Åtejakt fra gluggen i stabburet på Øgær`n, et lite bruk ute på bygda. Det er lagt ut ei åte, ei vom fra ei nyslakta søye som kamerat bygdeslakter'n har bidratt med. Kvelden før blei det også kasta ut noen opphøgde knupper av et stykke fra fryseren, elg eller rådyr. Avstanden er godt innafor, anslagsvis 80 – 90 meter. Sjøl'en på bruket har tidligere år skutt utallige rev fra denne gluggen.
Denne natta kommer slaktern, som forrige uke felte en voksen hannrev fra samme gluggen. Den blei forskriftsmessig flådd og skinnet levert til den lokale garveren, tryslingen. Sjøl'en på bruket har prøvd å garve reveskinn sjøl. Prosjektet ble effektivt stoppa av fruen i huset som påstod at det lukta både død og fordervelse. Det går rykter om ei blanding av alun og tran.
Det lir mot slutten av sesongen. 1. april er passert og det er ikke lenge til fredinga setter inn den 15. I kveld er det rifle i cal .222 som gjelder, gjerne av finsk opprinnelse med en Hausken påmontert i front. Sjøl'en er kjent som en allviter når det gjelder hjemmelading av riflepatroner med tilhørende parameter. Når skyteredskaper skal anskaffes i bygda, er det han som blir spurt til råds. I kammeret blir det i natt plassert en fintrimma patron med ei lita, sprekkeferdig kule: Hornady V-max 40 grain, som eksploderer etter at skinnet er passert. Dette medfører full stopp og ingen gjennomskyting. Siktemidlene er solide og av størrelse tolv ganger seksogfemti med rødpunkt.
Det er ikke måneskinn, men de sparsomme lysene fra bygda reflekteres i et tynt skylag. Det gir gode skyteforhold i et snølag som svinner dag for dag. Reven vil oppsøke åtet først når bygda har gått til ro, det meste av lysene er sløkt og når biltrafikken har roa seg.
Posten blir bemanna ved elleve-tida. Planen er at slakter'n skal sitte der til ca kl tre. Etter det skal sjøl'en ta over et par-tre timer før morralyset kommer.
LES OGSÅ: Slik lykkes du med revejakta
Ingenting skjer.
Auelokka tynges etter hvert, men slakter'n strammer seg opp da han hører at det subber i stabbursdøra ved 3-tida. Sjøl'en dukker opp som avtalt. De veksler noen ord før førstnevnte brått ser at det er dyr ved åtet.
Reven kommer, som andre rever har gjort i årevis, oppover langs skigar'n fra nabobruket lenger nede. Den svinser litt rundt åtet og finner små godbiter som ble kasta ut kvelden før og som skjæra rensker bort når dagslyset kommer. Slakter'n siger rolig ned att i stolen og finner godt anlegg på bordplata. Rødpunktet leiter seg fram til det aktuelle treffpunktet. Han tenker med seg sjøl at dette må være en skikkelig rugg. Sjøl'en ser det samme og følger spent med på det som er i ferd med å skje. Her viderefører han en av sine mest intensive jaktopplevelser.
Kulesmellen flerrer nattefreden og dyret på jordet, et tilsynelatende stort dyr, blir liggende uten å bevege seg en centimeter.
Skytteren får et klapp på skuldra og en kommentar om at nå kan han kalle seg revejeger. Dette er rev nr. 2 på under ei uke. Kara går fornøyd ut av stabburet og loverer nedover til bylten på jordet. De nærmer seg og ser at det er en skikkelig rusk. Kommentaren fra sjøl'en er at skytinga står til laud.
De kommer fram – og ser med en gang at det som ligger i snøen er en stor hund. Det er bordercollien til naboen, stein dau. Sjokket for skytteren er gedigent. Han siger ned på bakken og utbryter: «Hva fanden har jeg gjort nå!» Sjøl'en prøver å trøste stakkaren så godt han kan: «En ting skal du ha, det var et jævla godt skøtt.»
Slakter'n er kjent som en nøktern kar. Han har jakta på det meste i snart en mannsalder, men som postjeger har sjølkjensla nå fått seg en trøkk. Han bedyrer at han var overbevist om at det han så ved åtet var en rev. De drar med seg det daue dyret opp til låveveggen. Etter hvert får han att fatninga og tar ansvar for det som har skjedd: «Jeg tar kontakt med bonden nå om noen timer og tar det som måtte komme i det videre.»
LES OGSÅ: Øvingsoppgaver til Jegerprøven
Neste dag slår slaktern på tråden til sauebonden, en kar han kjenner godt etter både sauesanking og slakting. Han forklarer det som har hendt i klare ordelag, og bedyrer så godt han kan at han var overbevist om at dette var en stor rev. Bonden, en sindig mann i bygda, ante utpå morrakvisten at noe ikke var som det skulle. De to bikkjene, en gammel og en noe yngre, hadde masa litt på natta og ville ut. Han slapp ut begge to ved 2-3-tida og etter hvert kom bare gamlebikkja att. Det var heller ikke noe uvanlig, men ved sju-tida var den yngre fortsatt borte. Telefonen fra slakter'n forklarer det hele.
Ei dau bikkje kan ikke gjenopplives, men de blir enige om at her må ny hund på plass, gjerne en ett år gammel. Bonden har ei hundeforsikring og slakter'n sjekker hva han kan framskaffe. Dagen etter ber han seg ned på gården. Han vil gjerne prate og kanskje rense tankene noe, og blir mottatt med en god lunsj ved kjøkkenbordet. Den gode stemninga letter noe på trykket etter det fatale som har hendt. Det blei ikke mye søvn heller. Det samme er det for bonden, som nå har tapt ei god sauebikkje. De skiller lag og er godt forlikt, tross alt.
Det ender med at de finner midler til ny hund. Etter en ringerunde til diverse oppdrettere, må det legges borti femogtjue lapper på bordet for en ett år gammel bordercollie. Ny hund blir anskaffet og betalt.
Det er nok ikke alle hundeeiere som hadde tatt dette like nøkternt som herværende sauebonde. Skytteren hadde kanskje gullhår både foran og bak i så henseende. Bonden nevnte også at dette egentlig burde skjedd med gamlebikkja, da den nå var både tunghørt og dårlig til beins, men det var vel bare den yngre som var ute etter nattmat.
Skytteren bedyrer at han ved åtejakt for ettertida vil ta med en solid håndkikkert for å bringe på det reine hva som egentlig befinner seg på åtet. Her kan det faktisk dukke opp både katter, gaupe – kanskje til og med en ulv. I en stressa situasjon og ved skiftende værforhold er det viktig å ha gode redskaper tilgjengelig.
En jeger skal være ydmyk og dra lærdom av sine feil.
Unntaket som bekrefter regelen
Å være revejeger kan være tøft når slikt hender som her er beskrevet. For utenforstående er det fort gjort å kritisere og kanskje også generalisere om jegere og jegerstanden.
Det er et uttrykk som sier at unntaket bekrefter regelen. Regelen her tilsier at alle skudd mot dyr resulterer i et vellykket resultat. Unntaket representerer her et samlebegrep for det motsatte.
Alle med Jegerprøven har opplæring i Viltlovens § 19 om human jakt. Likevel noteres stadig skadeskytinger og kanskje også vådeskudd. Det ble etablert en ordning for ettersøk av skadet vilt som følge av lovens hensikt og et visst antall skadeskytinger.
Skadeskytinger av storvilt godtas, det er derfor ordningen med ettersøk er etablert. Felling av en hund på reveåte kan kanskje sees på som en skadeskyting, sett i en større sammenheng: Det skjer også andre typer skader i forbindelse med jakt. Vi hører vel bare om en liten del av det. Spør du deltakere i et jaktlag om de kjenner til eller har opplevd uhell i forbindelse med skyting og jakt, får du som oftest som svar at: «Ja, det har vi».
Tidligere ble det skutt traktorer. Nå skytes det ganske sikkert ett og annet husdyr, en brannete katt eller kanskje en hund. Vi hører bare ikke så mye om det. Noe av dette skjer som følge av inntak av alkohol, noe som er helt uakseptabelt og som skjer i mindre grad nå enn før.
En jeger er opplært til å skulle utøve jakta så godt han kan. Her veier også jaktmoral og jegeransvaret tungt. Unntaket som bekrefter regelen er en del av virkeligheten.
