Revejakt - jaktopplevelser i toppklasse

Rikholdig, men billig

Reven kan jaktes nesten hele året og variasjonene i jaktform er mange. Her kan du velge fra øverste hylle: Bruk av hund, over eller under bakken, med lomma full av «forlokkende» instrumenter, eller som vakjakt ved kjente vandringsruter.

Den kjære åtejakta er selve prikken over i-en for mange. Her kan mye gjøres i forkant, og resultatene blir gjerne deretter.  Stemningen og roen ved å sitte på vakt ved en reveglugge gir også muligheter for «tankespinn» og fokus på mange av livets gåter og problemer. 

Det fine med revejakt er at det ofte er nok av den, og gjerne helt inntil husveggene. Reven er en opportunist slik som oss jegere, så her er det bare å holde kruttet tørt og tenke taktisk. Før eller senere vil den komme, og da bør du være klar – med stødig pekefinger!

Les mer om reven - det lille storviltet

Stabbursreven 

Innlandet byr på nydelig vintervær og frister til revejakt. Dalføret som grenser til Vestlandet lokker på jegeren som bare Huldra kan: Slakke fjellpartier duver mot himmelen. Mellom toppene hviler islagte vann og frosne myrer – fulle av revespor! 

Her og der ligger kalde støler og stirrer livløst tilbake på betrakteren, som har funnet bosted blant mennesker og tømra vegger litt lengre nede i dalen. Røyken siger opp fra pipa på hovedhuset og vitner om varme vegger.

Men her skal det jaktes i litt mer «polare strøk»: Det vil garantert bli en kald natt i stabburet. Men gleden over å være her, varmer mer enn kulda klarer å bite!

Åtet ligger fortsatt på samme plassen som sist, men det begynner å minke. Vi sørger for litt påfyll før den kalde natta kan begynne.

LES OGSÅ: Mange gode tips om revejakta

Møtet med «fjellreven»

På magisk vis kjemper månen seg over fjelltoppen og sender det herligste lys nedover dalen. Noen fiskepinner og rådyr fra viltnemnda skal settes på prøve i natt. Det manglet ikke på spor da vi var ute ved åtet. Ett av dem skilte seg ut fra de andre. Det var ingen smågutt som hadde satt disse avtrykkene. 

Tidligere på ettermiddagen, da jeg krysset et mindre fjellparti på vei ned til gården, møtte jeg muligens eieren av disse sporene. Som en statue stod reven der og stirret meg rett inn i sjela. Like raskt som jeg oppdaget den, forsvant den over bakkekammen i en sky av snø. 

Slike møter gjør noe med optimismen. «Kontoret» er urørt siden forrige gang. Den utrangerte kontorstolen vil garantert gjøre jobben, nå som da. Skytebenken er av den solide typen, med anlegg til begge albuer. Og utsikten – og gleden ved å være her igjen – er som alltid den samme.

«Kvelden lir mot natt. Skyggene forflytter seg i landskapet, som i en magisk dans i regi av Huldra.»

Huldras månedans

Kvelden lir mot natt. Skyggene forflytter seg i landskapet, som i en magisk dans i regi av Huldra. 

Så kommer skriket som setter fart på tankene og blodpumpa. Mikkel er i anmarsj.

Nå kjenner jeg kuldas tilstedeværelse langt inn til beinet. Reveskrik er nattas egen sang. Det er min største «musikkopplevelse» i dyreriket. Blodet fryser til is og gåsehuden popper opp. Dette er selve bekreftelsen på hvorfor jeg finner reven så fantastisk og til tider magisk. 

Nå begynner den uendelige og uendelig spennende ventinga før reven viser seg på åtet.

Vi tester mye utstyr på våre turer, sjekk ut alt fra våpen til jaktklær og annet jaktutstyr.

En skygge i natten 

Jeg har kjent på kulda og spenningen i drøyt tre timer da jeg blir vár en skygge. Den lever tydelig sitt eget liv opp mot bjørkesnaret som grenser til snaufjellet, uavhengig av skyene som jager rundt månen. 

Joda, der blir skyggen til en rev! Nå gjenstår det å se om den bestemmer seg for å komme ut av den beskyttende bjørkeskogen og krysse åpen mark. Frister åtet nok? 

Jeg kjenner varmen sitre i kroppen. Med stødig hånd følger jeg den med kikkerten: En fin rev, men det er nok ikke den store oppe på snaufjellet. 

Yes, der tar den valget og slipper seg nedover i landskapet. Jeg slutter aldri å undre meg over hvordan reven på sin slentrende måte nærmer seg åtet uten å vise særlig interesse. Litt «støvsuging» med ubestemt kurs, grave og urinere litt, før den smått endrer kursen som forsiktig fører den nærmere åtet.

Reveduett for to

I det samme brytes stillheten av et nytt reveskrik. Reven setter seg rett ned med det samme. Retningen den vender hodet, stemmer godt med det jeg oppfattet: Det er en rev på nedsiden av gården, tett ved våningshuset. 

Dette kan ikke bli bedre. Jeg har nå kommet til det stadiet i jakten hvor håndkikkerten byttes med rifla.

Lyset og situasjonen er bare helt fantastisk. Her er det bare å vente inn reven og la skuddet finne vei i nattemørket.

LES OGSÅ: Når skuddet ikke sitter

Og det ble lys

Jeg ser den godt i riflekikkerten. Det er en fin representant for rasen. Den er litt lys i pelsen, men har ikke det karakteristiske lyse partiet på bakdelen som reven fra fjellet hadde. 

Jeg kjenner jaktspenningen krible deilig i kroppen, mens reven meter for meter nærmer seg skuddsektoren. Nå mangler det bare for reven å runde restene av en gammel skigard, passere den utrangerte traktoren, før det gjenstår noen få korte meter bort til åteplassen 80 meter unna stabburet. 

Én meter fra rådyrkadaveret stopper reven. Rifla ligger klar med trådkorset i bogen. Det glimter kjapt fra stabbursgluggen. Piskeslaget fra lyddemperen høres knapt utenfor gårdstunet. 

En tydelig påskutt rev blir til en lang skygge idet den piler ut i nattemørket. Nattesynet bruker noen sekunder på å vende tilbake. Tjue meter ut på jordet ligger det en mørk klump med lang hale. Det er ikke «fjellreven», men den er ei heller glemt til neste gang.

Vestlandsfanden

Kompis Pelle og jeg har hatt mange fine turer etter «topptrente» vestlandsrever. Storslått natur og utfordrende jakt gjør alltid tiden vi bruker på disse rødpelsede predatorer til kjærkomne avbrekk i våre jegerliv. Nå er vi ute på et nytt raid etter rev.

Vi jakter også hjort i disse områdene, så vi har med årene ervervet noe kjennskap om hvordan revene her i vest oppfører seg. Det må ærlig sies at de til tider er like vanskelige å forstå som vestlendinger flest. Vi tror vi har knekt en kode, men så viser det seg å bety noe helt annet. Vi tror de kommer, men det gjør de ikke! Og når de kommer, så er det ikke der vi tror. Men dette gir jakta sjel og en nødvendig del med uforutsigbarhet. 

Åtehjorten

Vinteren har vært hard. Ei kolle har bukka under av sult, og skal nå gi tilbake til naturens kretsløp som mat til både fugl og rev. 

Vi har trua, men det er ikke mange spor å se. Ligger det urovekkende mange døde dyr rundt omkring, slik at reven har nok å spise? Godt mulig – men der det er spor, er det rev. Vi har uansett ingen planer om å gi oss før vi har begynt! 

Vi rigger åteplassen med to elektroniske revevarslere og har en klar strategi for hvordan vi skal lure Mikkel. Vi har titt og ofte knipsa Mikkel med viltkameraet, så her kan det fort bli liv. 

Pelle skal ta første økt med rifle. Undertegnede blir kikkertmann og foretar speidinger langsetter elvedraget. Vi har skutt mye rev tidligere som kom luskende langs elvekanten. Med god varme i ovnen og varslerne på plass, blir det fort en hyggelig stemning i hytta, men reven uteblir – lenge.

Plutselig slår den ene varsleren ut. To mann spretter opp som troll av eske! Vi finner raskt hjorten i kikkerten – men reven er ikke å se! Pokker, hvor er den? Så ser vi den – på vei i motsatt retning fra der den kom! 

Hva var det som støkka den? Tid for fordypning og problemløsning. Klokka har nettopp passert 00.23. Vi finner ikke noen god forklaring, men velger å være optimister. Nå skal Mikkel ventes ut!

Det blir en lang natt med fullstendig taushet fra varslerne.

Ny dag, ny taktikk

Det er fortsatt mørkt når vi bestemmer oss for å endre taktikk: Vi vil gå ut og speide på hver vår side av elva. 

Pelle går over til motsatt side der hjortekadaveret ligger, mens jeg fortsetter videre fra hytta. 

Månelyset gjør sitt til at vi faktisk ser ganske bra. Suset fra elva er det eneste som bryter stillheten. Den kalde østavinden som vanligvis rår, er helt fraværende. 

Jeg finner meg en plass der elva slynger seg rolig langs en tynn stripe med slåttemark. Skogkledde fjellsider stuper ned mot elva. Det er partier oppe i fjellsiden som er relativt frie for trær – og det er på en slik plass jeg blir vár en bevegelse. Mikkel Rev! 

Dødens ur

Klokka er bare 06.15, men det er greit skytelys. Reven har ikke sett meg, men er i farta vekk fra meg. Den har definitivt tenkt seg i retning hjorten – og mot Pelle. 

Raskt får jeg sendt en SMS. Til alt hell svarer Pelle kjapt. Vi ble enige om å ha mobilene tett mot kroppen med vibrering, nettopp hvis noe slikt skulle skje. 

Han har funnet seg en plass øverst i en steinur der vi tidligere har skutt rev, strategisk plassert i forhold til der reven vanligvis kommer inn på åtet. Nå venter en spent jeger oppe i ura!

Det går kort tid fra meldingene våre til reven kommer snikende. Pelle er klar. Han ser reven der den kommer ned langs fjellhammeren, det eneste stedet den kan gå. Rifla ligger klar i anlegg. Han følger reven de siste metrene gjennom riflekikkerten. 

30 meter på oversiden av hjortekadaveret stopper den for å vurdere neste trekk – og det blir det siste den gjør. Et smell fra ura varsler om en vellykket jakt og godt viltstell i praksis.