg innpå, så jeg tar frem rifla jeg har båret på i hele dag.

Guide: På riflejakt etter rype

Johannes lader hagla, og vi sniker oss frem. Jeg speider intenst gjennom kikkertsiktet, men fuglene er som sunket i jorda.

– Der! sier Johannes og løfter hagla.

Rypene sitter 20 meter foran oss og strekker hals. 

Skuddet ljomer gjennom kvelden. To liryper blir liggende. Johannes er i ekstase.

– Treffprosent på 200 prosent, det er neimen ikke dårlig! utbryter han ertende. 

Vi deler en sjokoladebit og gleder oss stort sammen over dagens fangst. De siste seks kilometerne på grusvei tilbake til bilen går som en lek.

Jakt på Hardangervidda

Flere statsallmenninger tilbyr småviltjakt på ulike deler av Hardangervidda. Fjellstyrene på Hardangervidda har egen nettside, og kort er tilgjengelig på inatur.no. 

Rypebestanden har variert de siste årene. I 2020 viste tellingene gode resultater i Øvre Numedal, mens det var så lite fugl i Eidsfjord at jakta ble avlyst. 

Tilgjengeligheten til terrengene varierer sterkt, noe som påvirker hvor lett det er å få jaktkort. 

Fjellstyrene leier ut flere hytter. Disse bør vurderes!

Optimister

Menneskesinnet er forunderlig. Uansett hvor langt nede man er den ene kvelden, kan neste morgens solstråler jage bort de mest tungsindige tanker på dør.

Tredje dag våkner vi med stive bein og såre rygger. Klærne har så vidt rukket å bli tørre. To mil i høljregn ga magert resultat på dag to. Vi så et rypekull som jeg bommet på da nyhagla hang seg opp i jakka.

Guide: Slik lykkes du med vinterjakt på rype

Sjelden har stemningen vært dårligere enn da vi kom til hytta, men nå er alt glemt:

Sola bryter håndbak med morgendisen over oransje oktoberfjell. Vi lesser innpå med egg og bacon. I dag er dagen – det har vi bestemt.

«Vi går på vestsiden av en slak fjelltopp, og plutselig flyr det opp ei fjellrype 20 meter foran oss. Instinktivt kaster jeg opp hagla og skyter – og treffer! Nå er det min tur til å juble.»

I dag har vi jaktkort nærmere hytta. Allerede etter ti minutter kan vi gå inn i jaktterrenget. Morgendisen henger fremdeles over Hallingskarvet, sola skinner og det er vindstille. Dette er en dag for å skape minner!

Etter halvannen time kommer vi frem til området der vi så fugl dagen før: En slak åsrygg med kampesteiner og kratt.

I dag er området rensket. Etter en kjapp matbit beveger vi oss inn i ukjent terreng. Det kribler i kroppen. Vi går på vestsiden av en slak fjelltopp, og plutselig flyr det opp ei fjellrype 20 meter foran oss.

Instinktivt kaster jeg opp hagla og skyter – og treffer! Nå er det min tur til å juble. 

Marginer

Idet vi kikker over toppen og skuer innover, skjønner vi at det er først nå vi har kommet til det beste rypeterrenget. Det strekker seg milevis innover! Vi får også en annen overraskelse:

En jeger med hund bor i ei hytte her, midt i det beste terrenget. De neste timene hører vi mye til ham – han skyter rundt 15 skudd. Selv ser vi kun de fuglene han og bikkja tar opp. 

Guide: Slik jakter du inn unghunden

Noe motløse tar vi en sen lunsj. Tenk om vi hadde vidda for oss selv i dag. Vi myser utover det steinete viddelandskapet som bader i sol. Blikket mitt fester seg ved to hvite steiner. 

– Johannes, jeg tror jeg ser ryper. Gi meg kikkerten, hvisker jeg stotrende.

120 meter foran oss sitter to fjellryper og døser i sola. Jeg løsner rifla fra sekken og sniker nærmere. Rypene sitter helt rolige med hodet hvilende på skuldrene. Likevel blir jeg stresset.

På 80 meter finner jeg anlegg med tofoten på en kampestein. Jeg har godt skjul, men må skyte i en skeiv, knestående positur.

Fjellrypene er rolige, men stresset som jeg er, bestemmer jeg meg for å skyte. Det går som det må gå. 

– Jaja, hører jeg fra Johannes som gomler brødskive med brunost bak meg, mens rypene flyr over alle hauger. 

Jeg banner stygt. Enda så mange innertiere jeg har skutt på banen i høst! Kaffe og sjokolade er fattig trøst.

Finale med mersmak

Små marginer hører med under rypejakta, og det får vi en påminnelse om på vei ned. Vi følger samme åskam som vi jaktet på tidligere i dag, men 300 meter lengre vest.

Vi er på vei ut av jakterrenget, så Johannes hekter hagla på skuldra. 

Guide: Hvordan mestre støkkjakt på rype

Plutselig flyr det opp ei rype mellom oss. Rekordraskt fyrer jeg et skudd. Fuglen stuper rett i bakken.

Johannes er mektig imponert over skytingen, men selv er jeg mest overrasket – for jeg vet hvor dårlig det gikk på skytebanen med nyhagla for to uker siden! 

Nå er det bare å brekke hagla, for etter en rask sjekk finner vi ut at rypa ble skutt 50 meter før grensen ut av jaktterrenget. 

Med to fugl i sekken kan vi ikke klage. Vi har benyttet skuddsjansene våre, men likevel er resultatet noe magert: 80 kilometer fordelt på tre dager gir fire ryper – to til hver. Vi har gått omtrent ti kilometer mellom noe som kan sies å være i nærheten av en skuddsjanse. Likevel gir jakt på Hardangervidda mersmak – for nå har vi lært!