JEGER-MAJA PÅ RÅDYR-TOKT

Maja Kristin Odden (19) fra Kilsund på Flostaøya lengst øst i Arendal kommune smiler fornøyd og stråler av forventning. Hun har kommet ens ærend for å prøve seg på bukkejakt i nedre Telemark. Håpet er at verten også skal skyte noen actionbilder med kamera.

Vi myser mot det skarpe kveldslyset over Furuheia mens kursen settes opp mot en åsrygg der en fin sekstakker har hevdet revir – og ofte har vært å se – hele sommeren. Undertegnede som er jaktleder i rådyrvaldet, har gitt klar instruks om at ingen andre har anledning til å felle bukk under åpningsdagen. Premierebukken er reservert til Maja. Alt skulle dermed være klappet og klart for gjestejegeren ...

Kort fortalt – etter to timer resultatløs postering ved den gamle hogstflata der Majas bukk skal holde hus – ebber kvelden sakte ut med utallige myggstikk som eneste resultat! Forsiktig lokking har heller ikke gitt noe respons? Sekstakkeren dukker aldri opp. Har den funnet ei varm geit i nabolaget?

Forklaringen på bukkens fravær kommer dagen etter! En av de andre jegerne har ikke klart å dy seg; tok seg vel mye til rette og skjøt revirbukken på morgenkvisten! Litt pinlig å forklare ovenfor gjesten som ble snytt for konfekten. Langt verre å akseptere for bladets utsendte som er rimelig skuffet over at en relativt enkel fotojobb gikk rett i vasken! Men Maja takler heldigvis situasjonen elegant når hun får høre hva som har skjedd:

- Jakt er jakt! Noen fristes vel over evne i blant – slik er det bare, ler hun med trillende latter.

DEN FØRSTE HJORTEN

Den unge, blide jegeren tar ikke skuffelsen tungt. Vi blir enige om å møtes på nye jakter senere på høsten. Den første anledningen byr seg ikke før i slutten av oktober da elgjakta

-enten er over eller det åpnes for samjakt. Vi setter kursen mot Gjøvdal i Åmli kommune hvor jaktleder Arvid Rønning ønsker fem jegere og to rekrutter velkommen på gårdstunet. Vi er tidlig ute og tar oss derfor tid til en prat med dagens hundefører,  Tore Odden. Tore er Majas far og erfarte tidlig at familien hadde fått en usedvanlig ivrig jegerspire i huset!

 –Masingen begynte omtrent da jentungen hadde lært seg å snakke. Da hun kom i skolealderen, var det hyl og grin om å få være med på elgjakt. Hun argumenterte for at det bare var å ta fri en uke fra skolen, minnes Tore Odden.

Maja er yngst i en søskenflokk på fem. Faren antok at en eller flere av de tre sønnene skulle bli jegere - og overså lenge masingen fra minstejenta som fortsatte å insistere på at hun skulle være med på jakt.

«Det handler aller mest om kameratskap og dele gleder og opplevelser rundt jakta.»

Tore har i tur og orden tatt med de andre barna på jakt, og fra 12-årsalderen var det endelig Majas tur. Hun tok jegerprøven så fort det var mulig, det året hun fylte 14.

–Jeg trodde mest det ville bli med praten, og at masingen ville gå over når hun fikk se hva jakt innebærer, men hun ble bare enda mer gira, knegger Tore. -Til slutt måtte jeg bare sleppe henne laus, humrer han.

Foruten å delta som tilskuer og lærling under elg- og rådyrjakt, var Maja med på jakt etter hare, rev og ringduer før tiden var moden for kjøp av egen rifle. Litt mårfangst har hun også syslet med.

I september 2015 felte hun sitt første storvilt – en hjort i Etne sør for Haugesund. En onkel gikk som driver i heia ovenfor posten hennes – og støkket etter hvert ut ei fjorgammel hjortekolle. Hun beskriver hvordan dyret stanset helt i ro på en fjellhylle på greit skuddhold. 

-Jeg siktet og skjøt, men husker egentlig ikke så mye av det! Adrenalinet pumpet og jeg måtte ta meg kraftig sammen før avtrekket. Heldigvis traff jeg bra og dyret ramlet rett i bakken! 

-Når jeg kom fram til fallet tok følelsene fullstendig overhånd. Jeg regelrett klappet i sammen og begynte å grine, forteller Maja ærlig.

Da hun hadde kommet seg til sans og samling, ringte 17-åringen til sin far og fortalte hikstende hva som hadde skjedd. Tore Odden trodde først at hun hadde skutt bom, men snart forsto han og kunne slippe jubelen løs.

-Det er ingen av venninnene mine som helt ut forstår jaktiveren min! De begriper ikke at det går an å drepe dyr. I dag har jeg blitt mer rolig og behersket når dyr trer inn på arenaen; særlig når jeg skjønner det ligger an til en kontrollert jaktsituasjon. Men når skuddet først er avfyrt og dyr detter - da tar følelsene fortsatt over, rødmer hun kledelig. 

-Når jeg skyter et dyr, så er det faktisk ren glede. Jeg skal ikke ljuge – for samtidig er det også veldig trist! Jeg får dårlig samvittighet overfor dyret, ut av respekt. Men det er ikke fordi jeg angrer, sier Maja før hun understreker:

-Den dagen jeg slutter å synes synd på døde dyr, slutter jeg å jakte. Da har jeg mistet den gode jegerfølelsen. Det er ikke det å drepe et dyr som skal være mest moro. Det er mangt å nyte i skog og fjell – ikke minst det sosiale samkvemmet med gode jegervenner.

Foruten å delta i det lokale jaktlaget på Flostaøya, avlegger hun og faren årlige besøk til Gjøvdal – hvor dagens jakt skal finne sted. 

ETTERSØK PÅ HEIA

Dreveren Bolt drar ivrig i båndet når Tore setter kursen mot avtalt slippområde. Jaktleder Arvid Rønning er litt usikker på hvor rådyrene kan befinne seg denne dagen. Det er relativt sent på høsten; dyrene i fjellbygda har begynt å flokke seg. De kan like gjerne oppholde seg langt oppe i de bratte liene og heiene som kranser grasjordene nede i dalbunnen.

-Tror vi først gjør et forsøk i skogtappene her rett nedenfor gården, foreslår Arvid. Og slik blir det.

Den snart to år gamle dreveren blir logrende ivrig når Tore nærmer seg et jorde som strekker seg fra den lite trafikkerte bygdeveien og fram mot elva. Når alle skyttere er på plass får Bolt slippe løs fra kobbelet. Det varer knapt fem minutter før det er los, men Tore bryter snart inn på sambandet og forteller at det er én hare! Maja som har tatt post nær den nesten tørrlagte elva, sukker tungt. Straks etter melder Tore at han har kalt inn i hunden. 

«Maja er en blant et titalls populære jegerbloggere på spinnesiden. Hun deler jevnlig bilder fra sine opplevelser med et femsifret antall følgere.»

Tore følger dreveren opp ei bratt tømmerslepe som fører opp mot Hesskarheia. Snart kommer advarselen på jaktradioen:

-Pass på, nå må dere sitte stille alle sammen! Bolt har vært borte helt siden jeg løste koblet. Kjenner jeg gutten rett, har han snart rådyr på gang!

Det varer ikke lenge før det erbånn gass! Losen ljomer for full musikk og i løpet av neste kvarter får flere av postene skimt av minst tre rådyr. Ved to tilfeller er det svært nære på at dyr blir felt, men enten er rådyrene i stor fart eller de er skjermet av vegetasjonen. Moralen blant skytterne er upåklagelig; her tas det absolutt ingen sjanser og jaktleders instrukser respekteres til punkt og prikke. Men brått smeller det fra posten til Magne Askland.

-Jeg skjøt på ett enslig dyr som stoppet litt opp på en fjellpalle. Jeg er rimelig sikker på at det var ei geit uten kalv, kanskje ett smaldyr? Det tegnet tydelig for treff, men nå er jeg framme ved skuddplassen og her ligger det ingen ting. Tror Tore må komme hit med hunden, ymter han.

-Perfekt, skryter Arvid til fetter Tore på radioen. Videre gir han instruks om at alle postene forholder seg rolig – i tilfelle det påskutte dyret fortsatt holder seg på beina.

Tore som fører Bolt i en lang ettersøksele tar seg opp til plassen hvor Magne stod når rådyret ble påskutt. Skytteren peker og forklarer hendelsesforløpet. 

Ekvipasjen må lete en god stund før dreveren følger bestemt på ett og samme spor. Bare noen titalls meter fra skuddplassen finner dreveren det døde dyret som ligger skjult innimellom noen små grantrær.

ELDORADO FOR RÅDYR

Bladets utsendte blir med på fire forskjellige jakter på Flostaøya denne høsten. Hovedmålet er å knipse blinkskudd når Maja skyter rådyr, men det skal vise seg mer vanskelig enn trodd! Vi blir utplassert på grompostene i tur og orden, men opplever stang ut gang etter gang. I løpet av fire lørdager fra tidlig november til ut i desember blir det felt 10 dyr; seks bukker – resten ungdyr eller smaldyr. Voksen geit skal slippes forbi – og akkurat det gjør Maja flere ganger!

Flere av jaktkameratene har marginene på sin side. Blant dem dachseier Jan Olav Noddeland, som presterer to bukkefall i løpet av et kvarters tid en tidlig novemberdag med nysnø på bakken. Han har to dachser på stallen; Petra og yndlingen Finni. Det var mye takket være sist nevnte at bukkene smalt i boks.

Maja Kristin Odden forguder på sin side Bolt, farens drever. Men denne jakthøsten fikk hun ikke oppleve at gromgutten jaget rett dyr forbi postene hennes. Den nest siste jakthelgen vi overværer, er det dreveren som får æren for de beste losene. Både jaktleder Hans Gerhard Lunden og Steffen Pedersen sørger for fall. Hos Maja glimrer losdyrene nok en gang med sitt fravær!  -Som sagt – jakt er jakt – sånn er det bare, smiler hun like blid.

JANTELOVEN

Maja Kristin Odden er en blant titalls populære jegerbloggere på spinnesiden. Tidligere gikk hun under navnet ”Fyrstikkeska” men har nå byttet til eget navn på Instagram. Hun deler jevnlig bilder fra sine opplevelser med et femsifret antall følgere, men når det kommer døde dyr inn i bildet – er det ikke bare skryt å få! Enkelte reagerer sterkt og skriver flengende kommentarer med kritiske spørsmål. Det kastes også beskyldninger om at ”selfie-jenter med store våpen” spiller på utseendet! "Det spilles på sex for å tilfredsstille sponsorer" ble det påstått i en kommentar hos en av Jeger´s konkurrenter. Maja får et sjeldent alvorlig drag over ansiktet når vi kommer inn på dette temaet. Hun mener dette er et typisk utslag av janteloven:

-Jeg tror flesteparten av de jentene det refereres til tilbringer vel så mye tid på jakt som brorparten av landets jegere. De aller fleste som er profilert på jakt i sosiale medier gjør en veldig god jobb med å promotere hobbyen sin. De er rett og slett ivrige jegere. Punktum.

Maja mener det meste av kritikk og skarpe kommentarer skyldes uvitenhet. Jakt handler ikke bare om å drepe dyr. Det er bare et mål – en belønning – som å spille en fotballkamp og sette inn det avgjørende skuddet. 

Det handler aller mest om kameratskap og dele gleder og opplevelser rundt jakta, slår Maja ettertrykkelig fast.

Praten fortsetter mens det sosiale samværet dyrkes med flesk og pølser stekt over bålet. Det er akkurat så trivelig som dette jaktlaget fra Flostaøya ønsker å ha det på heia. Jeger-Maja er en av dem.