Bjørn Nicolaysen fra Sannidal i Nedre Telemark er en av de mest sentrale aktørene i Vestmar & Bamble gaupejaktlag (VBG) som sokner til regionens sone G.
Han eier også russer støver Anna, en av distriktets beste gaupehunder.
Før årets jakt var det felt fire gauper for den iherdige tispa. Grunnlaget for en ny sesong var lagt med lange treningsøkter – blant annet med jakt etter rev, mår og sporing etter skogkatten; den store favoritten.
Sambygdingen Terje Fuglestveit - en av de faste jaktkameratene - har vært med på de grundige forberedelsene. De to spreke karene har opparbeidet seg et godt rennomé som sporere og drivere under jakt etter så vel gaupe som ulv.
Begge har vært med på de siste årenes lisensjakt etter gråbein - og innsatsen har bidratt til uttaket som myndighetene har vedtatt!
– For oss så startet årets gaupejakt ved kjøkkenbordet, knegger Bjørn. Værgudene hadde nemlig gitt mannskapet i VBG en skikkelig nesetyver; etter snøfall kom mildvær og regn. Det var elendige sporforhold når startskuddet gikk.
– Etter halvannet døgn leting i det blinde, følte vi oss ganske sjakk matt! Men en telefon fra jegervenner i Seljord (sone E) snudde brått stemningen! I den indre delen av Telemark var snøforholdene langt mer gunstige. Ei gaupe var ringet og spørsmålet var om vi ville komme oppover med Anna?
På samme tid var to av jaktkameratene, Hans Roar Moen og Knut Mostøyl fra Dalen som eier den lovende foxhounden Zito - opptatt i liknende ærend i Bøgrend noen mil unna.
– No problem – om to timer er vi der, var det kontante svaret fra Bjørn og Terje!
Driblet postene
Da sannidølingene ankom jaktområdet var de fleste postene allerede utplassert. Etter en kort briefing fra jaktleder Jan Barstad ble Bjørn spurt om han vil ta med Anna inn i gauperingen og slippe sammen med en østsibirsk laika. Terje blir anvist post på baksiden av en bratt åsrygg.
– Det var mye spor i slippområdet, både gamle og nye. Først tok hundene i vei på ett som ikke var varmt! Etter en del plunder fant de til sist ut av det og Anna fant gaupas dagleie i ei bratt li, forteller Bjørn.
Han påpeker at russeren passer perfekt i de typer ulendt landskap og krevende terreng hvor gaupejakt i Telemark ofte finner sted.
– Etter uttaket begynte losen å bukte både innen- og utenfor ringen med skyttere! Flere ganger dukket gaupa opp nær postene, men en rekke tilfeldigheter gjorde at den unnslapp uten å bli påskutt. Enten var vegetasjonen for tett, den ble oppdaget for sent eller fatalt børseklikk som en fortvilet jeger opplevde, knegger hundeeieren.
Drevet pågikk i nærmere tre timer før gaupa tok kursen ned lia mot Terje Fuglestveit.
- Etter mange krumspring i ulend terreng, hadde katten fått godt forsprang. Jeg hørte ikke losen, men hørte at gaupa peste da den bykset fram 50-60 meter unna. Jeg slapp den inn på 10-15 meters hold og ga den to haglesmell, sier skytteren.
Dette var Terjes første gaupefelling. Og mange jegere i regionen unnet ham nettopp det! Det er ikke mange som har ofret så mye tid på leting og sporing etter ulv og gaupe som Terje har gjort de fem-seks siste årene.
Det gikk et kvarters tid før Anna kom byksende inn på arenaen. Gaupe nummer 4 for den langbeinte med russiske aner ble selvfølgelig hedret med ros i lange baner.
Jaktsamarbeid
Bjørn Nicolaysen og Terje Fuglestveit er som før nevnt sentrale i virksomheten knyttet til Vestmar & Bamble gaupejaktlag. Mens jaktområdet tidligere ble delt av kommunegrensa, er Bamble fra i år innlemmet i regionens gaupesone G.
Denne innbefatter også kommunene Kragerø, Drangedal og Nissedal samt deler av Aust-Agder fylke. Rovviltnemnda fattet før årets jaktstart vedtak om jakt på inntil 25 gauper i hele Rovviltregion 2. Det ble satt en begrensning på åtte hunndyr eldre enn ett år.
I forkant av hver sesong arrangeres det samlinger for medlemmene i de to kommunene. Her planlegges kommende jakt, plotting av oppmøteplasser, samt registrering av hvem som vil bidra med sporing og brøyting før og under jakta.
Medlemmene betaler en årlig kontingent som går til brøyting, innkjøp viltkamera med mer. De som ønsker det blir registrert på telefonliste – og blir varslet om sted for oppmøte når det drar seg til mot jakt.
– For uten vårt eget opplegg, er det av flere grunner naturlig å samarbeide med andre av regionens gaupejegere, understreker Nicolaysen.
– Alle jaktledere er forpliktet til å holde seg oppdatert om jaktutviklingen, men Fylkesmannens gaupetelefon sier lite om annet en antall felte gauper og kjønn. Andre opplysninger som er relevant for jakten, tar jungeltelegrafen og sosiale media som Facebook seg av!
På sist nevnte er det etablert flere interessegrupper linket til gaupe.
– Slik vinteren utviklet seg i år, hadde vi under de første jaktukene elendige sporingsforhold i nedre deler av fylket. Å slippe hunden uten sikre holdepunkter om det handler om enslig dyr eller familiegruppe, er bortkastet tid!
Han er derfor svært takknemlig for at han og kollegaene som bor og jakter «neafor snøgrensa» inviteres til områder med mer stabile forhold.
– Ikke minst setter jeg pris på at Anna får opparbeidet mest mulig jakterfaring, sier han.
Spenstig jaktmaskin
Bjørn Nicolaysen understreker at den som har planer om å anskaffe en russer, forstår viktigheten av å kjøpe hund etter linjer som man vet driver ønsket viltart og har sterk jaktlyst. Med slike egenskaper i genene, er det god sjanse for å få en hund som ikke vil gi seg selv etter en nærkamp med gaupa!
Selv kjøpte han Anna fra oppdretter Knut Arne Sagmoen, Tynset i Hedmark. Det valget har han aldri angret på! Selv om det startet litt trått, har det løsnet for alvor de to siste årene. Gaupa som kompisen felte, var russer støverens fjerde!
Terje Fuglestveit, som har fulgt utviklingen til tispa i tykt og tynt, skryter uhemmet over Annas egenskaper til å følge gaupa når den klatrer i bratt terreng.
– Du tror det nesten ikke før du ser det. Samtidig vil jeg bemerke at hun har en meget god egenskap ved å tresette gaupe. At på til er hun veldig presis – og det er sjelden kost hos støvere, smiler Terje før hundens eier fortsetter:
– Under innjaging er det viktig å prege hunden på vitring av rovdyr så tidlig som mulig. En rovdyrhund bør jages inn på rovdyr - fortrinnsvis rev, men grevling og mår duger også. Da lærer den seg at sjefen blir glad og fornøyd hvis den viser interesse for lukta av slike! Rev er under alle omstendigheter langt bedre treningsobjekt enn hare.
– En fin start med en ung hund kan være å ha den i band de første jaktene – og først slippe etter gaupa er støkket ut fra dagleiet. Den kan gjerne følges på sporet fram til eventuelt fall og skal selvfølgelig gis mye ros og oppmuntring hele veien, påpeker han.
Bjørn Nicolaysen forteller at Anna har vært i nærkontakt med gaupe én gang. Støveren fikk et lite rift i framparten, men har ikke fått noen psykisk knekk av den grunn! Han presiserer likevel at når en hund blir såret etter basketak med gaupe, er det viktig å få den i gang igjen raskest mulig.
Selvfølgelig såfremt den ikke er stygt skadet og trenger veterinærbehandling raskt!
JEGER har også vært med på gaupejakt i Latvia.
Unikt talent
Hans Roar Moen og Knut Mostøyl fra Tokke i indre Telemark, er også to uvanlig ivrige gaupejegere. Etter å ha deltatt på jakter med andres hunder i flere år, bestemte de i fjor å gå sammen om anskaffelse av egen rovdyrhund.
Valget av rase ble tatt etter å ha opplevd en amerikansk foxhound som gjestet et av de lokale gaupejaktlagene. Moen og Mostøyl fikk da vite at oppdretter Jim Johansen fra Elverum i Hedmark hadde et nytt kull på gang og bestemte å gå til anskaffelse av en hannhund.
Jaktlysten til amerikanske foxhounder som brukes på gaupe- og revejakt i Norge har allerede rukket å få godt ry på seg. Zito, som ble 10 måneder på den tiden årets gaupejakt begynte, har på ingen måte gjort skam på rasen!
Les også: Flere jaktreiser du kan jakte rovvilt.
I løpet av halvannen februaruke ble det felt tre gauper for den energiske unghunden! Terje Fuglestveit fikk skutt sin andre, ei tjette (hunn) på 16,5 kilo ved Tveitodammen i Vinje.
Premieregaupa (hann 18,3 kilo) tilfalt Knut Oddvar Nes fra Nissedal mens jaktlederen i Seljord, Jan Barstad felte ei 22 kilo tung hanngaupe i trolske og hengebratte Ravnjuv i Tokke kommune.
– Den amerikanske rasevarianten er høyere og lettere bygd enn sin europeiske slektning – hvor foxhound opprinner fra, opplyser duoen som står bak den suksessrike Zito.
– Under arbeid vil ”amerikaneren” heller arbeide på egen hånd enn i flokk, slik de britiske forfedrene helst gjorde under den nå forbudte, engelske revejakta.
– Rasen er vanligvis svært sosial, har godt gemytt og passer utmerket som familiehund - og de kommer også godt overens med andre hunder.
Det som har overrasket Hans Roar Moen og Knut Mostøyl mest – er at amerikaneren aldri hadde noe langt valpestadium. Det gikk over etter et par dager!
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i februar 2016.
