Arbeidsdagen er unnagjort, og bilturen hjem kan ikke gå fort nok. Den magiske datoen har endelig kommet til syne:
Kalenderbladet har vippet fra 20. til 21. august, og endelig er det «Alle rettigheter» for firbeinte jakthunder også. De sitrende forventningene til rådyrjakt om ljomende los og turende rådyr setter hver fiber i helspenn.
Gjennom flere måneder uten annen los enn jaktfilmene på TV, har jeg følt en tiltakende avhengighet, uten tilgang til neste dose. Nå derimot, nå skal det skje! Kanskje får jeg selv avslutte en rådyrlos for min første hund i høst?
Høstens første los
«De lateste jegerne får de beste hundene», har jeg hørt. I det varme augustværet er det vanskelig med noe annet:
En titt på peileren viser at Aiko starter høstens første slipp før rådyrjakta med en fin søkerunde, mens duene kurrer lunt fra ospetrærne. Hadde det ikke vært for den hersens hjortelusflua, ville alt vært perfekt. Alt!
Idet jeg putter peileren i lomma, høres et stygt hyl. Støvlene hamrer så fort den dvaske kroppen kan bære meg. Over stein og kvist, ned til min lille håpefulle dachs.
Der møtes jeg av en blid og fornøyd unghund. Her er det ingen ting som kan forklare det stygge hylet fra den kortbente hunden.
Vi forflytter oss og gjør et nytt slipp. Den lille forsvinner som en rakett – og sekunder senere høres støting, som gradvis går over i klingende liflig hundemusikk.
Jeg står ved slippstedet, idet jeg hører svak rasling blande seg med hundeglammet. Tre rådyr tasser stille forbi, rett utenfor haglehold. Høstens første los på rådyrjakt er et faktum.
INTERESSERT I RÅDYRJAKT? Les våre temasider om rådyrjakt
Tassende rådyrbein
Et par dager senere begynner Aiko å bli slapp. Foran på brystet er en stor, verkende kul. Hylet viser seg å stamme fra et ublidt møte med en skarp kvist.
Antibiotikakur er uunngåelig – og umiddelbare planer om hjortejakt må settes på pause. Snakk om uflaks!
Etter endt kur er hundedekken med beskyttelse i brystet på plass når Aiko igjen slippes ved første mulighet etter starten av rådyrjakta. Han strener av sted så fort han er løs fra båndet.
Dachsen har åpenbart begynt å skjønne høstens oppdrag under rådyrjakta: Få minutter senere kommer de første taktfaste støtene, og går over i klingende los.
Den taktfaste losen blir brått sterkere. Lengre inne i grantetta deler ei renne skråningen i to, et typisk sted der turende rådyr prøver å lure kjeftesmella de har i hælene!
Med forsiktige steg forflytter jeg meg opp i renna, helt til jeg finner noe som kan minne om en passende post med god nok oversikt.
Lyden av tassende rådyrbein treffer trommehinnene. Pulsen går rett i taket. Er det nå det skal skje?
Men nei. Lyden blir svakere. Et par minutter etter skimter jeg jakthunden mellom granleggene. Var jeg virkelig så nær losdyrene?
BUKKEJAKT: Les Kristoffer Gills knep for å lykkes.
Postjegerens panneklask
Losen legger ut på en ny runde. Jeg flytter meg raskt til der dyrene krysset renna i første runde. Kikkerten vippes ut av hakemontasjen på drillingen: Dette kan bli både nært og personlig!
Losen dreier og nærmer seg igjen på runde nummer to. Pulsen som akkurat hadde begynt å gå over til normale taktarter, slår nok en gang på pauker i ørene mine. Nå kommer de!
Bak ryggen min høres den svake lyden av en kneppende kvist. Det berømte «sekundet for sent» blir rådyrenes nye fluktrute avslørt: Ved posten der jeg sto noen minutter tidligere…
Med Aiko i bånd går jeg til samlingspunktet litt senere. Rødoransje flammer slikker sidene på en sotet svartkjele. Bålrøyk, pølser og kaffe overdøver luktene av skog.
Los, hunder, kuler og krutt er hete diskusjonstemaer rundt bålet under rådyrjakt. At det ikke ble fall, er i grunnen ikke så farlig.
En feriedag til forlystelse
Noen dager senere er vi ute på rådyrjakt igjen. Regn og sildrende bekker fyller den tåkelagte skogen i morgentimene.
Dachsen river i båndet og vil løpe. Selv krabber jeg under ei skjørtegran. Regnet høljer kanskje ned, men feriedager skal nytes: Jakt – uansett vær!
Skjørtegrana gir brukbart skjul for regnet. Beina legges i kors og trekoppen fylles. Kun et knitrende tyribål kunne økt trivselen.
Gjennom striregnet syns jeg imidlertid at jeg hører hundeglam? Visst jaggu!
Spenningen varer ikke lenge: En stor bekk har laget en barriere mellom den kortbeinte dachsen og dyrene. Jeg rusler derfor bort til bekken og lemper en ivrig Aiko over – en avgjørelse det snart skal vise seg at jeg kommer til å angre på…
GUIDE: Slik preparerer du et rådyrtrofé
Hjortefot på sporet
For her bærer det av gårde: Losen drar i snorrett strek mot nærmeste topp. Kanskje den snur og kommer hit?
Neida, snarere tvert imot. Jeg begynner å mistenke hjort, og den lille dachsen har tydeligvis total overtenning.
Når peileren passerer 2,5 km i luftlinje, bestemmer jeg meg for å hoppe i bilen.
Regnet treffer veien med slik kraft at dråpene spretter opp igjen. Avstanden til hunden minsker, og er snart bare et par hundre meter. Jeg bestemmer meg for å løpe inn Aiko, slik at vi kan prøve et nytt sted: Vi befinner oss tross alt ikke i naboterrenget, men i nabobygda!
Melkesyra brenner i beina. Gjennomvåt vadmel og surklende neoprenstøvler gjør ikke løpeturen noe lettere for en kropp som strengt tatt er mest vant til å bruke dagen i bil. Kanskje jeg burde blitt litt flinkere til å sjekke værmeldingen når det gjaldt klesvalg til rådyrjakt?
Mageplask i nabobygda
Innkallingsropene går ikke for døve ører, men effekten er ikke helt som ønsket: Både lostakt og fart øker.
Der jeg løper, blir det bare brattere og brattere. Idet skogen går over i kratt, må jeg gi tapt. Pesende som et damplokomotiv labber jeg slukøret ned til bilen igjen.
Innerst på en snuplass bak «lokalet» i nabobygda får jeg neste sjanse. Plystring, roping og innkalling fra peileren er nytteløst: Igjen øker fart og lostakt – men nå skal han i bilen! I en siste spurt innhentes dachsen.
Idet jeg sklir ned en skrent, passerer jakthunden et par meter foran meg. Med full kraft kaster jeg meg frem. Høyre hånd klarer akkurat å gripe tak i antenna på peilebåndet idet jeg tar mageplask i søla.
Der ligger jeg som et barnehagebarn og kaver i gjørma – heldigvis med et fast tak om bikkjeskinnet. Selv vet jeg egentlig ikke hva jeg er mest glad for; at jeg fikk tak i hunden før neste prestegjeld, eller at ingen så meg?
HELGELANDSKYSTEN: Rådyrjakt med nogo attåt
Den som gir seg har tapt!
Ny jaktdag, nye muligheter for rådyrjakt – og ny los: Kjappe blikk i tetta rundt dagens post viser få muligheter til fri kulebane. Stang ut, igjen?!
Med gele i beina forseres en mosegrodd stein og noe halvråttent kvistkvas. Der får jeg i det minste 4-5 meter sikt inn mot skråningen.
Tassende rådyrbein blander seg med fanfaren av hundeglam og puls. Snart skimtes noe rødbrunt. Endelig kan jeg heise rifla til skulderen.
Tida står stille.
Det første dyret er ei geit. Den får selvfølgelig rusle videre. Dyr nummer to, et bukkekje, kommer til syne.
Oppspenneren er skjøvet frem. I samme sekund som rødprikken ligger i bogen, klemmes avtrekkeren.
En bauta i jegerlivet
Verken smell eller rekyl registreres. Det eneste jeg ser i kikkerten, er fire bein som sparker litt i skogbunnen. Så blir bukkekjeet liggende urørlig.
Hendene skjelver. Beina skjelver. Underleppa skjelver!
Alt arbeidet. All uflaksen. Alle de gangene det har vært stang ut. Ikke minst alle de mer eller mindre klønete hendelsene som har gjort at høsten har gått alt annet enn på skinner. Alt er glemt!
Idet halsbåndet festes på den lille dachsen, triller en gledeståre ned kinnet der jeg står. Jeg har opplevd mye rart i skogen. Men første fall for egen hund på rådyrjakt, blir stående som en bauta i jegerkarrieren.
STOR TEST: Gode riflepakker til rådyrjakt
Murphys hevn
Jeg krysser bondens åker og går på skyer bort til den faste samlingsplassen. Bålet fyres og svartkjelen finner seg igjen godt til rette over dansende flammer.
Rådyrkjeet ligger i lyngen og stemningen rundt bålet er akkurat sånn den skal være blant gode venner på rådyrjakt. Aiko smisker til seg ei pølse fra nista til en jaktkamerat og ber om en til når han har spist opp.
Verken smell eller rekyl registreres. Det eneste jeg ser i kikkerten, er fire bein som sparker litt i skogbunnen, før bukkekjeet blir liggende urørlig. Hendene skjelver. Beina skjelver. Underleppa skjelver!
Plassen der jeg skjøt rådyret, blir nevnt som en ny post. Automatisk fører jeg hånda ned i lomma for å fiske opp Garminpeileren og avmerke veipunktet – og kjenner panikken brer seg: Den er søkk borte!
Vi iverksetter leteaksjon, men peileren er og blir borte. Det blir et lite skår i gleden etter mitt første fall for Aiko, men hvem bryr seg vel om det når man omsider overvinner Murphys lov?
Og hvem vant til slutt av Diana og Murphy? Et halvt år senere dukker peileren opp igjen. Under hjulet på grunneierens traktor – uskadet!
