Jakt i rådyr-paradis

På mange måter er topografien her ideell for rådyr med sin mosaikk av sammensatte naturelementer som til sammen utgjør nærmest ubegrensede muligheter for beite og skjul for vårt minste hjortevilt.

Men, og det er et stort men, som gjør at jakt med drivende hunder i dette «rådyrparadiset» er ekstra spennende, og det er at flere fylkesveier med til tider sterk biltrafikk fra de stadig flere byggefeltene som reguleres rundt omkring Heggedal.

Men etter å ha jaktet her i flere tiår, og trafikken vært stadig økende, har hundeeierne John Kristian Knutsen og Jan Flatebø måttet gjøre et valg; enten la være å jakte rådyr med kortbeinte hunder, eller leve med risikoen for at det kan gå galt.

Det har det jo også da gjort en gang imellom, men heldigvis langt sjeldnere enn man altså kan frykte.

En annen utfordring ved jakt i såpass bebygde områder er en uunngåelig konsekvens av en generell økende frykt for at terrorister og mer eller mindre ustabile personer med våpen. Det er dessverre en sørgelig realitet at stadig flere mennesker bor i urbane strøk og ikke lenger har noe særlig forhold til natur generelt og i alle fall ikke jakt spesielt.

Derfor er det en veldig grei forholdsregel å ta en telefon til det lokale politikontoret og melde ifra om at lovlig jakt vil foregår i nærmere bestemt område til angitte tidspunkt.

Store krav til sikkerhet

– Gårsdagen var bra, forteller Tom, men litt uflaks gjorde at det «bare» ble tre rådyrfall. Turgåere i fleng og et par urovekkende tilfeller av skrikende bremser reddet nok et par dyr, men hverken bilopprettere eller veterinæren måtte tilkalles, så nok en dag ble absolutt godkjent.

Etter et par-tre bøtter kruttsterk morgenkaffe med obligatorisk planlegging av en ny dag, heller de fleste til nærmest en reprise på foregående dags strategi med første slipp sørvest for fylkesvei 167 mellom Slemmestad og Røyken.

Det var flust med dyr igjen i dette området etter gårsdagens knall og fall, og hvorfor endre på noe som beviselig har funka før?

Særlig rådyr bruker terrenget slik de alltid har gjort og benytter sine vante reksler når de går unna for hunden. Etter en tids jakt i ett og samme terreng vil det ganske snart peke seg ut noen bestemte topografiske punkter som dyrene «alltid» skal innom: et parti med storstammet, luftig furuskog, korteste veien mellom to skogsavsnitt, et dalsøkk mellom to åser eller lignende. 

Med dagens elektroniske hjelpemidler, ikke minst i form av GPS-peiler på hunden har man til enhver tid full oversikt over hundens bevegelser og kan også i løpet av kort tid danne seg et godt bilde av punkter i terrenget som dyrene ofte er innom. Slike strategiske punkter vil dermed også utgjøre gode posteringsplasser for jegerne. 

I praksis foregår dagens rådyrjakt ofte ved at to–tre eller enda flere kamerater samarbeider om å jakte over en hund. Da er det vanlig at postskytterne plasserer seg på erfaringsmessig aktuelle steder hvor losen har gått ved tidligere anledninger, før hunden slippes.

Dette i motsetning til harejakt, hvor som regel jegerne finner seg poster etter at hunden har funnet haren og losen er i gang. Slik lagjakt er både effektiv, spennende og ikke minst sosial. Det sier seg selv at skuddsjansene øker proporsjonalt med antall (dyktige) jegere i terrenget, men bare til en viss grad. 

Med for mange jegere kan det bli for tungvint og komplisert å organisere det hele. Samtidig er det viktig hele tiden å ivareta sikkerheten for jegerne, noe som kan by på utfordringer og store krav til disiplin, spesielt ved mindre terrengavsnitt og relativt kort avstand mellom postene.

I tillegg må man naturligvis utvise ekstra forsiktighet ved jakt i såpass bebodde områder slik som her i Heggedal, hvor mange flittig brukte turstier og som nevnt mye biltrafikk, gjør det ekstra påkrevet å hele tiden tenke sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet.

Kun hagle

I praksis er første bud når man jakter i dette området som altså ligger nært bebygde områder kun bruk av haglgevær, som med sin betydelig kortere rekkevidde enn ved bruk av rifle, i seg selv er en sikkerhetsfaktor av stor betydning. I verst tenkelig fall kan et sikkert avfyrt rifleprosjektil med trygg bakgrunn som skuddfang, likevel resultere i en rikosjett med ukontrollert retningsendring og fatale følger.

Riktig nok må jeg bare innrømme at jeg i alle år har vært en smule usikker på bruk av hagle på rådyrjakt, kanskje litt paradoksalt nettopp på grunn av denne våpentypens svært begrensede rekkevidde. For å være på den sikre siden bør følgelig maksimal skuddavstand mot rådyr heller ikke overstige 25 meter, og fram imot juletider heller reduseres noen meter enn motsatt. 

Etter hvert som rådyret senhøstes skifter til vinterpels og blir tykkere enn sommerhabitten, øker også evnen til å motstå inntrenging av blyhagl. 

Et godt tips til postskyttere er i denne forbindelsen at det første man gjør er å plukke ut noen referansepunkter; bort til den store steinen der kan man skyte og inn til den massive delegrana til høyre for stien. Da slipper man å vurdere skuddhold i tillegg til skytevinkler, kjønnsbestemmelse av innkommende dyr og liknende adrenalinproduserende avgjørelser som må tas i en bråvending.

Med ytterligere noen formanende godord om sikre skyteretninger plasserer Jan Flatebø meg et steinkast inne i storskogen. Nede ved et vasstrukkent bekkesikkel som snirkler seg ut mot jordkanten til venstre og med flere tydelig godt brukte krysningspunkter rett imot, markerer Jan med en leirete gummistøvel at akkurat her skal stolsekken parkeres.

Selv om rådyr som har tilhold i tilknytning til bebyggelse naturlig nok er mer vant til menneskelige lukt og bevegelse enn sine ødemarksfrender, er det all grunn til å ta alle mulige hensyn til dyrenes skarpe sanser. Følgelig har vi latt være å snakke sammen siden vi gikk fra bilene ute ved fylkesveien.

 Det er i mange tilfeller grunn til å mistenke rådyrene for at de utmerket godt vet hvor flesteparten av de forhåndsutsatte postjegerne befinner seg, allerede før hunden slippes. Årsaken til dette er at mange jegere dessverre ikke er flinke nok til å ta seg ubemerket fram til postene; morgentørr røykhoste, slamring fra bildører og metalliske ladegrep, kombinert med kvistknekkende framrykking, er alt sammen velegnet til å melde ifra om hvor du går.

Samtidig er ofte værdraget av en slik retning og karakter at det kan være nærmest umulig å forflytte seg inn i det aktuelle terrengavsnittet uten å værsette det hele. Resultatet er at vi altfor ofte opplever at rådyrlosen går rett ut av hjemmeområdet uten å gjøre en eneste tur, eller at losdyrene benytter andre reksler og overganger enn det de pleier. 

Boff boff – pang pang

Tom har fått jobben med å avskjære eventuelle dyr som måtte finne på å krysse fylkesveien bak oss, mens Morten Andresen og Terje Johannesen blir med John Kristian som skal slippe hunden fire-fem hundre meter lenger mot sør.  

– Trur jeg bare slipper bikkja her nede i jordkanten, puster John Kristian på jaktradioen og skrumler litt på drevertispa Pippi, som jaktkåt og halvgal drar som et helv…., og bare vil av gårde og ut på jobb.

Det er tydelig at hunden allerede har så mye godlukt i nesa at hun ikke klarer å holde kjeft, ivrig halsing tyder på fersk fot og at her vil det skje noe rimelig kjapt.

Pippi har knapt blitt kvitt halseringen, før det er full los som gjør en runde nordover mot Jan før drevdyret dreier mot vest og videre tilbake mot uttaket. Der forsøker dyret å drible vekk hunden ved å stikke fram og tilbake inne i et plantefelt, før det etter en snau halvtimes los eksponerer seg for hundeeieren. 

Et kjapt dobbeltskudd og dagens første fall er et faktum.

I mellomtiden blir jeg med ett var et rådyr som kommer rolig gående parallelt med den smale jordteigen vi krysset og hvor jeg sitter et greit haglehold inne i storskogen. Det svake vinddraget står fra dyret mot meg og gjør det foreløpig lykkelig uvitende over en skjeggete og illeluktende jeger med skumle hensikter som er så faretruende nær.

Men når man jakter med drivende hund er det liten vits i å felle dette dyret, det ville være både altfor enkelt og egentlig litt uakseptabelt. Gode ti minutter mesker den unge geita seg på urter og annet grønt munngodt, før den like rolig rusler tilbake samme veien den kom. Etter det første fallet, melder jeg jo ifra på jaktradioen om at jeg har hatt besøk og at dette dyret nå høyst sannsynlig er et sted midt mellom postjegerne. 

John Kristian tar ut av bukken han har felt og henger opp dyret i et ospekjerr før han rusler bortover i vår retning. Merkverdig nok går det overraskende lang tid før Pippi også finner dette dyret, men plutselig skriker hunden i like bak meg.

Den lille kollen hvor dyret har stått på er veldig nære og det går ikke mange minuttene før det krasler i vissent løv og tørrkvist der oppe. I neste nå stuper dyret seg ut bratteste skrenten knappe 15 meter unna meg, blir så vidt dekket av ei skikkelig granbinne en stakket stund, før det eksponerer seg helt åpent.

Så kjapt ruser det ut lia at til tross for at hagla allerede ligger til skuldra idet jeg hører dyret komme der oppe, blir treffet litt lengre bak enn jeg hadde tenkt. Men dyret går uansett på hodet og fortsetter kast i kast videre nedover før det blir bråstopp mot en morken stubbe, hvor det blir liggende og kaste på hodet.

Liker å gjøre pinen kortest mulig, så en ny smell rettes mot hode/hals-regionen og det blir brått og barmhjertig stille.

På`n igjen

Oktoberdagen er så forbasket kort i begge ender, så lunsjen blir i all hast flertallsbestemt til mer eller mindre tørre brødskiver der og da. Det er ikke mange timene igjen med dagslys, så skal vi rekke enda et drev må nødvendig matråing gjøres kjapt og effektivt.

Et raskt terrengbytte og det går ikke mange minuttene før det jaggu er full los igjen, denne gangen er det Sally, den treårige drevertispa til Jan Flatebø som skal få sjansen til å vise hva hun duger til.

Duger gjør hun så absolutt, stadig nærmere loser hun og på nytt rasler det i løvkrattet på skrå foran meg. Så jumper nok et rådyr over den delvis gjengrodde stien til høyre foran meg, men jeg vurderer skuddholdet til å være nærmere 30 meter og holder klok av gammel skade skuddet tilbake. Trolig hadde det gått bra, men det er ingen vits å ta noen sjanser på feilvurdering av skuddhold. 

Heller ikke korte avstandsvurderinger er bestandig like lette i ukjent terreng, og her i Heggedal dukker det tydeligvis opp betydelig oftere skuddsjanser enn de fleste andre steder. Akkurat dette dyret gjør noen lurere veivalg enn de dyrene vi har vært i kontakt med tidligere i dag, og klarer til slutt å riste av seg hunden ved å krysse over et par asfaltveier.

Ennå er det så vidt tid til et lite drev, hvor det ofte bruker å stå dyr. 

Jammen gjør det også det i dag.

Heller ikke denne gangen blir losen veldig lang, men akkurat det er på ingen måte hovedmålet heller. Som nevnt er det såpass mye veier med biltrafikk i området at gode skuddsjanser forsøkes omsatt i knall og fall så fort de dukker opp.

Først smeller det fra Morten Andresen, som står lenger ned og kan bekrefte at nok et ungdyr er felt, men kanskje er det en biløper som ble uroet av selve losen? For like etter smeller det et par hundre meter bortenfor hvor losdyret felles av Gisle Tjøsvoll, og nok en vellykket jaktdag kan avsluttes like før mørket siger innpå.

LES OGSÅ

Rådyrjakt med en drivende god kombihund

Rådyrjakt med drever er en spennende og effektiv jaktform. Bli med Rune Hedegart (57) og Dagdriverens Gina på ei opplevelsesrik rådyrjakt i Inderøy.

Drever i hjortelia

Selv om motstanden mot bruk av drivende hund til hjortejakt på Vestlandet fremdeles er stor, er Jan Flatebø i Kvinnherad overbevist at mer skånsom og effektiv jakt finnes ikke.

Bukkejakt med Aiko

Dette skulle bli en opplevelse for undertegnede som virkelig satte sanser og inntrykk på agendaen. Fine folk i nydelig natur og en hund som hadde nese for bukk. Følg med, for her går det unna.

Når hunden loser på hare istedenfor rådyr

Det er frustrerende å være to- og firbeint jeger når jaktterrenget tusser av alt annet enn det du skal jakte på.

På rådyrjakt med Jegerjentene

«Jegerjentene» er i ferd med å etablere seg over hele landet, der jenter kan bli med på jakt og lære av andre jenter. Vi ble med en gjeng på rådyrjakt i Bamble.