Hjerte-bukken

BUKK OG GEIT

Bukken er en gammel kjenning som vi tidligere hadde tatt flere bilder av, så han skulle på ingen måte føle seg sikker på evig liv. Vi gjorde nye forsøk litt lenger vest i terrenget, men oppnådde bare å få besøk av en meget hissig geit, og det var det! Men, oppildnet av denne start bar det ut på kveldsøkt og enda større forhåpninger. Vi skulle nå nemlig prøve oss på «Viltkamerabukken,» en nydelig 6-tagger som vi hadde fulgt gjennom hele våren og sommeren. Denne staslige bukk hadde tilhold i storskogen men frekventerte også det dyrkede landskap, som skapte fine rammer i landskapet. Bukken hadde tilhold i et område øst i terrenget som jeg kjente godt og hvor jeg hadde felt mange flotte bukker opp igjennom årene, i alle de gjeveste valører. Været er perfekt, med passe temperatur og glimt av skyfri himmel og varmende kveldslys – hjortelusa er heller ikke til stede, så da er det bare å slippe jubelen løs!

Det første vi gjør er å gå rett på en geit, som straks starter en påfølgende konsert – Jippi! Men, vi overlever dette også, og er tross alt et bra stykke unna der det «store» skal skje. Når man blir avslørt av geiter, eller bukker for den saks skyld, så er det viktig at man da; enten forlater stedet, eller tar en kunstnerisk pause og lar korttidshukommelsen til rådyra få arbeidsro. Fullt mulig å ta de samme dyra om settingen er riktig. Det er noe i ordtaket som sier at «Curiosity killed the cat.» Tidligere på dagen hadde Marit og jeg sjekka viltkameraet og kunne til felles glede konstatere at bukken hadde vært der klokka 15:43 – Helt perfekt! Et badende lys senket seg over kornåkeren og tiden var nå moden for å entre storbukkens rike. Som en tynn strek smøg vi nå inn i storskogen, to jegere med forskjellige arbeidsoppgaver. Én med våpen og lokk, den andre med våkne øyne og «ryggdekning» - hun var mine øyne i nakken… 

Vi var klare, og måtte lykken stå oss bi. Klokken er slagen 20:00 da vi entrer de hellige jaktmarker, med 9,1 gram bly i kammeret og nedjustert forstørrelse på riflekikkerten. Buttoloen er strategisk plassert og min medhjelper er mer enn nok skjerpet – Dette kan bare ikke gå galt! Vi registrerer hvordan skogen sluker lyset og gjør det hele til en stemning i dunkelt men spennende lys. Grantrærne står tett og taket av bar skjermer godt mot sola. Her og der bryter sollyset gjennom og setter vakre avtrykk – Vi er i bukkeland! 

Som alltid så følges en godt innarbeidet rute, med faste plasser for lokking. Når det gjelder lokketoner så bruker jeg alltid kontaktlyder i starten. 4-5 ganger, opphold i to tre minutter, før ny strofe sendes ut i eteren. Utrolig viktig at man holder seg rolig mellom strofene og ikke stresser seg videre om man ikke får svar med en gang – mange bukker har reddet livet her! Vi har ingen planer om å gjøre den feilen – det er jeg ferdig med! Vi forserer meter for meter med myk skogbunn, og lyden fra lokken bærer langt denne kvelden. Er bukken her, noe vi vet, så har den garantert hørt «oss» – les rådyret. Marit prikker meg forsiktig på høyre skulder, og jeg snur meg rolig i den retning. En geit med to killinger skimtes mellom granleggene, men de har ikke avslørt oss. Vi holder igjen og blir som statuer. Tikk, takk og plutselig så forsvinner de rolig videre innover i skogen – Puhh…

STILLE FØR STORMEN

Forsiktig fortsetter vi videre til neste stopp, hele tiden med sansene på «tå hev.» En grønnspett skriker plutselig høyt og illevarslende, med umiddelbar beskjed om at vi ikke er alene her inne… 

Det føles som om tiden nesten står stille, men det gjør den ikke. Klokka har rukket å bli 20:45 da vi kommer til selveste «bukkeplassen» over alle. 

Det er alltid med den største ærbødighet og spenning jeg jakter i denne delen av skogen. Buttoloen har lurt mang en storbukk akkurat her. Men, denne gangen sitter bukken langt inne. 

Etter å ha kjørt hele programmet, med kontaktlyder og hetslyder har vi ikke oppnådd kontakt, så da er det ikke annet å gjøre enn å jakte oss tilbake fra der vi kom. Med litt tur kan vi møte bukken som har vært utenfor hørehold på en av sine revirruter. Vi starter turen tilbake med små stopp og kun bruk av kontaktlyder. Erfaringsmessig så er det gjerne én bestemt grunn til at bukker ikke kommer på hetslyder, og det er; at de faktisk er sammen med favoritt geita.

Hetslyden imiterer som kjent geit som blir antastet/kurtisert av annen bukk, så hvorfor da bruke energi på andre geiter… Klokt valg! Jeg ser bort ifra de vanligste feilene; overlokking og avslørende atferd/bevegelser av jegeren. 

Tiden tikker sakte av sted og vi har snart tilbakelagt hele ruta. Nå gjenstår bare nedre del av storskogen som grenser mot store åpne jorder. Vi går nå svært sakte. Med radaren på høygir og konsentrerte falkeblikk speider vi mellom granleggene etter noe brunt, som plutselig rører på seg, og blir til en bukk – vår bukk! Klokka er nå 21:20, og den siste runden med lokking skal skje. 

Fra her vi står, skjermet bak noen mindre granbusker, har vi god utsikt mellom granene som strekker seg ned mot jordekanten. Sola sender lysstråler inn mellom granleggene og det hele er ganske vakkert. Piii..! 

Tre drag og lokken legges forsiktig i brystlomma. Nå er det bare å vente samtidig som frustrasjonen over at bukken ikke har latt seg lure er merkbar. Hadde jeg ikke opplevd stillheten og skogens tyste pust før, så hadde jeg det nå! 

Man kunne lett ha hørt en barnål falle til bakken denne kvelden, og vi hadde begge en følelse av at «noe» var annerledes. Først reagerer jeg ikke på den forsiktige prikkingen på skulderbladet, men så er jeg med! Marit har sett «bevegelsen» vi har håpet på. 

Som noe diffust aner hun bukken der den følger parallelt med oss, godt skjermet bak granleggene, helt i ytterkant mot en gjengrodd hogstflate. Vi fryser begge til is, og det samme gjør bukken.

HJERTE, SMERTE…..

Så kommer bukken, som en skygge. Den holder fortsatt samme parallelle kurs og har tydelige planer om å følge oss helt ut av skogen! Ubemerket føres rifla opp i skytestilling og øyeblikket bestemmes nå helt og holdent av bukken. At det bare er små åpninger mellom treleggene hvor jeg kan få inn et bra skudd gjør det ikke enklere. Puh, så stopper den, men det er kun bakenden som er synlig. Pokker! Jeg svelger forsiktig, og ber en stille bønn.

Marit står som ei saltstøtte bak meg, med hørselvernet på – hun er klar, men er bukken klar..? Så skjer det: 

Bukken tar to nødvendige skritt og jeg har plutselig bogen fri. Bang! Skuddet tar noe lavt men resultatet er det ingen ting å si på. Som om den skulle være truffet av et lungeskudd tverrsnur den og forsvinner i bakspora før den vinkler og blir borte i tetta mot hogstflata. 

Marit gir meg en High five og vi kan begge puste lettet ut.

Etter et noe famlende ettersøk fra skytterens side, finner Marit bukken akkurat der hun hele tiden mente den lå, til stor jubel! At det skulle bli et hjerteskudd som endte dens dager hadde jeg ikke planlagt, men det er en mening med alt, også litt lave skudd, tenker nå jeg… Gleden er stor når vi kan konstatere at det faktisk er «Viltkamerabukken» som ligger der. 

Denne kvelden fikk vi oppfylt ønsket om å frakte bukken ut på ryggen, med beina i været. 

Noen timer senere skulle en annen «bukk» fraktes ut med beina i været, men denne gangen akkompagnert av blålys – Men det er en helt annen historie, og som hjerteskuddet, ikke helt planlagt, det heller. Var det noen som sa Payback time…