Filmanmeldelse av «Jakten på hvite vinger»

Der representerer Svein Jæger Hansen og filmskaper Jo Vaagan hver sin ytterlighet i uttrykksform, uten at det er noen grunn til å mistenke noen av dem for mindre ektefølte følelser. 

LES OGSÅ: Tips til støkkjakt på rype etter første snøfall

Godt balansert

For nettopp balansegangen i uttrykk er filmens styrke. Derfor oppleves også sekvensene med Hansen og Vaagan som filmens sterkeste partier:

Svein Jæger Hansen framstår som arketypen på en eksaltert nordlending. Enhver felling feires med fistelrop.

Dynamikken mellom de to illustreres i Youtube-sekvensen der Hansen dykker for å få løs en fjellaure i iskaldt vann, og berger fangsten med et jubelrop omtrent som midt i en annen ekstase. Hvorpå trønderen knusktørt kommenterer: «Det står itj på ængasjemanget.»

Likevel klarer Vaagan å formidle Hansens inderlige kjærlighet til fjellfuglen.

VITEN: Hønsefuglportalen – et godt verktøy for fuglejegeren

Skinner med inderlighet

Dette spennet skaper også rom for den trauste trønderen, når han doserer om rypas biologi – og ikke minst når filmen avsluttes i hans rypemekka. Der skinner filmen med ei inderlighet som i mange jaktfilmer drukner i actionhunger og dårlige rammefortellinger.

Ikke dermed sagt at filmens midtsekvens med Pettersen eller Løseth er dårlig. Der formidles mye støkk-jegerkunnskap og gode beskrivelser av rypejaktas nedturer og oppturer.

Med en lavmælt intensitet som får Sverre M. Fjeldstad (mens han var på høyden) til å framstå som breial, klarer Vaagan å engasjere sjøl de som ikke har jakt som sterk avhengighet.

Det er godt gjort å formidle en slik lidenskap omkring noe så banalt som rypas klekkevaner.

Nysgjerrig på rypejakt? Les mer på JEGERs temasider