På vinterjakt etter rådyrbukken

– Egentlig en smule for bikkjekaldt, mener hundeier Bård Rosenvinge, han er litt redd for at det skal være for kaldt for Guiness, den jaktgale dreveren sin, minus 14 er i grenseland både for astmatikere og farlig lavthengende bjeller med utsatt «adventsstake»!

Guiness er sjelden god til å finne dyr, uansett så skjer det alltid noe, om ikke før, så garantert siden! MEN, og det er ikke farlig å si det som det er; den forvokste pelskladden er jo fullstendig jaktidiot. Den tre år gamle, forvokste dreveren av en hannhund er, uten å overdrive, den største drever jeg noensinne har sett, skulle nesten tro at den som Asterix hadde falt i gryta da den var valp!

Det kan gå veldig bra, og at rådyr som er vant til litt folkelukt tar både en og tre runder, men i sannhetens navn må det vel bare innrømmes at like ofte er det hurra meg rundt og inn over høyeste åsen med losdyret.

LES OGSÅ: Med kortbeint hund på rådyrjakt

Det har nok hendt mer enn en gang at når mørket seg senker og lørdagstacoen serveres i de tusen hjem, da sitter vi fortsatt og fyrer bål! Venter på (fille)bikkja som fortsatt er godt utenfor peilehold, og ja da tar tålmodigheten som oftest slutt og vi har tatt i vei på hundejakt!

Men det er bare det at nå ikke bare lakker det mot jul; høytiden nærmer seg med stormskritt og vi har enda et par dyr igjen på kvota. Vi diskuterer litt for og imot, men som vanlig vinner en kollektiv jaktlyst over det som trolig ville vært det mest fornuftige både for folk og dyr i dag. 

Ei lita formiddagsøkt må vi vel kunne unne oss og krysse fingrene for at vi gjør de riktige postvalgene i dag.

Les alle våre gode tips om hvordan du lykkes med råbukkjakta

Det vanlige 15 minutters møteritualet med kaffe og planlegging av dagens jakt, har som vanlig blitt til en halvtime før vi kommer oss ut på post. Arnold rusler som alltid opp til «henger`n», der det for snart 20 år siden sto en morken traktorhenger! 

Arild har tenkt å campere oppe ved høyspentmasta, alltid vindutsatt, men med en strategisk plassering hvor både losdyr og stenkdyr ofte legger veien. Henning og Ingvild, lagets ungdommer og framtidshåp, har fått tildelt Gullposten i dag, etter ei velvoksen furu som måtte gi tapt for en særlig aggressiv vestavind ute på snauhugsten. 

Bjørn måtte nedom Esso`n å proviantere snus, så han får postere ned under «Blågården», mens jeg har lyst til å parkere stolsekken nede ved «furuene», ei strategisk furubrenne med god oversikt og en tendens til at losdyra ofte velger å legge veien akkurat i nedkanten her.

3. GANGEN GJELDER DET

Planen er at Bård skal kjøre ned og rundt, parkere ved Nyorken og gå inn derfra, før hunden slippes nede ved Leireelva.  Det går minst tre forskjellige grupper med rådyr langsetter den vesle, puslete elva; to voksne dyr omtrent midt på det grønne feltet hvor det ennå stikker opp mye rådyrgodt gjennom det tynne snødekket, tre på stubben syd for Budderudbrua og enda tre i jordbæråkeren til Bolstad.

Men selv om det garantert vil blitt et direkte og brått uttak, har vi liten «kontroll» på hvor disse dyra vil legge kursen. Erfaringsmessig har nemlig dyr som beiter i grensesonen mot nabovaldet i sør en lei tendens til å ut med strak kurs mot Sandebukta, ikke minst når værdraget også er fra sør.

LES OGSÅ: Test av gode og rimelige hagler for nybegynneren

Knapt melder Bård at dyret er sluppet, før det lyner til i en kjapp glimt av firfotet bevegelse i tetta på skrå ned mot venstre. Må vel bare innrømme at vi har vært bortskjemte sånn, når en har brukbare bikkjer og rådyrbestanden jevnt over er veldig god, så har en lett for å ta det som en selvfølge. 

Øyeblikkelig kobling til jaktmodus og fingre som fester grepet rundt riflestokken, men selv om den vesle impulsen som trigger ørlite adrenalinøkning tolkes riktig, passerer dyrene akkurat litt for mye inne i tetta til et sikkert skudd.

Men det har kursen rett opp imot Arnold, så det spørs om det ikke kun er et spørsmål om minutter før det smeller. Imidlertid uteblir smellen og losen svinger nordover og bukter flere ganger rundt plassen til Kjell, et sammenrast minne om gamle dagers harde kamp for tilværelsen som lenge sto fraflyttet og forfallent. Inntil det igjen plutselig bodde noen der, nemlig Kjell, en livets vandrer som endelig fant hjem, til skogens fuglesang og ro.

Og der har vi selvfølgelig ingen post akkurat i dag. Men snaue halvtimen passerer losdyra nok en gang akkurat utenfor haglehold øst for Arnold. Som litt skuffet må konstatere at heller ikke i dag ser det ut til å bli fall.

Men på jakt er det eneste som er sikkert, at ingen ting er sikkert. Bare få minutter senere dukker en bevegelse opp i øyekroken og lammet kommer sakte gående på skrå ned mot Arnold. Tydelig i villrede over hvor geita tok veien, stopper det på åtte små meters hold og med hele bredsiden til.

Idet kombi`n ligger til skuldra oppfatter dyret bevegelsen og vil i vei, men haglsmellen avslutter effektivt bukkelammets relativt korte, men frie liv og dagens garantert blideste jeger på Østskauen er et faktum.

Som om ikke det er nok, så legger Guiness av en eller annen merkverdig årsak av og kommer inn på fallet, får masse ros og hederlig omtale, samt noen munnfuller fersk og småvarm lunsj, snakk om kortreist mat!

Og nesten det beste er jo at vi dermed kan gjøre et nytt slipp, og så godt som garantert få ny los og mer spenning ut av en kort førjulsdag, hvor ei blodfattig solkule så vidt makter å trenge igjennom tåkedisen lenger ute i Sandedalen. 

Unektelig  vakkert å skue, men understreker mer hvor kaldt det er enn makter å tilføre naturen noe særlig varme av betydning.

LES OGSÅ: Test av Remington 700 ADL synt riflerigg

MER MORO PÅ GANG

Selv om naturlig nok spenningen ved losen som har buktet så fint rundt oss og til sist endte med knall og fall har gjort sitt til å heve temperaturen, er det ingen tvil om at også lufttemperaturen også har steget betydelig den siste timen.  Såpass mye at når hundefører Bård foreslår et nytt slipp til før vi samles for mat og kaffe, er det ingen som direkte protesterer, for å si det slik! Og siden det første fallet gikk såpass kjapt og losen omtrent ikke har uroet terrenget, så er det egentlig bare å beholde postene, bli sittende og vente på neste uttak!

Men tid til en varmende skvett kaffe blir det jo før dreverdyret på nytt får friheten helt nede ved jordkanten, men en snau kilometer lenger nord enn Guiness fant de første dyra. Gullposten er ny og fremmed for Ingvild Smegård, men hun er ikke i tvil om at det er ved det voksne vindfallet i øverkant av den nye snauhugsten som gjelder. Ei skikkelig furubinne har måttet gi tapt for en lei vestavind og spriker med anklagende røtter som hyttende fingre mot himmelen og skjebnens endelikt. Men sjølve rotklumpen gir ly for både nordatrekk og innsyn fra forsiktige firfotinger som tidligere i høst har hatt en tendens til å legge kursen forbi akkurat her, når de haster unna gneldrende forfølgere som ikke gir seg med det første. Ingvild sparker til side hardfrossen snø og stivt løvdekke for å unngå at snøen trekker unødvendig varme fra kalde undersåtter. I tetta vest for rota er det omtrent snøbart, mens det ligger rundt 20 centimeter gammel snø her ute.  Og det er så rart med det, det tar vanligvis ikke så veldig lang tid før det blir hustrint uansett.

Heldigvis går det heller ikke nå så alt for lenge før det igjen er full fis og ny los på gang fra Guiness!

Men ikke unormalt legger drevdyret denne gangen kursen rett innover langsetter vannledningen retning Iglekjenn som så mange ganger tidligere. At vi aldri lærer at det må sitte en post på sørsiden av Lundeby for å stenge denne muligheten til å forsvinne ut av området!

Drevdyret dribler seg elegant forbi Arild ved å passere nede i tette granplantingen før det ganske så snart er inne på åsene. Erfaringsmessig kan det da ta votter og vinter før losen igjen vil svinge ned mot oss, hvis drevdyret i det hele tatt kommer tilbake. I alle fall før mørket igjen er i ferd med å avslutte en kald førjulsdag.

En smatrende lyd bråvekker Ingvild fra mistrøstige og lite lystige tanker om at fremtidsutsiktene for de neste timene høyst sannsynligvis blir både kalde og ugjestmilde. Det er bare en gråbrun pelskladd som har oppdaget at rotvelta har besøk av uvante gjester i dag, en ekornfant lager masse støy og jager rundt nærmeste ospestamme i forstyrret indignasjon over menneskebesøket.

Trolig lettet over at det ikke er nattens jeger, måren, som truer både liv og lemmer, slår den seg litt beroliget til på en armtykk grein, men smatrer ennå rådvill og usikker på om Ingvild egentlig utgjør noen fare eller ikke. 

Og en jeger som sniker seg rundt med døden i hendene er det jo all grunn til å være på vakt mot, men det er lenge siden gråverk gikk av moten og ble betalt med fem kroner skinnet!

Ennå en snau halvtime siger sakte forbi i langsom kino, det hjelper litt med kokvarm te og ei halvtæla brødskive, men først da Guiness` grove losmål blir stadig tydeligere begynner varmen å komme tilbake i en gjennomkald jegerkropp.

DET FØRSTE

Et lite tap registreres nesten ikke, før losen krysser over igjen til vår side helt nede ved rundkjøringa, passerer strake veien over det lange jordet og har kursen rett imot!

Knapt har Ingvild tenkt tanken om at nå må losdyret dukke opp hvert øyeblikk, før tydelige, lette tramp i gammel snø og tæla ospeløv for alvor setter jegeradrenalinet i kok. Iskalde knoker hvitner rundt geværkolba, hjerteslagene hamrer i ørene og bare forsterkes idet rådyret med ett runder en liten kolle midt imot. 

Alle planer om å forsiktig lurer geværet opp til skuldra er borte og instinktene overstyrer all handling som omsettes i direkte anlegg og skuddet går automatisk idet dyret bråstopper med bredsiden til å kanskje 20 meter.

Registrerer ubevisst at spissbukken spretter til og jager tilbake i egne spor!

Les også tips om hvordan du kan skyte ditt første rådyr

Usikkerheten hugger tak, gikk det bra? Rekker å tenke på at det siste Henning sa var at hun bare måtte skyte hvis hun var helt sikker på å treffe. Men alt stemte jo, holdet var fint, bakgrunnen var trygg og dyret sto stille i det pekefingeren krøket seg rundt avtrekkeren?

Blandede følelser raser igjennom kroppen i de få sekundene som aldri tar slutt før dyret bokstavelig talt går på tryne og lettelsen sprer seg nesten som en hetebølge helt ut i både armer og bein. Det brå skiftet i sinnsstemning må bare oppleves og er så jublende berusende at hun kaster seg om halsen på kjæresten Henning som allerede er på plass.

Han er minst like glad for at Ingvild fikk skutt sitt første rådyr og dermed har debutert som rådyrskytter. De beundrer i fellesskap det felte dyret, en uvanlig fin spissbukk som ennå ikke har felt geviret. Bukken er storvokst i kroppen og burde egentlig hatt mye mer hodepryd, men hva gjør vel det?

Ingvild har nettopp skutt sin første rådyrbukk og omfavner nærmest dreveren som kommer halsende inn på fallet. Guiness stusser en smule på slik gjensynsglede, han er riktig nok vant til at det vanker både ekstra klapp og mjuke stemmer når losen ender i fall, men dette var jo i overkant trivelig!