Gråbeinsmyra i Østmarka

Det var fortsatt så mørkt at det nærmest kun var konturene av dyret som gjorde at vi så hva det var. I rolig gange kom den gående rett framfor oss, fra venstre side til høyre side av bua. På det nærmeste var det vel ikke mer enn 10 meter.

Disse bildene er av mine aller beste foto. Jeg kan sitte å stirre på dem og få igjen følelsen, det magiske ved dyret, roen, føle på drømmen som gikk i oppfyllelse.

Ingen av oss gjorde forsøk på å få bilde - det var rett og slett alt for mørkt. På plass innpå hardbakken stakk den snuta godt ned i lyngen og begynte å grave i bakken. Vi kunne høre at det raslet i lyng og røtter ble revet av. Opp fra bakken hentet den etterhvert et frambein med bogblad fra et rådyr. Kanskje hadde den gravd ned dette der selv og bare var innom for å hente? Etter å ha fått tak i maten, gikk ferden bortover myra, i samme spor som alle de andre gangene vi hadde sett ulv her.

Uten ett eneste bilde var det atter en gang ikke noe å si på stemningen i bua. En av mannskapet hadde tross alt sett ulv for første gang.

Det ble litt visking og tisking, litt rolig latter - dette var egentlig helt rått.

Men kan det virkelig dukke opp noe mer?

En time gikk og fotolyset var nesten på plass, så dukket skikkelsen opp på ny. Innover myra, i samme spor kom den tilbake. Vi kan jo ikke si at det var den samme, men antar jo det. Rett imot oss i samme fart, i samme stil, men uten at den viste noe tegn til å være redd eller oppmerksom på noe som helst skummelt. På 30 meter stoppet den, så langt ut på venstre side som vi klarte å vri oss med kamera og objektiver. Den ble stående å se skrått til venstre når klikkelydene fra tre Nikonkameraer nesten gikk berserk inne i bua. 

Med en gang lyden av kamera-lukker klikket, svingte den hodet å så rett inn i objektivet. Uten at dette også virket som å være farlig eller skummelt, tuslet den videre og passerte myra framfor bua. Det luktet nesten svidd Nikon en stund. 

I flere minutter hadde vi fantastiske motiv rett framfor oss - litt krevende lys, men uansett.

Gud bedre for en opplevelse. Og for en spenning å se hva dette ble. For selv med ISO 2000 var det relativt mørkt på skjermen på kamera. Men vi var enige om at dette måtte da bli bra resultat.

Det ble en del tid med jobbing i Lightroom etter dette.

MAJESTET: Det er noe spesielt og magisk med dette dyret - en vakker skapning å få tatt bilde av. Urhunden, den som noen forguder og andre hater.

Bildene som vises her er kun justert for å fjerne støy og i tillegg øke skarphet. Det er ikke redigert noe på farger. I tillegg er selvfølgelig alt lyst opp fra originalbildet. Men slik det fremstår her, er egentlig veldig nær slik det var i virkeligheten.

Disse bildene er av mine aller beste foto. Jeg kan sitte å stirre på dem og få igjen følelsen, det magiske ved dyret, roen, føle på drømmen som gikk i oppfyllelse. Uten at det var planlagt slik - den bakgrunnen er jo bare utrolig fin. Det er jo ikke min fortjeneste det - så det er ikke for å få skryt for komposisjon - ulven stoppet akkurat der. Man kunne jo nesten tro at det var en bakgrunn som var blitt klippet inn i Photoshop.

Hva så?

Vi snakket raskt om - hva gjør vi med bildene. Fotokonkurranser kanskje?

Nja; jeg har en hobby som utfordrer meg på kreativitet og teknikk, på å finne og bruke motivene, Fange de rette øyeblikkene og formidle det jeg har sett og opplevd.

Foto gir en ro og avkobling og du havner i "bobla". Tankene får andre spor enn de vanlige. Å begynne å konkurrere med foto - nei; det er noe med dette jeg ikke har lyst til å miste. Bringes konkurranseelementet inn i dette, er jeg redd for at gleden med foto blir utfordret.

Det får bare bli slik - jeg prøver å dele opplevelsen her, så får de som vil sende bilder til konkurranser gjøre det. Premien har jeg allerede fått: ingen ting overgår opplevelsen - og den har jeg med videre i form av bildene. Men når det er sagt - Gråbein ble sendt inn til NM i naturfoto - fikk gull og ble kåret til det tredje beste naturfotoet det året.

Etter våre første heldige møter med ulv satt ikke jeg med de beste bildene. Slik er det bare, i naturfoto handler det litt om å få det optimale trofeet. Veldig sammenlignbart med det å være jeger. Det dreier seg i stor grad om å få opplevelsen og trofeet.

Er du på jakt med kamera så blir jaktinstinktet trigget av både å komme i kontakt med de rette motivene, det rette lyset, med den rette forgrunn og bakgrunn, med riktig vinkel og ikke minst de optimale innstillingene på utstyret. Langt mer komplisert enn om du går på annen jakt. Derfor er fotojakt så utrolig givende når du først lykkes.

Jeg har nok aldri hatt den følelsen som fotograf før vårt møte med ulven. For etter at bildene begynte å komme inn på bildebrikka, ble det også litt undersøkelser om hvilke bilder som tidligere er tatt av ulv i Norge - Det er ikke mange - iallfall er de ikke publisert. De aller fleste ulvebildene som er tilgjengelig er nok fra samme myra og stammer fra Finland. Med dette som ekstra motivasjon var det ikke vanskelig å tilbringe mange, veldig mange, timer i bua.

Å stå opp i svarte natta for å gå ut i skogen er alltid fascinerende. Med den spenningen vi hadde med oss fikk dette en ekstra dimensjon. Sitte helt rolig og speide igjennom en liten spalte i frontveggen i påvente av at noe skal skje utenfor - det er absolutt sammenlignbart på å sitte på post.

Les også

Følg rådyrkillingenes oppvekst

Rådyrkillingene vokser opp tett på hverandre, av til tar visst søskenkjærligheten overhånd.

Så en dag skjedde det plutselig noe igjen; fra samme plass dukket det igjen opp en grå skikkelse som vi kjente godt igjen fra før. Bevegelsene var de samme. Et målrettet driv i søken etter noe. Hodet senket - halen senket - i faste taktfulle steg over myra. Stoppet litt og luktet på bakken for deretter fortsette i samme fart - rett mot oss.

Litt nærmere enn forrige gang før U-svingen, og retur i samme retning som den kom. Heldigvis fikk jeg festet noen flere bilder til minnebrikka og med et bedre portrett enn forrige møte som vi hadde.

Atter svært god stemning i bua etter nok et møte med kanskje det mest beryktede dyret i norsk fauna.

Jeg har sett ulv flere ganger tidligere også, men ikke med den roen disse møtene har vært preget av. Jeg har virkelig fått muligheten til å studere bevegelsene, blikket, jaktinstinktet og hvordan den opptrer med oppmerksomhet.

Det er noe spesielt og magisk med dette dyret - en fotografisk vakker skapning å få tatt bilde av. Urhunden, den som noen forguder og andre hater.

Jeg er fortsatt veldig glad for å få mine møter med denne skapningen - jeg håper veldig på at jeg kan få flere.

De beste bildene har jeg fortsatt ikke vist frem.

Les også

Hardhent parring i grevlinghiet

Det går hardt for seg når grevlingen går i gang. For den uinnvidde kan det hele virke særdeles voldsomt.