Renovering av drømmevåpenet

Kolbemåla passet rett så bra, men ikke helt 100% skjønt det bød ikke på noe problem for god skyting. Den spanske valnøtten var pen og oppgradert, men, siden jeg er opptatt av flott valnøtt, så lå vel ønsket i bakhodet om enda mer oppgradert valnøtt. Blåneringen var god, men den kunne vært noe jevnere etter mitt skjønn. Skruene inne i sidelåsene hadde noen ikke helt pene skruespor. Bagateller, vil du antakelig si, og det stemmer jo også til en viss grad, men er man pirkete så ønsker man det perfekte.

SPANSK VALNØTT

Sjansen bød seg til å få ønskene oppfylt da jeg ble invitert av den nye AYA-importøren til å bli med for å lage en reportasje om AYA i lag med noen kunder som skulle bestille hagler etter mål samt plukke ut skjeftemateriale, modeller og velge gravyr. Min AYA No.1 ble selvsagt medbrakt, og sammen med stokkmakeren valgte han ut et emne i spansk valnøtt i Exhibition Grade. Det lønner seg alltid å konsultere ekspertisen.

Problemet med skruene ble også brakt på bane, og det skulle de absolutt fikse. Ny blånering også ok! Fant et flott lærfutteral, og spurte om å få kjøpt det, men svaret var nei og replikken var bare ”vent å se”. Artikkel ble det selvsagt, publisert den gang i Våpenjournalen med forsidebilde.

Etter noen få måneders venting fikk jeg telefon fra importøren at hagla hadde ankommet. En virkelig overraskelse da den ble levert i denne flotte lærkofferten bygget til min hagle! Kolben var dønn etter mine mål og i nydelig Exhibition Grade valnøtt med oval monogramplate i gull!

Hos AYA hadde de ikke bare skiftet nevnte skruer, men byttet ut alle komponenter inne i sidelåsene. Pipene var selvsagt også blånert på nytt. Nå kunne jeg betegne hagla som ”Custom”, skjønt ingen av AYA’s hagler har denne betegnelsen, men samtlige er i realiteten ”custom”-våpen.

TOTAL MAKEOVER

Selv om jeg er svært nøye med pussing og vedlikehold så bestemte jeg meg etter noen års jaktbruk å ta en total renovering av hagla, både metall og treverk. Pipene ville jeg få rustbrunert etter gamlemetoden; en prosess som er langt mer holdbar og ja, mer rusbeskyttende enn industriell blånering.

Samtidig ville jeg finpolere deler som avtrekkere, avtrekkerbøyle, åpnernøkkel og skruer. Jeg gjorde alt poleringsarbeidet selv – pusset ned pipene helt, og samtlige nevnte deler. Til dette finarbeidet brukte jeg veldig fint smergelpapir helt ned til 2000 og gikk over til poleringspapir 4000, 6000, 12000! Overdrevet, vil nok de aller fleste si! Men skal det være så skal det være, sier nå jeg, og når jeg først er i gang så kan man jo gjøre det helt perfekt! Børsemakermester Per Arne Vågsland utførte den proffe og tidkrevende rustbruneringen, og blånerte avtrekkerbøylen med tange pluss top-lever’en, mens avtrekkere og alle skruer ble blåanløpt som en fin kontrast.

SELVGJORT ER…..

Nå var det finishen på kolbe og forskjefte som gjensto, og den utførte jeg selv. Å legge en ny finish på treverket er en tidkrevende prosess som tar uker og måneder før treverket er mettet og ønsket resultat er oppnådd. Her brukte jeg rett og slett et sett jeg har god erfaring med og kan anbefales, nemlig Clive C. Lemon CCL Gunstock Oil Finishing Kit, som er et komplett sett for å gi ny oljefinish. Før jakta, når jeg var helt sikker på at oljefinishen var absolutt helt tørket, bruke jeg CCL Fine Wax Polish – vokspolering, som beskytter mot regn og fukt og gir ytterligere glans og fremhever strukturen i treverket.