De vanligste skytteruttrykkene
BC (ballistic coeffisient), eller på norsk ballistisk koeffisient, er et begrep som tallfester en gjenstands evne til å overvinne luftmotstanden på sin vei mot målet. I dette tilfellet er gjenstanden altså ei riflekule (eller et hagl for den saks skyld). Flygeegenskaper er også et ord vi kan bruke.
Tenk deg at du av all kraft kaster en tennisball gjennom lufta. I forhold til sin vekt er denne ballen ganske stor. Den får mye luftmotstand, og er vanskelig å kaste langt. Prøv så og kaste en liten stein med samme vekt. Denne vil nå lenger enn ballen Med sin mindre overflate får steinen mye mindre luftmotstand. Den har med andre ord bedre flygeegenskaper.
I tillegg til å være et produkt av størrelse og vekt, er BC også i stor grad avhengig av kuleform og i noen grad av hastighetsområde. Det finnes beregningsformler for BC, men siden det altså kommer en formfaktor inn i bildet, som er vanskelig å tallfeste, er det derfor ikke så greit å regne ut BC i en fart.
Tenk bare på at ei lang, tung og spiss kule har større BC enn ei kort, lett og butt kule. Minkende BC vil gi seg utslag i raskere hastighetstap på kula. Dette har større betydning for ekspansjonen på kula enn det betyr for kulebanen, i alle fall ved alminnelig godtatte jakthold. Skal du derimot tøye holdet til det ekstreme, kan du helt klart utnytte stor BC.
Tverrsnittbelastning
SD (Sectional Density), tverrsnittsbelastning på norsk, er et tall på hvor mye vekt som skyver på tverrsnittet av kula. Ei kule med diameter på åtte millimeter, og som veier 12 gram, har en mindre tverrsnittsbelastning enn ei like tung kule med diameter seks millimeter. Sistnevnte vil derfor ha en større inntrengingsevne. Og kuler som skal ta livet av storvilt bør ha evne til å trenge djupt inn i viltet. Varierende ekspansjon og restvekt vil selvfølgelig påvirke inntrengningen, men det blir jo en annen sak. Poenget er at ved å gå opp i vekt, øker SD innen samme kaliber under ellers like forutsetninger.
SD er altså forholdet mellom vekt og diameteren på kula og er definert i formelen SD=W:D2 der W er kulevekt i pund og D2 er diameter i tommer opphøyet i annen potens. Svaret gis i lb/in2 (pund per kvadrattomme).
Eks: Kulevekta skal angis i pund, og siden det sånn omtrent akkurat går 7000 grs på et pund er det greit å finne at ei 300 grs kule veier (300:7000)=0,0429 pund. Videre skal dette tallet divideres med kvadratet av diameteren (0,338x0,338)=0,114. Resultatet blir altså (0,0429:0,114)=0,376 lb/in2 (pund per kvadrattomme). Enheten lb/in2 blir ikke brukt i praksis, og man sier da at SD er 0,376, eller bare 376.
Setter vi ei 250 grs kule inn i regnestykket får vi en SD på 0,313. Altså en dårligere tverrsnittsbelastning og dermed dårligere inntrengningsevne under ellers like forutsetninger.
Anslagsenergi
Anslagsenergien, eller kinetisk energi, er et tall på hvor stor energi ei kule leverer i det øyeblikket den treffer. Det er altså et matematisk tall på effekt, men man må ikke forledes til å tro at dette sier hele sannheten om et prosjektils dødelighet. Da kommer det at antall andre variabler også inn i bildet.
Anslagsenergi regner du ut med følgende formel: (MxV2):2 der M er kulevekt i kg og V2 er hastighet i sekundmeter opphøyet i annen potens. Svaret får du i Joule. Multipliserer du joule med 0,102 får du svaret i kilogrammeter (kgm).
Eks: Ei 140 grs kule (altså 0,0091 kg) i 750 m/s på 100 meters hold har følgende effekt: (0,0091x750x750):2=2559 joule. Vil du ha svaret i Kgm kan du altså multiplisere med faktoren 0,102. (2559x0,102) = 261 Kgm. Som for øvrig er litt i underkant av hva som kreves av lovlig storviltammunisjon i Norge (2700 joule eller 275 kgm).
Rekylenergi
Rekylenergi. Det er kjente saker at ulike kalibre leverer ulik rekyl i skuldra. Nå er det for så vidt ikke kaliberet som er utslagsgivende direkte, men faktorer som kulevekt, hastighet, våpenvekt og, hvis vi skal være pirkete, også kruttladning. Kruttladningen er likevel av sekundær betydning, så jeg velger å overse den i utregningen.
Rekylenergien kan regnes ut etter samme formelen som energien på kula, slik vi nettopp har sett på. Forutsetningen er nemlig at vi kjenner rekylhastigheten på våpenet. Det er altså noe vi må finne ut av først, og det gjøres med denne formelen. (M1xV):M2=m/sek (rekylhastighet) der M1 er kulevekt i gram, V er kulehastighet i m/s og M2 er våpenvekt i gram.
Eks: Et våpen på 4 kilo skyter ei 10 grams kule i 800 m/s. Regnestykket blir (10x800):4000=2 m/s (som altså er rekylhastigheten).
Så kan vi finne rekylenergien ved å sette dette tallet inn i energiformelen, og vi får: (MxV2):2 eller (4x2x2):2=8 joule. Eller om du vil: 8x0,102=0,82 Kgm.
LES OGSÅ: Snusboks eller bueminutt
Riflestigning
Riflestigning er ingen eksakt vitenskap i den forstand at du kan regne deg ut til en bestemt riflestigning for en spesiell kule, og i tillegg være sikker på at dette er den eneste rette. Det finnes variabler som gjør resultatet litt usikkert, men med litt enkel matematikk kan man komme nær det praktisk interessante.
Behovet for graden av riflestigning kommer primært av lengden på kula. Vi hører ofte kulevekta nevnes i forbindelse med valg av riflestigning, men det er altså lengden som i regelen er interessant.
Den kanskje greieste måten å sjekke riflestigning mot kulelengde er et lettlest diagram som våpenskribenten Warren Page i sin tid utarbeidet på 60 tallet. Her er det bare å sette inn kjente verdier, følge x og y akse, og du har svaret.
Diagrammet ble publisert i magasinet Rifle nr 25. En annen måte som også gir deg resultater svært nær det korrekte er en formel som Sir Alfred George Greenhill utarbeidet i 1879. Det er forresten ikke utenkelig at riflestigningen på Krag’en nettopp ble bestemt ut fra Greenhills beregninger. Det finnes også andre, og også nyere beregningsmåter, men denne er grei å forholde seg til. Ifølge Greenhill’s framstilling finner du stigningen med formelen 150:Lk=Rk der Rk er riflestigningen uttrykt i antall kulediametere og Lk er kulelengden uttrykt i antall kulediametere.
Formelen er riktig nok gammeldags og baserer seg på mantlede blykuler uten boat-tail, men gir likevel en forbløffende bra indikasjon på hensiktsmessig riflestigning. Greenhill tar heller ikke hensyn til kulehastighet, men hvis du setter inn tallet 180 i stedet for 150 i formelen blir det mer riktig for kuler i høye hastigheter. Skillet settes gjerne ved 850 m/s.
Man har i tillegg funnet ut at Rk kan multipliseres med en faktor på 0,9 hvis man har med en boat-tail kule å gjøre.
Nytt av tiden er homogene kuler i for eksempel kobber. Det er et faktum at egenvekt har betydning for kulas rotasjonsbehov og utrykkes ved at riflestigningen må divideres med roten av forholdet mellom egenvekten av mantlede blykuler og egenvekten av det aktuelle metallet i den moderne kula.
Egenvekten på mantlede blykuler blir regnet som 10,9 og egenvekten av kobber 9. Forholdet blir da 10,9:9=1,2. Og roten av 1,2 er omtrent 1,1.
Eks: Vi tenker oss en 6,7 mm kule (6,5x55) med en lengde på 33 mm i 800 m/s. Regnestykket blir slik: 150:Lk=Rk; 150:(33:6,7)=Rk; 150:4,93=30,5; 30,5x6,7=204. Altså en stigning på 1:204 mm(ca 1:8”).
Eks: Vi tenker oss at dette var en boat-tail kule og multipliserer Rk med 0,9:; Rkx0,9; 30,5x0,9=27,45; 27,45x6,7=184. Altså en stigning på 1:184 mm (ca 1:7¼”).
Eks: Vi tenker oss at dette var en kobberkule og dividerer stigningen med faktor 1,1:; 184:1,1=167 mm. Altså en stigning på ca 1: 167 mm (1:6,5”). Så hvis du synes det er artig å pusle litt med tall, kan det være interessant å se litt på dette. Hvis ikke, kan du gjerne la være. Du kan nok stole på at produsenten lager pipesnurr som passer, men det er greit å vite om at riflestigningen har betydning for presisjonen. Så kan du jo prøve med en annen kuletype hvis du ikke er fornøyd. Verre er det ikke.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2017.
