Rådyrjakt med en drivende god kombihund

I 2021 var jeg med Rune på harejakt med den meriterte dreveren Bergeråsens Hulda. Hun ble kåret til årets drever i sesongen 2016/17, og ble norgesmester med klar margin i 2018. Ikke lenge etter denne jaktturen ble Hulda dessverre påkjørt under jakt, og døde av skadene.

De gode jaktegenskapene til Hulda lever heldigvis i beste velgående gjennom datteren hennes, Dagdriverens Gina (3 år). Hun ble norsk jaktchampion, bare 17 måneder gammel. Det var Gina vi skulle jakte rådyr med denne dagen. 

– Ginas store fortrinn er hennes evne til å ta ut og drive hare på en svært god måte, men hun er også en utmerket rådyrhund. Hun er ei svært trivelig tispe med stor og styrbar jaktlyst. Hun går veldig stødig, ideelt sett i raskeste laget for rådyr. God målbruk og spornøye jag, gjør at rådyra turer godt for henne likevel. At hun kan kalles inn fra los øker effektiviteten betydelig, samtidig som det gjør jakta triveligere. God innkalling har stor betydning i farlige situasjoner, der losen for eksempel går mot trafikkert vei, sier Rune. 

Rune mener at du kan sammenligne hundens potensiale med en datamaskin:

– Kjøper du en ny datamaskin, finnes det enorme muligheter. Slik er det også med hunden. Spesielt hvis du skaffer deg en valp med gode linjer. Det er viktig å ta i bruk de gode egenskapene til hunden på rett måte. Jegere som er flinke til det, får nesten alltid fram jaktchampioner. De som er dyktige hundefolk, håndterer hunden på en god måte i hverdagen. Det er helt avgjørende for hvor god og trygg hunden blir i skogen, forklarer Rune. 

Vrimlet med rådyr

Etter en kort prat og planlegging av dagens første drev, ble jaktlaget enige om at Rune skulle starte drevet med å gå med Gina i bånd, forbi hovedveien som lå like nedenfor jaktterrenget.

Vi andre kjørte opp i høyden, mens Rune ventet på at vi skulle komme oss ut på post. I løpet av natta hadde det kommet et lite dryss nysnø, akkurat nok til at vi kunne se etter ferske spor. 

På tur ut til posten gikk vi oss på ei rådyrgeit med to kje som stod på et utmarksbeite, like ved skogkanten. Rådyrene var godt innenfor skuddhold. Mens vi diskuterte om vi skulle skyte et kje eller ikke, oppdaget dyrene oss og sprang inn i skogen. Like greit, da vi helst ønsket å skyte dyrene i los for Gina. 

Jeg ble plassert på en haglepost i enden av en liten og smal gressåker, omgitt av granskog, hvor rådyrene normalt brukte å passere under drivjakt. Rett før sistemann meldte over jaktradioen at han var på post, kom en rådyrbukk løpende 70 meter nedenfor meg. Den stoppet opp et kort øyeblikk, to til tre meter før åkeren ble avløst av granskogen, før den hoppet inn i skogen. 

Uttak, beskrik og los

Rune meldte ifra om at han hadde kommet seg opp i terrenget, og at han hadde sluppet Gina. Det var helt stille i skogen. Etter 15 minutter ble det uttak med beskrik, en skingrende og intens skjelling. Jeg hørte på lyden at hunden så dyret, og deretter fulgte hun på med en jevn og fin los.

Jeg sjekket ivrig GPS-en. Losen gikk et par hundre meter bortenfor posten min. Losen kom stadig nærmere, og pulsen steg mange hakk. Jeg rettet meg opp i kroppen, skjerpet sansene og la pekefingeren på sikringen. Vendte blikket mot losen. Gina hørtes godt da hun passerte i skogkanten rett ovenfor meg, og videre bak posten min. Deretter dro dyrene videre nedover og ut av jaktterrenget. 

Rune bestemte seg for å kalle inn hunden. Vi fikk beskjed om å møtes ved bilene for å planlegge et nytt drev. Jeg vurderte å vente med å gå av posten til de to andre kom til meg, men antok at det var liten sjanse for at det sto igjen noen flere dyr. Da de to andre jegerne kom imot meg langs skogsbilveien, støkte de ut en fjorårsbukk som lå og trykte, noen få meter til siden for veien. Den satte av gårde i en voldsom fart, og passerte fem meter ovenfor posten min.  

– Hvordan er det mulig, dere passerte jo der på tur til postene, utbrøt jeg.  

De var like overrasket som meg og sa at det var utrolig at bukken hadde trykt så hardt. Etter en kort samling og rådslagning, bestemte jaktlaget seg for å gjøre et nytt drev i et mer skogrikt terreng med mindre trafikk og bebyggelse. 

Les også

På rådyrjakt med Jegerjentene

«Jegerjentene» er i ferd med å etablere seg over hele landet, der jenter kan bli med på jakt og lære av andre jenter. Vi ble med en gjeng på rådyrjakt i Bamble.

Kombihunder

Mens de andre begynte å gå ut til postene fortalte Rune om egenskapene til kombihundene. 

– De fleste kortbeinte harehundene klarer å drive rådyr relativt godt, uten at de nødvendigvis er veldig gode på å jakte rådyr. Det er vanlig at de også brukes på rådyrjakt, og da vil vi gjerne ha litt løshet. 

– Hva betyr det at hunden er løs eller trang? 

– Hunden omtales som løs hvis den støyter mye under forfølgelsen av nattsporet/foten, eller ved tap av rådyret under los. Vi sier at hunden er trang, hvis den ikke gir lyd fra seg under fotarbeidet eller tapet av rådyret. Det er store individuelle forskjeller, og raseforskjeller. Praktisk sett er det en fordel at den støyter litt, da vet jeg hvor hunden er, og støytinga vekker rådyret. På den måten blir dyret mer forberedt og vi unngår at det blir en brå start, forklarer Rune. 

Leter etter dyret

Rune beskriver Gina som relativt trang i målbruk i fot. Det betyr at hun ikke sier så mye før uttaket, men at hun kan låte av og til. 

– Det er sterkt ønskelig at harehunder ikke bruker for mye mål, mens man gjerne vil ha litt låt under fotarbeidet hos rådyrhundene. I losen auser Gina godt på med et meget hørbart mål. Samtidig blir hun taus, eller nesten stille, med en gang det blir tap. God aus i losen er viktig for at den skal høres godt og for at viltet til enhver tid skal vite hvor den har forfølgeren. Dette mener man gjør at dyret føler det har kontroll og dermed bukter bedre.

Vi som jakter med fuglehund, sier at den søker etter fugl. Men de som jakter med kombihunder på hare og rådyr, liker heller å bruke uttrykket at de leter etter dyret.

Rune avventet ved bilene til vi hadde kommet oss på post, før han sendte Gina ut for å lete etter rådyr. Det tok ikke mange minuttene fra han slapp hunden, til losen gikk for fullt. Jeg stod på post sammen med Karl Henrik, og fulgte spent med på hvilken retning dyrene bevegde seg i. Vi stod på en kolle med god oversikt over ei glissen skogkledd myr, rett foran oss. Rifla til Karl Henrik var ladd og stod klar på skytestokken.  

Losen kom rett imot oss. Jeg gjorde klart fotoapparatet og Karl Henrik, stilte seg klar med rifla. Han hadde på forhånd fortalt at rådyrene pleide å komme inn på myra, rett foran oss. Losen hørtes bedre. Vi så på GPS-en at Gina dreide gradvis mer vestover. Hun passerte på motsatt side og gikk videre ned mot jordet, hvor jaktrettshaver Inge Jørstad stod klar på post. 

Les også

Slik lykkes du på rådyrjakt

Har du aldri jaktet rådyr? Her er JEGERs guide til en spennende jakt som jeg anbefaler på det sterkeste!

Bukkefall

Et skarpt riflesmell brøt stillheten og den spente stemningen i skogen. Det tok ikke lang tid før Inge meldte om et bukkefall i en perfekt los for Gina, og at det det var flere dyr i terrenget. 

– Det står et rådyr til oppe i hogstfeltet, meldte den fornøyde skytteren over sambandet. 

Da rådyrbukken var vommet ut, satte vi i gang med et nytt drev. Det tok kun et par minutter før Gina tok ut rådyret i hogstfeltet. Den intense losen gikk opp mot posten til Ulrik, sønnen til Rune, som satt på en av de øverste kollene i jaktterrenget. Han hadde god utsikt over et hogstfelt og Beitstadfjorden. Jeg satt bare og ventet på at det skulle smelle fra posten til Ulrik, og like etter kom riflesmellen. 

– Jeg skjøt på et rådyr, som kom rett opp mot meg. Men Gina loser på et annet dyr. Det er blod på skuddstedet, men jeg ser ikke dyret, meldte Ulrik over jaktradioen. 

Det viste seg at dyret Ulrik skjøt var et dyr som hadde blitt støkt under losen til Gina. Vi hørte fortsatt losen. Rune meldte tilbake at han ikke måtte gå langt etter hvis han ikke fant dyret, og heller vente på hunden, så vi fikk gjennomført et skikkelig ettersøk. 

Karl Henrik og jeg, som hadde post like ved, gikk opp til Ulrik. Sammen fulgte vi etter blodsporene fra skuddstedet og 20 meter bort til skogkanten. Vi gikk med hagla klar, i tilfelle rådyret var skadeskutt. Ti meter inne i skogen fant vi dyret. Det lå helt livløst. Like etter kom Gina fram til rådyrfallet. Ei fin og stor fjorårsgeit, og et bra skudd. 

Tyribål og jaktprat

To rådyrfall før lunsj og veldig mye dyr i terrenget, var over all forventning for min del. Med senkede skuldre fyrte vi opp et tyribål og hengte kaffekjelen over flammene. Sola brøt gjennom skylaget, og det var herlig å være rådyrjeger i Trøndelag. Vi diskuterte jakt, spiste lunsj og drakk svartkjelkaffe. 

Jeg spurte Rune, som hundefører, om Gina lar seg påvirke av hva hun skal jage under praktisk jakt.  

– I liten grad. Det er umulig å styre hva hun skal ta ut på et frisøk. Gina søker vidt og tar normalt ut det første lovlige viltet hun kommer på fot av, men hun har en klar preferanse for hare og rådyr, sier Rune. 

Han forteller at det som er mest avgjørende er hvilket viltslag det er flest av, der han slipper hunden: 

– Jeg kan gå med Gina i bånd til hun markerer på harefot eller til jeg finner ferske skitperler og harespor i snøen. Da er det svært stor sannsynlighet for at det blir harelos. Men det er det sjelden jeg gidder. Hvis jeg slipper henne ved en åkerkant eller i kulturlandskapet, så øker sannsynligheten for at det blir rådyr. Jeg har skutt rev for henne, men den prioriterer hun lavest, så det er relativt langt mellom konstaterte reveloser.

Utenfor haglehold

Rune foreslo at vi tok et nytt drev i området, hvor Ulrik felte fjorårsgeita, da det stod bra med rådyr i dette området. Jeg posterte i en bekkedal, og Ulrik på den samme kollen. Etter 20 minutter på post, hørte jeg så vidt losen til Gina svakt på baksiden av kollen. Hun gikk et par runder i en jevn og fin los opp mot kollen og ned igjen. Etter to runder skar hun plutselig ut. Losen ble sterk og klar da hun kom over kollen, i retning Ulrik og meg.  

Jeg grep tak i hagla og gjorde meg klar. Rådyrbukken kom i stor fart ut av skogen, på motsatt side av bekkedalen. Den stoppet opp et kort øyeblikk og så på meg, godt utenfor haglehold. Bukken sprang deretter videre under kollen, men i blindsonen til Ulrik.

Nede på myra, hvor Karl Henrik og jeg posterte tidligere på dagen, stoppet rådyret opp og gikk rolig over myra og inn i skogen. Det begynte å bli skumt, og vi sa oss fornøyd med dagens jakt. I høst blir det nye muligheter med en drivende god kombihund. 

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter at de var ett år på tur i Norge skoleåret 2018/2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.

LES OGSÅ

Rådyrfall for unghunden

Lufta vibrerer og svetten pipler under capsen. Peileren bekrefter mistanken: Losen er på vei! Skal det bli første fall med ungdachsen på rådyrjakt?

Hva er den optimale hunden til rådyrjakt?

Skal du velge hund til rådyrjakt, finnes det mange raser å velge i. Det er nesten like mange meninger om hva som er den optimale jakthunden til rådyrjakt som det er jegere.

“Dachs for Lasse”

Uforferdet kastet Lasse Kjus seg ned verdens tøffeste utforbakker. Som oftest kom han raskest ned løypa. Under VM i Vail i 1999 ble ”Kjuser´n” legendarisk med sine fem VM-medaljer. Skinasjonen Norge gikk av hengslene. Da han i 2006 la skiene på hylla fant han en ny glede i livet - jakt.