Kvinnelist på rådyrjakt

Bukken beveger seg helt inntil grana. Avstanden er knappe tre meter. Jeg hadde vel streng tatt lovet standplasslederen at jeg ikke skulle skyte stående på vilt under høstens jakt, men det får da være måte på. Dette er min sjanse! Bukken vinkler omsider noen få grader for å komme rundt grantreet…

Sitrende forventninger

Ahh, uendelige sommer! Lange kvelder med tålmodige forberedelser på skytebanen. Etterfulgt av daffe feriedager med kamera og håndkikkert for å blinke ut en passende bukk til høstens store eventyr. 

Alt leder opp mot 10. august; datoen alle med et snev av bukkejeger i blodet ser frem til. Bokstavelig talt startskuddet for en høst forhåpentligvis proppet med eventyr. Håpet om en høst der Diana smiler til jegeren med noe mer enn et tvetydig Mona Lisa-smil. Et håp som ligger latent i hver jeger når kalenderbladet vendes og de første jaktdagene kommer til syne. Kanskje selveste gullbukken må vike for ei velplassert kule i høst?

I løpet av sommeren på tur med kikkert og kamera, har jeg sett meg ut et par bukker som jeg vil ta ut. Blant disse er en knøttliten bukk som har få forutsetninger for å bli en stor kapitalbukk.

Premiere-dusj

Årets bukkejakt er den første for samboer Kristine Thorsvoll Langeng. Hun har aldri jaktet rådyr før, og jeg har fått det ærefulle oppdraget som guide. Et oppdrag som skal vise seg å være relativt meningsløst. 

Grytidlig første morgenen kommer konturene av den første posten sakte, men sikkert til syne i demringen. Tunge og lave stratusskyer prøver desperat å holde dagslyset i sjakk.

Kristine gjør seg klar. Med rifla i posisjon kan lokkingen begynne. Langdryge angst- og hetslyder ruller utover den lille skogsenga. Musklene vibrerer nesten av spenning der vi sitter proppfulle av forventning til hver eneste lokkestrofe. 

Ingenting, etterfulgt av mer ingenting. Bukken jeg har sett ut til Kristine nekter å være med på notene. Vinden begynner å leke med bjørkekronene og svarte skyer sender sine første regndråper ned på to smått molefonkne bukkejegere.

Første posten forblir dørgende stille. Vi bytter derfor til en blanding av smyg og lokkejakt. Åkerlapp etter åkerlapp. Skogholt etter skogholt. Snart pisker tunge regndråper i ansiktet, mens ulingen fra vinden kunne kamuflert lyden av et godstog. Hele premieredagen forsvinner resultatløst i gapet på uværet.

Oppholdsvær og hetsskrik 

Den andre dagen titter omsider solen frem blant spredte cumulusskyer. Varmebølgene flimrer over hogstflata og vinden har dempet stemmen fra høylytte ul til lavmælt hvisking av forventning. 

Det dufter friskt av regnvåt skog idet vi smyger oss inn over ei hogstflate. Kursen er lagt mot en annen liten åpning i rådyrskogen. Ei lita bjørk har fått gjennomgå av kvasse rådyrgevir. Det hvite treverket under barken lyser opp revirgrensene til bukken. 

Vi finner oss til rette på toppen av en liten fjellknaus hvor vi ser utover den lille glenna. Planen er at Kristine skal skyte. Jeg plasserer meg derfor litt bak og til venstre for henne.  Posten er av det virkelig trange slaget, så dette kan skje både fort og nært! 

Lokkefløyta sender på ny sine klagende angst- og hetslyder ut i rådyrskogen. Sola varmer i nakken. Den enorme entusiasmen bare en ny jaktsesong kan gi, sender ilinger langt ut i fingertuppene: Rådyrjakt når det løyer etter uvær, er ofte bankers. Like sikkert som at myggen kommer på vimsete vinger med sine sugende snabler, trekker rådyra ut i åpne områder for å tørke seg. Det er nå det gjelder å være på plass.

Smygende ullteppe

Det går ikke mange sekundene før Kristine hvisker at hun hører svake lyder til venstre for oss. Selv hører jeg ingenting, etter litt mange timer på skytebanen. Likevel legger jeg tommelen på oppspenneren og kaster raske blikk inn i tetta der hun hørte lydene. 

Lyden av tassende bein treffer omsider også mine ører. De får raskt selskap av pulsens taktfaste stortromme i ørene. 

En vegg av vegetasjon blokkerer så godt som all sikt i retning lydene. I tillegg står ei relativt stor gran mellom oss og plassen bukken trolig vil komme. 

Lydene blander seg omsider med bevegelser i det våte krattet. Den minste rådyrbukken jeg noensinne har sett, kommer til syne på den andre siden av grana. Bevegelsene til bukken er påfallende vare og forsiktige. For hvert skritt stopper den halvveis opp og titter nervøst rundt omkring seg.

Den dårlige guiden

Grana gjør det umulig for Kristine å skyte! Proppfull av selvtillit hever guiden rifla: Jeg tenker for meg selv at vi finner en annen og større bukk til Kristine. Den røde prikken legges i brystet på bukken. Idet jeg har en liten åpning i kvistkvaset, slippes kula. På tre meters hold er responsen spektakulær: 

Med et formidabelt brøl reiser bukken seg på bakbeina og sparker febrilsk med frambeina. Med byksende bevegelser mister den balansen og reiser på ryggkulen utenfor kanten av den lille fjellskrenten. Høyre frembein slenger ut til siden, og hele utgangssiden er farget lyserød. 

Absolutt alt jeg har av adrenalin i hele kroppen fyrer som synkroniserte raketter ut i blodårene. Hendene skjelver, knærne skjelver, hele meg skjelver! Svette hender knuger rundt nettskjæringen og stortromma i ørene akkompagneres av en dørgende stillhet der jeg holder pusten: Skjedde virkelig dette?

«Å jakte rådyr når det løyer etter uvær, er ofte bankers. Like sikkert som at myggen kommer på vimsete vinger, trekker rådyra ut for å tørke seg. Det er nå det gjelder å være på plass.»

Ung og håpefull

Bukken viste tydelige skuddtegn idet den forsvant. Sammenholdt med det ekstremt korte holdet, bestemmer vi oss derfor for å la den seks måneder gamle dachsvalpen vår prøve seg på sitt aller første blodspor. Dette dreier seg garantert om et dødsøk.

Krabaten stormer ivrig inn i krattet og finner gradvis større blodtegn. Valpen skjener til stadighet ut av sporet, men med litt hjelp finner vi bukken liggende under noe hasselkjerr. Avstanden fra skuddplassen er ca 50 meter og bukken har gått i en bue. Lukta av selve dyret var nok derfor langt mer spennende enn lyserøde blodflekker for den lille dachsen. 

Jeg har knapt sett en mindre bukk, noe den beinharde vinteren året før mest sannsynlig har skylda for. Et mer perfekt dyr å ta ut, skal man lete lenge etter. 

Opplevelsen er derimot alt annet enn liten: At det ikke var noe medaljebukk eller pent trofé, kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Situasjonen var av det virkelig spektakulære slaget. Den lille bukketassen skal på veggen sammen med andre gode minner. 

Det paradoksale oppi det hele er at det ble guiden og ikke Kristine som løsnet skudd. Det er ikke fritt for at jeg har en smule dårlig samvittighet. Snakk om ubrukelig guiding!

Kvinnelig intuisjon 

Bak enhver suksessfull mann står det en kvinne, er det noe som heter. Oftere enn vi ønsker, må nok vi gutta innrømme at jentene klarer seg mer enn godt nok på egenhånd. 

Dette gjelder selvsagt også jakta: Et par dager etter mikrobukken min, setter Kristine seg godt til rette i et jakttårn med utsikt over ei lita eng. Dønn alene denne gangen. Guiden får ikke bli med. Han skyter jo bukken foran henne! 

Været er akkurat slik man drømmer om når man sene vinterkvelder lar tankene vandre til de første jaktdagene: En liten, men stabil bris sørger for å sende menneskelukt langt vekk fra oppmerksomme rådyrneser. Sola sender milde tanker og varme stråler ned over Lågendalen idet den er i ferd med å gå til hvile bak åskammen. 

Det går ikke mange minuttene før bukken jeg har sett ut til Kristine, kommer tuslende rolig rett imot tårnet. Bukken napper til seg litt gress og speider varsomt utover enga, totalt uvitende om Kristine som venter med rifla klar i anlegg.

Snart ruller et piskesmell ut dalen. Kristine som aldri hadde jaktet rådyr før, måtte ta saken i egne hender for å få jobben gjort. Gratulerer med din første bukk, Kristine! 

Ønsker du også å lykkes med råbukkjakta? Jeger.no gir deg rådene til suksess.