Slik lager du lokkefløyte til rådyrjakt

Tar man en nærmere titt på rådyrfløytene, ser man fort at de fleste har noenlunde samme patent. Forskjellene er som regel minimale og ved første øyekast mest kosmetiske. Det er først når man tar fløytene i bruk at forskjellene blir åpenbare. 

For min egen del stiller jeg to krav til rådyrlokken. Det første kriteriet er at den er lettblåst: Det må være lett å få til de forskjellige lydene uten å blåse til ansiktet skifter farge.

Kriterium nummer to er at fløyta skal være så liten og lett at jeg har begge hendene frie og kan lokke med rifla til skuldra. Det er nettopp her vi drar fordel av å lage fløytene selv: De blir akkurat slik du selv vil ha dem!

Les også: Slik lykkes du med råbukkjakta

Mange veier til Rom

Virkemåten til ei rådyrfløyte er ikke akkurat avansert. Et munnstykke med en liten vinkel, et spor (slisse) i midten der lufta kan gå mellom og et hull i enden som leder lufta opp. På toppen legges en membran som vibrerer og lager lyden.

For å få ønsket resultat, er det viktig at disse tingene står i forhold til hverandre. 

Kriteriene du stiller til fløyta i første omgang avgjør også hvordan utformingen må være.

Vi kan begynne med det mest vesentlige: Hva vil du lage fløyta av? Her er det nesten bare kreativiteten som setter grenser. Fløytene bør lages i et materiale som ikke suger til seg fuktighet bare det er ei regnskur på langtidsvarselet.

Om du vil anvende treverk, er ulike frukttrær godt egnet. Selv har jeg laget mange av morelltre. Disse har fungert svært godt og lurt mang et rådyr, selv uten noe form for overflatebehandling og lengre tids bruk.

Et annet materiale som er morsomt å jobbe med, er gevir.

Gevirtappene fra en halvannen år gammel elg eller hjort er ikke det første folk flest henger som trofe på veggen. Disse egner seg derimot ypperlig til lokkefløyter og blir et artig minne.

LES OGSÅ: Reddet av droner

Lokkefløytas vitale deler

Når vi har valgt oss et materiale, er det på tide å forme fløyta. Lengden på munnstykket har etter min mening lite å si for hvor lett fløyta er å spille på. Jeg har laget fløyter med kort munnstykke som har vært lettere å spille på enn fløyter med langt munnstykke og motsatt. 

Har man et langt munnstykke, får man imidlertid et bredere repertoar av lyder å spille på. Min erfaring tilsier at lengden fra tuppen på fløyta til senter av hullet bør være rundt 4 cm. Da får jeg ei kompakt og lett fløyte, samtidig som jeg får de lydene jeg vil ha. 

Hvor vid eller dyp slissa er, spiller ingen rolle. Det som er viktig, er hvor mye volum slissa rommer: Skal fløyta være lett å spille på, må lufta få spillerom.

Om du velger ei brei og grunn slisse eller smal og dyp, er ikke så avgjørende. Det samme gjelder størrelsen på hullet i enden av slissa. Gjør det slik det passer seg i emnet du har valgt, og hvordan du vil at fløyta skal se ut.

Les også: Jakta på hjortegeviret med færreste tagger

Suksessfaktor

Vinkelen på munnstykket og membranen er derimot nøkkelen til suksess. Med munnstykkets vinkel menes vinkelen mellom membranen og munnstykket om man ser fløyta fra siden. Denne vinkelen regulerer hvor langt membranen får vibrere opp og ned når man blåser i fløyta.

En liten vinkel gjør at man får ei lettblåst fløyte, men lyden blir ikke spesielt kraftig. Bratt vinkel blir motsatt: Hardere å blåse i, men kraftigere lyd. Om vinkelen ikke er bratt nok, vil membranen tette slissa i midten og man får ikke lyd i det hele tatt.

Disse effektene får man også av forskjellige membraner: Hard og tykk membran gir høy og kraftig lyd, mens myk og tynn er lettspilt. Ved å variere membran og vinkel, kan du til en viss grad kombinere de ulike egenskapene og lage ei fløyte som passer perfekt dine egne preferanser.

«Enten det er rådyr, elg, hjort eller rev, er det noe eget med den sitrende spenningen når svaret fra skogen kommer.»

Nabovarsel

Selv liker jeg lettspilte fløyter som ikke er for kraftige i lyden. Når jeg lokker, smyger jeg meg inn på strategiske plasser i bukkens revir og mener derfor at jeg ikke trenger ei kraftig fløyte, da jeg uansett er nært bukken. Andre lokker kanskje på steder der de trenger ei fløyte som rekker langt, og vil derfor prioritere annerledes. 

Som membran kan du bruke det meste – og her er det virkelig moro å eksperimentere. Vel, moro for den som lager fløytene. Ikke fullt så moro for naboen… 

Mye av det vi kjøper i dag er pakket inn i plast, alt fra matvarer til elektronikk. Slik plast egner seg ypperlig som membran til ei lokkefløyte.

Lokket på en smørboks er et tips om du vil ha ei fløyte med litt kraftig lyd, men som samtidig er relativt lettblåst. For egen del har jeg funnet mine favoritter ved å prøve omtrent det jeg har kommet over av emballasjeplast, før det meste har endt sin karriere i søpla.

Les også: Med kvinnelist på rådyrjakt

Hva gjør jeg nå?

Nå som vi har funnet et fløyteemne, en membran og vet noenlunde hvordan vi vil ha fløyta, er det på tide å skride til verket. Du trenger ikke all verden av verktøy. Dreiebenk er kanskje ikke noe alle har stående, men veldig nyttig om du skal lage fløyter av treverk.

Samtidig gjør god gammeldags spikking samme nytte. Spikking er også morsomt for den yngre garde, så hvorfor ikke inkludere unge håpefulle i prosjektet? 

Når jeg lager fløyter i dreiebenken, dreier jeg «plugger» som ser ut som litt avlange pærer. Disse splitter jeg på midten – og vipps, har jeg emner til to fløyter. 

Lager du fløyte av for eksempel gevir, begynner du med å slipe til ei flate du kan lage hull og slisse i. Vinkelsliper og lamellskive er ypperlig for den late. Fil er best for petimeteren! 

Steg for steg

Resten av fremgangsmåten er lik, uansett hva du lager fløyta av: Med maskeringstape markerer du midten av emnet og slår en strek mellom senter av der hullet skal være og starten av slissa (1).

Deretter borer du hullet i enden (2). Bruk maskeringstape på boret for å være sikker på at du ikke borer for dypt! Når du først er i sving med drillen, kan du like gjerne bore hull til en nakkestropp også. 

Til å lage luftslissa, kan du bruke mye rart. Det letteste er å bruke et multiverktøy som en dremmel. Har du ikke dette, er nålfiler en grei erstatning (3). 

Deretter lager du to spor som går rundt fløyta tett på hullet. Til dette er en nålfil eller motorsagfil ypperlig (4) – med mindre du gjør hele jobben i dreiebenken, da. Det er disse sporene du bruker senere når du skal feste membranen til fløyta.

Nå er det på tide å finne frem to O-ringer (eventuelt strikk) og plasten til membranen. Klipp til en membran som dekker slissa og fest denne til fløyta med O-ringene i sporene du nettopp slipte (5).

Når passformen er bra, tar du av membranen og finner frem fil eller sandpapir. Deretter sliper du til vinkelen ytterst på munnstykket, litt etter litt, mens du stadig prøver lydene (6).

Flytter du membranen litt frem og tilbake, finner du fort ut hvor langt ut mot tuppen av munnstykket membranen skal ligge. Her må du nesten bare prøve deg frem til du får det resultatet du ønsker. Det viktigste er uansett at flaten membranen skal ligge på, er jevn, enten du vil ha bratt eller slak vinkel.

Klar for forlokkende eventyr

Til slutt, når du er fornøyd med hvordan fløyta høres ut, er det på tide å feste membranen til fløyta. Til dette bruker jeg fluebindertråd, men helt vanlig sytråd funker utmerket.

Lar du den ene O-ringen være på mens du surrer tråd i det andre sporet, sparer du deg selv og omgivelsene for mange stygge ord (7).

For å feste tråden bruker jeg knuten «whip-finish». Å forklare denne, er omtrent som å forklare hvordan man holder balansen på sykkel. Det letteste er å søke opp knuten på Youtube.

Det hele avsluttes med et par lag med fluebinderlakk. Denne påfører du enkelt med en pensel (8).  

Gratulerer – du har nå laget din helt egen lokkefløyte og er klar for de villeste lokkeeventyr. Å felle en rådyrbukk på en hjemmelaget lokkefløyte er noe helt spesielt og gir en ubeskrivelig mestringsfølelse.

Selvlagede lokkefløyter er også fine gaver til jaktkompiser og ikke minst til ferske jegere.

Når du først har fått smaken på å lage eget jaktutstyr har du kanske lyst til å prøve å lage ditt eget trofé?