Gode råd for å lykkes med bukkejakta

Men kvelden før kvelden må vi likevel ut en tur for kontrollere – sånn for å sutte litt ekstra på spennings-karamellen. Det er da lov å SE på julestrømpa!

Og joda, etter å ha sjekka et par hotspots, møter vi førstemann. Nede på enga står sekstakkeren og speider årvåkent mot mistenkelige lyder fra nabogården. Snakkes i morgen tidlig!

Første møte

For jaggu blir det tidlig. Bukkejegerne er vel de i jegerlotteriet som trakk det korteste strået når det gjaldt døgnrytme. 10. august kl 04.05: Vi stiger ut av bilen, klare for høstjakt. La moroa starte!

Vi rekker femti meter før første dyrekontakt. Vi har runda et engkratt i litt dårlig vind, så geita har full kontroll idet vi stikker hodet fram. I et eneste spretthopp er hun vekk i vegetasjonen, men pulsen rekker en ekstra trommevirvel likevel. Artig! Kanskje bukken ikke er så langt unna heller? 

Vi rekker så vidt å tenke tanken og snu oss, før vi ser et glimt av en rødbrun skygge hundre meter lengre borte. Den var tydeligvis i full alarmberedskap etter et glimt av det hvite akterspeilet til geita. Grynt, det var ikke fullt så artig.

Trilling-åte

Men på gårsdagens kontrollrunde så vi tre killinger litt lengre borte. Kan trillingene være fra denne geita eller er det ei anna geit som går der? Og ikke minst – er det isåfall den samme bukken som oppvarter dem? Tryggest å sjekke!

500 meter lengre borte parkerer vi bilen og klemmer dørene lydløst i lås. Her er det nyslått, så det er iallfall oversiktlig om dyra allerede tør å bevege seg utpå.

Kristoffer smyger ut på engkanten og setter seg i en liten skråning med oversikt. Så legger han Blaseren i skytestokken og lirker fram buttoloen. Klokka er 4.28.

Et par prøvende killing-klemt er alt som skal til. Som troll i eske dukker geita og bukken opp i motsatt hjørne av enga. De stirrer intenst i retning oss, men geita er nok mest årvåken. Bukken er i den modusen som vi er på vei inn i; litt småør av all jaginga tidlig og seint.

Pangstart

Idet geita tripper ut på enga, henger han hakk i hæl med snuten i hekken: Sjøl om den heftigste brunsten hos denne dama har avtatt, kan det jo by seg en ekstrasjanse? Samtidig har flyinga begynt å tære på kreftene, så han sørger for å nappe med seg noen grasstrå på vei over slåtten.

Matlysten blir hans bane. Han slakker på farta idet Kristoffer får ham fri fra restene av et gammelt sauekve. Et dempa piske-snert. Bukken spretter rett til værs, før den i løpet av tre sekunder fyker åtti meter ut av enga i tilsynelatende fem hopp. 

«Bump» hører vi dempa inne fra skogen, før det blir stille.

Geita sender et forbausa blikk etter raketten. Hva var det, lissom? Bare komme her og sjekke meg opp, og så fly av gårde uten å si takk for i natt? På vei ut av enga stopper hun likevel opp og stirrer oss anklagende i senk: Var det der noe snilt gjort, da? 

BUKKEJAKT: Når forberedelsene avgjør

Vanedyr

Klokka er 04.33, og vi har allerede høstens første fall. Kristoffer finner bukken inne i kantvegetasjonen, og konstaterer at det er en pen firetakker. 

– Ja, han ja! Han har soverommet rett baki ungskogen der, sier Kristoffer og peiker forbi der bilen står parkert.

For Kristoffer setter jeger-æren i å ha kontroll på sine bukker. Tidlig på våren begynner han å kartlegge terrenget for å se hvor de etablerer revir. Hvem er blitt borte i løpet av høstjakta og vinteren? Hvem må foreta ei grensejustering, og hvordan brukes revirene?

– Suksess under jakta er sterkt knytta opp mot hvor gode forberedelser du har gjort. Rådyra er svært stedbundne. Bruk tid på å leite etter feiemerker, spor og liggeplasser, og sitt på oversiktlige steder der du kan se dyra flytte seg. De har dessuten en ganske fast rutine med to timer beiting og en time hvile, sier Kristoffer.

«Erfaringa mi er at de kommer mye kjappere hvis du går rett på med heftig hetslokking. Da reagerer de mye mer spontant og bruker ikke tid på å lure seg rundt grøten.»

Åtti meter adrenalin

Morgenen er ennå ung, og vi har flere teiger. Raskt blir bukken vomma ut, og vi konstaterer at den levde opp til rådyras rykte som «panikkdyr»: Til tross for at hjertet er kløyvd i to, løp bukken åtti meter på adrenalinrushet.

Sola har akkurat kravla over Jærens milde hauglandskap. Nede i dalbunnen døser morgentåka, men slipper motvillig tak når solstrålene får grep. Dagens tredje stopp blir bomtur, men bikkja til naboen fikk da vekt matfar til gangs når Kristoffer dro i gang lokken.

Men den sekstakkeren fra i går, da; kanskje den er mer lydhør? I går forsvant den som ånd i en kvisthaug da vi smøg etter for å ta noen bilder. Tilsynelatende uforstyrra klødde den seg et par drag med bakbeina bak øra, før den spankulerte rundt en odde i åkeren.

Men da vi titta rundt kanten, hadde rådyrånden åpenbart elevert seg opp i en høyere dimensjon.

Nøye forvaltning

Vi starter på samme sted der vi så ham i går. Morgentåka har metta det lårhøye graset med dogg. Innen vi har lista oss femti meter er vi gjennomvåte, goretex eller ei. Men det er augustvarme og vindstille, så ei større bekymring er knottsvermen som lukter dampende fersk frokost.

Idet vi nærmer oss en skogkrull ute på åkeren som veksler mellom gras og korn, spinner et rådyr ut på motsatt kant. Vi får bare et lite glimt, men Kristoffer er ganske sikker på at det er geita som har fast tilhold her.

Han har møtt henne på rekognoseringsturene før, men har så langt ikke sett at hun har noen kje. Hun ligger tynt an hvis hun dukker opp under den ordinære rådyrjakta, tilføyer han.

En del av hans forvaltning er også at han har lite mulighet til å spare bukk: Flere steder er kvotene satt høyt for å holde trafikkskadene nede. Terrengene er lite egna til hundejakt, så da blir det å benytte de sjansene som byr seg.

Flygebukken

Vi runder skogkrullen og forserer litt grøftekjerr før vi stiller oss på motsatt ende. Her er det åpent et langt stykke mot noen særdeles fristende englapper som skjermes mellom høy og urterik lauvskog.

Et eldorado for rådyr og rådyrjegere, meddeler Kristoffer hviskende. Men før vi eksponerer oss videre i den retningen, må vi sjekke om sekstakkeren patruljerer riksgrensa.

Og det gjør han. 

Kristoffer rigger seg til stående med tofoten på grunn av det høye graset. Høyrehånda hviler rundt pistolgrepet og kolben ligger klar i albuegropa. Med venstre hånd hvilende på skytestøtta tar han noen forsiktige klemt med buttoloen.

Ånden i kvisthaugen materialiserer seg øyeblikkelig. I raske byks flyr den grasiøst over timotei-aks så høye at bukken er borte når den er nede og henter fraspark.

På tredve meter aner den uro. Stopper i tre sekunder og strekker hals mens den stusser på de to rare buskene i engkanten. Busken til høyre gjør en rask bevegelse, og sekundet etter kjenner bukken et nålestikk sprenge gjennom kroppen.

Den bekvemme nærjakta

Klokka er 06.13. Bukk nummer 2 ligger foran oss. I boligfeltet som døser over enga begynner vel folk så smått å stå opp. De aner ikke hva de har gått glipp av. Kristoffer gliser fra øre til øre:

– Jeg SA jo at dette ble bra! 

Kristoffer er opptatt av at bukkejakta skal være ei enkel jakt som du kan utøve i ledige stunder. Som småbarnspappa er det ikke enkelt å stikke på helgetur med gutta. Da er det lettere å pleie «nærjakta».

– Det er heller ikke utstyrskrevende jakt, sia du verken behøver kostbare klær eller mye elektronikk. Men putt penger i en god håndkikkert og lyssterk rifleoptikk. Synet er den eneste sansen der mennesket kan ha et fortrinn. De gangene du kommer til skudd, vil det som oftest handle om at du så dyra før de så deg. Bruker du kikkert aktivt, mangedobles sjansene, påpeker Kristoffer.

Søk støtte

Dessuten sverger han til skytestøtte, enten som fast tofot eller en skytestokk.

– Klok av skade skyter jeg aldri på frihånd etter bukk. Bukkejakta foregår ofte langs flate åkre. Kan du stå og skyte, har du helt andre muligheter for å komme til skudd enn om du sitter. Men det krever trening, både å være rask med skytestokken og å skyte godt med den. Bruk mye tid på å trene med den. Og husk: Vi har aldri så dårlig tid at vi trenger å inngå kompromiss, oppmuntrer han.

Vi kjenner at morgenens tidlige kickstart krever sitt av tilstedeværelsen. En time på øret hadde gjort seg nå, eller et spann kaffe. Men vi kan ikke gi oss! Et hat trick på debutmorgenen hadde jo vært en fortreffelig start på jakthøsten. 

– Jeg har en teig til vi kan sjekke. Det går iallfall en grov firetakker der som jeg har bestemt meg for å ta ut, sier Kristoffer.

Ja, hvorfor ikke? Morgenen er ennå ung; normalt hadde vi stått opp først nå. Vi hopper i bilen og kjører et kvarter på Jærens smale bygdeveier.

Det tusser av dyr

Idet vi har igjen 500 meter, ser vi en umiskjennelig silhuett i motlys langs et grøftekjerr. Ei geit løfter hodet mistenksomt idet Kristoffer hogger i bremsene og svinger ut på veiskuldra. 

– Hmmm, det går sikkert en bukk i nærheta. Jeg hadde dette terrenget før. Vi kan trolig slippe til hvis jeg tar en telefon. Men la oss først se om vi finner firetakkeren, sier Kristoffer.

Som sagt, så gjort: Vi parkerer og forserer noen klassiske, jærske steingjerder, før vi finner et lovende sted. En flokk beitende krøtter er alt som responderer, så vi smyger mellom åkerlapper og skogteiger stadig lengre inn i terrenget.

– Der, ser du? hveser Kristoffer og hiver Blaseren i skytestokken. To rødbrune skygger fyker ut av ei treklynge, med kurs mot nærmeste skogholt. Vi rekker ikke å se hva det er, men ingen av oss registrerer distinkte gevir. Trolig geit med kje, konkluderer vi.

Kjenn din sti

– Men hva i all verden var det som støkka dem? Vi har jo vinden rett imot? Og de kan umulig ha sett oss, funderer Kristoffer.

Det er nemlig to av hans grunnregler for bukkejakta: Sjekk værmeldinga kvelden før, og legg en plan for hvordan du skal angripe terrenget mot vinden hele tida. Og legg alltid en Plan B for meteorologens skyld.

– Bli likevel ikke helt hysterisk på det med vinden. Vinden kaster hit og dit og følger terrengformasjoner, noen ganger også til din fordel. Det blir iallfall ingen bukkefall hvis du kaster inn håndkleet, bare fordi du kjenner et ørlite vindpust i nakken noen sekunder, påpeker han.

Når du gjør deg kjent i terrenget utover våren og forsommeren, bør du også prøve ulike ruter mellom aktuelle poster. På den måten kan du finne ut de beste traseene for usett og lydløs ferdsel uansett vindretning.

– Som jeger er ikke alltid den korteste veien det aller smarteste mellom to punkter. Mitt slagord for bukkejakta har blitt: Beveg deg rolig og forsiktig, men vær rask og smidig når dette trengs, sier Kristoffer.

Stilleste bukk i klassen

Vi kommer til et lite, åpent felt som strekker seg ned mot ei skogseng. Her har Kristoffer hatt kontakt med firetakkeren før. 

De første klemtene med fløyta gir ikke noe respons. Men så blir vi vár noe rasling i et kratt. Et hode stikker særdeles forsiktig fram. Så en helt kropp. En liten spissbukk kommer nølende til syne.

For hver gang Kristoffer lokker, flytter den seg noen meter nærmere. Men den tør liksom ikke helt. På 70 meter – fortsatt skjult i kratt – feiger den ut og lister seg tilbake. 

Men Kristoffer gir seg ikke: Om ikke anna, så er det god trening med lokken! Og jaggu blir tassen overtalt til slutt: Det er da for surt å la sjansen gå fra seg til å hilse på damene, sjøl om det ble kjeppjaging og trusler om mer juling sist! Driftene blir for sterke; han må opp og ta en sjekk: 

Spissbukken smyger forsiktig langs kjerrene rundt enga og smetter inn bak buskene i et bekkefar som leder opp mot oss. Kristoffer sitter i helspenn, men gjør ikke mine til å gjøre seg skuddklar.

Heldigbukken

Sekundene føles som minutter. Så dukker bukken plutselig opp foran ei bjørk tjue meter til sides for oss. Mens kamera lydløst «skyter» skudd etter skudd under børsepipa til Kristoffer, tar bukken forsiktige skritt ut fra skjulet ved trærne. Nærmere og nærmere. 

Til slutt er den bare på ti meters hold. Brått går det opp for ham at noe ikke stemmer. Med et byks hopper den over gjerdet, og forsvinner opp mot bakketoppen bak oss.

Den aner ikke hvor heldig den var. Tilbake sitter vi, høye på adrenalinkicket fra nærkontakten med ham.

– Hadde jeg vært litt mer desperat; hadde det ikke vært for at vi allerede har felt to bukker, spørs det nok om den hadde fått gå. Men det er jo greit å la noen få passere også. For da har jeg noe å jakte på neste år, humrer Kristoffer.

Klokka er 08.24, høstjakta har pågått i fire timer. Dette tegner til å bli en heftig høst.