På rådyrjakt med Jegerjentene

Grålysninga ruger mørk over gapahuken når vi møtes. Mens flammene varmer lystig fra den kraftige grua, utveksler jaktgjestene forventningsfulle blikk. Noen av dem har møttes før, men ellers er jakta planlagt og innkalt via Facebook og Messenger.

Ennå gjenstår detaljer rundt postplassering og hundeførere. Gunn Hege Hardus skal gå med basseten Pollux, men hvem vil gå med beaglen Buster? Amalie Bjorøy har ikke gått som hundefører før, men gjør gjerne et forsøk. Så blir postene fordelt med Tinna Berglindardòttir og Kristin Fossmo øst for heia, og jaktleder Anneline sammen med Helle Johannessen i vest.

Strategisk postvalg

Desembermorgenen henger grå over oss når vi gir oss i vei på post. Anneline leder an med Helle hakk i hæl opp den steinete slepa som følger Mallingsdal mot Vestre Engvann. Etter ti minutters fåmælt og stille gange stopper hun opp på toppen av vannskillet og kikker seg rundt. Her er det ei lita, åpen myr omkransa av bratte åsrygger.

– Det er ei stund sia jeg har sittet på post her. Jeg tror posten er på den berghumpen, hvisker hun og peiker opp på ei berghylle.

Helle kikker seg rundt i terrenget og nikker bekreftende:

– Det vil være gode muligheter her hvis det kommer dyr fra øst, for da har jeg god oversikt når de kommer ned lia, og har skuddmulighet når de krysser myra. 

Vi sliter oss opp ei bratt og sleip steinur – og ganske riktig: Oppe på berghylla finner vi et postmerke i ei lita bjørk. Helle pakker ut posteringsposen, og Anneline begir seg videre til «Samleposten» i nordvest.

Les også saken om etableringen av Jegerjentene

Raskt uttak

Vel framme på posten rigger vi oss til, før Anneline gir beskjed til hundeførerne at de kan slippe bikkjene. En av postene melder at det er sett tre dyr, så ting kan skje raskt.

Og det gjør det: Pollux får godlukt i nesa, og drar i den retningen de tre rådyra ble sett, melder Gunn Hege fornøyd. Det drøyer ikke lenge før taktfaste bjeff lyder over heia!

Amalie er derimot ikke fullt så fornøyd: Det er kamp om jaktkanalene på radioen, og hun sliter med å få kontakt med Anneline for å høre hvor hun skal gå. Men beaglen ser da iallfall ut til å være på sporet av noe: Idet hun kommer over en kant, ser hun bikkja stoppe opp på neste haug, kaste et spørrende blikk bakover mot henne som for å sjekke om alt er ålreit – og så piler han avgårde. Kort tid etter hører hun et entusiastisk beaglehyl, og så setter losen igang.

LES OGSÅ: Med kortbeint hund på rådyrjakt

Helle på hylla

Imens sitter Helle i helspenn på posten over myra. Lenge har hun hørt det grove bassetmålet snirkle seg stadig nærmere. Rifla er for lengst sjekka, dobbeltsjekka og trippelsjekka, og hun er sitter med ørene på stilker.

Der! Var det ikke noe krasling fra kvister? Joda, der ser hun en gråbrun skygge smette gjennom granfeltet på toppen av lia. Idet rådyret kommer ut i bjørkekjerret, danner hun seg et bilde av hvor det vil komme ut på myra: Helt perfekt for hennes post! Helle løfter rifla til skuldra og begynner å følge på gjennom trådkorset de siste meterne før den lille bukken kommer ut i åpent lende.

Amalie småbanner igjen: Etter at beaglen forsvant ut av syne, har hun problemer med å få kontakt med hundepeileren. Men hun hører på losen at det drar lengre og lengre av gårde; snart ute av hørbart hold, og ikke den veien hun mener at postene sitter. 

Problemet er at hun i tillegg sliter med radiokontakten: I det småkuperte terrenget er det isteden stadig støy som slår gjennom fra andre jaktlag på radioen, så hun må nøye seg med å sende tiltakende desperate meldinger på Wehunt’en for å høre om hun skal følge etter bikkja eller bare avvente.

Omsider får hun kontakt, og det viser seg at losen har dreid, og at beaglen har gått ut av teigen som de jakter i. Her er det bare å krysse fingrene og håpe at det snart snur.

Les alle våre saker fra Jegerskolen, der du blant annet kan lese tips om smygjakt, hvordan du kan finne hagle som passer deg, og hvordan du kan mestre støkkjakta

Fullklaff for Jegerjentene

Anneline har akkurat fått klarert med gutta som jakter på naboteigen at de skal holde et øye etter beaglen, da den raske piskesnerten fra ei rifle med rosa lyddemper bryter gjennom desemberskogen. Hun låser blikket i retning posten til Helle der smellet kom fra, mens hun spent venter på beskjed over radiosambandet.

– Jeg har skutt et rådyr. Tror det er en liten bukk, kommer det fornøyd fra Helle. 

– Den sprang bak ei gran. Jeg er ganske sikker på at den ligger der. Det høres ut som basseten straks er på vei, legger hun til.

Når Helle kort tid etter bekrefter at dyret ligger, strømmer gratulasjonene over radioen. Anneline bare gliser fra øre til øre:

– Så GØY, sier hun med ettertrykk. – Jeg har ikke vært med på at vi har fått felling i denne teigen på mange år. Og så arrangerer vi jaktdag med Jegerjentene, og får felling fra en av gjestene bare etter en times tid! Nei, dette var utrolig artig, sier hun fornøyd.