For ihuga jegere er det vel nesten ingen nedre temperaturgrense, men av hensyn til hundene bør det nok ikke være kaldere enn minus 15. Det er derfor med en smule spenning Hans Simensen letter på kjøkkengardina på Bynsberg Herregård (Säffle i Värmland) denne hustrine januarmorgen og lettet konstaterer «bare» minus 13 grader.
Absolutt i kaldeste laget det også, både for to-og firbeinte, men har man først tatt turen og er mer enn middels motivert for to dager med heftige uttak og spennende rådyrloser, så skam på den som ikke våger seg ut selv om det river i nesa og vel må kunne sies å være temmelig gulvkaldt.
Ingen moteløve
Og ikke bare det, men mens rådyrjakta hjemme i Norge for lengst er forbi, er det fremdeles lov å jakte rådyr ut hele januar måned i grannlandet i øst. To stilongser, isfiskestøvler samt dobbeltisolerte jaktdresser utgjør dagens «mote-antrekk». For egen del suppleres det hele med oppladbare såler (med fjernkontroll for tre nivåer) samt ditto varmevest, en moderne jeger i dag er i større fare for å gå tom for batterier enn skudd!
Det er jo unektelig artig at knappe to-tre minutter etter at Hans Simensen har huka koblet av drevertispa si, er det full ul. Den jaktsugne, kortbeinte hunden har ikke bare fot, men det er full spiker med et vakkert losmål som ljomer over värmlandske sletter og frodige skogholt.
Bare synd at losdyrene ganske umiddelbart setter kursen østover og ut av dagens første drevområde, men da får vi ta de igjen senere i dag, ler hundeførereren som har blåst inn hunden og informerer om at han går litt lenger nord og begynner på nytt.
Spenn fast beltet!
Anders har samtidig sluppet sin drever i motsatt side av terrengavsnittet, nesten helt ute mot riksveien inn mot Säffle. Og jammen låter det ganske så snart fra hannhunden Benders også. Så her er det tydeligvis bare å spenne fast sikkerhetsbeltet, lade opp magasinet og etter beste evne forsøke å holde kulda ute og varmen inne!
Når så Märta igjen finner nye dyr like etter, er det nesten som å stå på en stasjon med tog som for full musikk kommer inn fra alle kanter, det bukter og svinger rundt postene, er nesten ute av hørehold før det igjen kommer rett i mot.
Mange av postene melder om dyr tett på, både en og flere ganger, men uten at det blir skutt. På en nesten mirakuløs måte dribler drevdyrene av postene en etter en og det er omtrent utrolig at det ikke blir felt noe før lunsj. Men etter tre-fire timer begynner de fleste av jegerne å få behov for påfyll av både lys og varme, det hjelper ikke hvor mye opplagret jaktlyst en har når kulderaset etter hvert risler nedover nakken, godt hjulpet av sur sno.
Så ingen protesterer så veldig når jaktleder Hans avblåser økta og kommanderer troppene tilbake til varm lunsj på Bynsberg.
Ingen dårlig debut
Januardagen er ikke veldig lang, så ganske snart er postene igjen satt ut og jaktgudinnen deler villig vekk ut nye sjanser. Nå er det området hvor de første dyrene i dag morges gikk over i som skal gjennomjaktes, og det tar ikke særlig mye lenger her før det smeller fra naboposten.
Frank Bratland får et mindre dyr inn fra venstre som uforsiktig velger korteste veien rett over åpne jordet, og det straffer seg. I smellen velter ungdyret over ende og er dødt før skytteren kommer fram til det felte dyret. Ingen dårlig debut som rådyrjeger da den lille bukken er Frank sitt første.
Men mer fart og spenning er på gang, knapt er Frank tilbake på stolsekken før neste dyr kommer omtrent i samme leia, men denne gangen motsatt vei. Nok en gang en dempet lyddempersmell og et felt dyr er plutselig blitt til to. Ikke så rart at det er lett å være glad etter en slik fantastisk jakt.
Knall og fall
Märta er ute og jobber på en fot lenger mot motorsportbanen nordøst for Krokstad, kan Hans fortelle ifølge GPS`en. Samtidig melder han om ytterligere fem dyr som passerer allèen inn til herregården, altså på vei inn i drevet!
-Altså i tillegg til flokken med de første seks dyrene som gikk av jordet i riktig retning, før postene ble satt ut, ler Willy Skjeggerud, dagens jaktleder og eier av Bynsberg.
Vanskelig å si om den ivrige drevertispa har nøstet opp en beitefot eller om hun møter dyrene vi støkte når vi kom, uansett blir det en illskrik så fæl. Og så er det full ul for hunden som virkelig vet å klemme til. Losdyret, eller høyst trolig losdyrene, turer et par ganger rundt Thomas, som ser flere dyr uten å få brukbar skuddmulighet, før det flytter noe lengre mot sør.
Men etter bare noen minutter smeller det fra nettopp Thomas, som fornøyd melder om et bukkelam i bakken.
Men losen fortsetter like herlig, så da må det kanskje være et dyr som bare trakk ut av losområdet han skjøt. Losen har nå forflyttet seg enda lenger mot øst, helt inne i et område omkranset av mindre jorder og beitemark på alle kanter. Pånytt ruller en smell mellom hvitkledde buskelegger, men skytteren melder om at det påskutte dyret fortsatte videre som om ingen ting var skjedd.
Stigende puls
Runde på runde holder hunden losen i gang med god målbruk og passe fart. Særlig storvokste drevere kan ha en tendens til å jage litt for kjapt, slik at losdyrene blir usikre og turer dårligere, enn for en mer saktegående hund.
Ei motorsag har gått jevnt og trutt siden det lysnet, kanskje er det denne forstyrrelsen som får losdyret til å sette nesa nordover igjen. Jeg står på en åsrygg med storskog rett i mot og tydelig tufter av en gammel husmannsplass foran og ned mot et hjørne av et stort jorde.
Pulsen stiger i takt med losen som nærmer seg og plutselig skyter et lite rådyr ut fra tette granskogen helt nede i jordekanten. Med innarbeidet sving fra polske drivjakter føres Mauser`n opp og igjennom dyret som har roet seg en smule, og smellen går de nødvendige desimeterne foran, slik at resultatet er «armer og bein» i været der nede.
Nøyaktig to minutter etter kommer en glad og fornøyd hund inn på fallet, nafser og slikker litt på skuddsåret, før den returnerer tilbake inn i skogen, her er det jo garantert mer moro å finne!
Det går ikke mange minuttene før Märta nok en gang er i full los, ikke så rart etter alle dyrene vi har sett gå inn i denne vesle skogtappen. Etter en ny sving over asfalten og ei sløyfe rundt klubbhuset på motorbanen, smeller det jammen fra Thomas igjen!
Og like glad som for det første fallet, er den blide karen for dagens andre vellykkede felling, ikke akkurat hverdagskost selv for østfoldinger å skyte to rådyr i løpet av bare et par-tre timer.
Fantastisk mye dyr
Men med tre drevere som alle kan vise til championater og en rekke gode prøveresultater på både norske og svenske jaktprøver, er det bare å sitte i ro på post og holde fokuset oppe, for her kan det fort skje noe mer. Og det gjør det!
En ny los er på gang med retning mot den gamle løkka her oppe, bråvinkler bare noen hundre meter før jeg forventer å se dyr sprute ut mellom storvokste breskebusker og et hav av stivfrosset ormegras. Får likevel bare så vidt tid til å puste ut, senke skuldrene og løsne grepet av riflekolba, før losen igjen høres ut til å være riktig vei, altså rett mot posten min!
Før jakta anmodet Willy om at han ønsket at voksne, produktive geiter skulle spares, hvis mulig. Det er ikke så helt enkelt å skille på kjønn når ting skjer og en må ta en hastig avgjørelse i løpet av kanskje et par ørsmå sekunder. Så heldigvis la han til at ingen blir hengt, det må være litt slingringsmonn under hundejakt på rådyr. Men med skam å melde ligger det allerede ei geit der nede i åkerkanten, så da er det nok best å skjerpe seg enda mer ved neste anledning.
Som dukker opp nå!
Tror å høre at denne gangen er det dreveren til Anders Bakke som mosjonerer dyr, nok et voksent dyr skyter på skrå ut fra løvskogen langs grusveien, men er det bukk eller geit?
Det er sjelden veldig vellykket både å fotografere og skyte samtidig, så må bare ta et valg, og følger dyret som passerer i fint drev på godt haglehold, fanger det inn i søkeren og «skyter fire-fem skudd» med kameraet før det er over åpne jordet og dukker inn i skogkanten på motsatt side.
Etterpå er det lett å konstatere at tydelig pensel under buken og to begynnende geviroppsatser er mer enn nok til at rifla kunne vært benyttet i stedet for kamera, men det er jo artig å få noen fine bilder også.
Rev i drevet
Og kanskje får man en sjelden gang mer enn fortjent, for like etter tripper jammen enda to på dyr ut på åkeren, det ene noe større enn det andre. Ganske klart ei geit med årslam på slep har ingen panikk, hun tar seg tid til å høre etter bikkjeglam, nafse noen munnfuller grønske og har det på ingen måter travelt. Hun går omtrent bort til det felte dyret, skakker på hodet og virker undrende over hvorfor det døde dyret ligger nede og tilsynelatende sover?
Lammet er i mellomtiden vurdert i kikkertsiktet og funnet passe stort. Velger denne gangen knestående anlegg på stolsekken da en krypende sno nedover nakken har ført til hutrende og småfrøsen tilstand i en tilalderskommen jegerkropp.
Heldigvis går det bra denne gangen også, og det er godt å kunne melde fra over jaktradioen; «Alt vel her».
Har hele tiden registrert at det mer eller mindre er loser på gang mellom posten og herregården, men er likevel en smule ukonsentrert da det tasler i frostmalt eikeløv og et rødt glimt renner fram bak nevnte storvokste breskebuske. Stopper et ørlite sekund opp for å sjekke om alt er trygt, før den skal passere over åpne løkka, og det var ikke så lurt for Mikkel.
Da går det galt, uten at reven rekker å sanse akkurat det før den for lengst er bokstavelig talt steindød. For en liten rødpels blir jo uunngåelig det utfallet når et 18 grams 9,3 prosjektil passerer den tynne skrotten på tvers.
Godt å kunne melde om en aldri så liten botsøvelse for geita som falt, det er ikke få nyfødte rådyrlam som blir tatt av rev, trolig lang flere enn vi tror.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i februar 2016.
