Geita som fikk vaska seg

En fin råbukk har vært å se nesten daglig de siste ukene; morgen, middag og kveld har den med bestemte skritt patruljert området sitt som også gikk langsetter en åkerkant, parallelt med skogsbilveien. Den siste uka har den også hatt følge av ei geit, eller kanskje er det stikk motsatt. At geita har hatt følge av bukken!

Flere ganger har bukken fulgt geita med nesa helt borti skjørtet hennes, hvor det helt klart luktet både liflig og oppløftende. Men geita hoppet ustanselig unna og forsvant i luftige sprang ut i kornåkeren når bukken forgjeves forsøkte å pare henne.

Premieremorgenen må jeg bare ut grytidlig, som oftest flere timer for tidlig, ikke minst for å være sikker på å være først ute på den posten jeg tar sikte på. Og bukkejakt er uansett ut i svarte natta, helst liker jeg å være på plass i god tid før klokka 04.00. 

 I dag tar vi sikte på å postere i overkantene av den østvendte snauflata hvor vi har sette bukken «vår» så mye, hele ene siden opp og langsetter i hele flatas overkant er det markeringer i form av feiing og hissige bukkespark. 

Augustmorgenen er fuktig nedentil, så undersåttene er ganske raskt gjennomvåte og klamme, men det er da en medaljebukk verdt! For trua og optimismen er naturligvis på plass, som alltid. Helt til jeg tråkker på en tørrkvist bare 40 små meter fra der vi har tenkt å synke ned på ei sølvgrå gammel rotvelte med kongeutsyn over snauhugsten. Den harde kvisteknekken resulterer i temmelig oppgitt stønn fra Anette og selvfølgelig får hun rett; umiddelbare og katastrofale konsekvenser i form av hese bukkebrøl understreker til fulle at vi (jeg!) er grundig avslørt. 

En stor brunrød kropp kaster seg inn i tettere underskog, stopper et øyeblikk, men ikke lenge nok, før den brøler ut sin misnøye og spretter videre opp lia og over åskanten.

PÅ`N IGJEN

Følelsen av å mislykkes er nesten ødeleggende ekkel, så nær og enda så …En ørliten kiling av kjølig sønnavind i nakken styrker oppfatningen av at ustabil vind reddet denne bukken nok en gang.

Etter 7-8 mislykkede forsøk synker motivasjonen i takt med urovekkende sterkt søvnbehov. Det hjelper lite å minne om at jeg en gang brukte 12 påfølgende augustmorgener før jeg omsider kom til skudd på en gammel, lur revirbukk jeg hadde sett gjennom hele sommeren!

For å gjøre en (uvanlig) lang historie vesentlig kortere, så er det lenge siden jeg har brukt så mye (bortkastet!) tid på bukkejakt. Uansett hva vi forsøkte og hvor vi enn plasserte oss, var det ganske enkelt ikke snurten å se av bukken. Ikke en liten spissbukk en gang. Ja, når sant skal sies, så vi faktisk ikke et eneste rådyr på de mange gangene vi var ute.

Det begynte å bli så ille at det nærmest gikk på hele æren løs. Det måtte da for søren gå an å få skutt en bukk, ikke minst etter hvert som kravet til hodepynt ble mindre og mindre, ja nærmest forsvant helt.Til sist begynte august å bli kort i enden, for å si det slik. Og september og fuglejakta nærmet seg med stormskritt.

Noe måtte gjøres! Det gikk ikke an å bruke mer tid på dette, særlig ikke med tanke på to forsmådde fuglehunder med udekket aktivitetsbehov og sørgmodige øyne i luftegården.

GA OPP

Så jeg ga egentlig opp hele bukkejakta, men datter`n ville det annerledes.  Hun kom til å huske på ei gammel uteng hvor jeg hadde fortalt om en tannløs returbukk som endte sine dager for en liten menneskealder siden. Selv om plassen ikke var sjekket ut i år, kunne det sikkert være like lurt (eller dumt) å bruke en morgen der.

Ti på seks toget i Vestfoldbanens nordgående spor durer forbi akkurat i det samme da Anette forsiktig bøyer seg til siden for å få bedre oversikt over nedre del av enga. Kvekker til i det hun i det samme setter øynene på en mørk klump snaue 100 meter på skrå til venstre, delvis dekket av ei lubben einerbuske. Er det bukk?!

En kjapp kontroll i håndkikkerten og jammen er det en bukk! Ingen kjempe kanskje, men en helt grei bukk, trolig et eldre dyr dette også. Hun synker ned på kne, samtidig som rifla siger opp i anlegg på det ene kneet. 

Trådkorset leter seg ubønnhørlig inn på dyrebogen, men avventer da vinkelen er vel skrå. Bukken beiter svært ivrig, opptatt av å spise seg opp igjen etter en slitsom brunstperiode. 

Det varer og rekker, dyret snur seg gal vei så bare det hvite speilet lyser i mot. Blir en lang stund omtrent ute av syne, dekket av einerbuska. Men har snudd ett hundre og åtti grader da den kommer til syne. Og nå med hele bredsiden til.

Skuddet er enkelt og greit, sikter en smule høyere, dyret snubler og går direkte i bakken. Sparker noen ganger med visne bakbein, men det er slutt før en jublende glad ungjente kommer fram!

Fuglejakta tar det meste av september og brorparten av oktober, og da er det ganske bråsnart midten av november før siste fellingsløyva på rådyr kan benyttes. Ikke så helt enkelt å jakte rådyr i felles jaktområder når man ikke har hund. Men godt kjennskap om terrenget og en smule erfaring om hvor dyrene bruker å oppholde seg til forskjellige tider og under ymse værforhold er jo ingen ulempe.

GIFTIG POST

Forposterer Anette på en giftig post midt i lia før jeg går rundt hele åsen og trykker forsiktig imot, sikksakker opp og ned lia og håper på det beste. Og det lykkes nesten!

To-tre dyr passerer like nedenfor posten, men akkurat såpass inne mellom mannshøye julegraner og uten å stoppe.

Enda et drev lenger inn resulterer i ingen ting, bare en svett og andpusten driver som motvillig må innrømme for seg sjøl at; jo formen kunne nok vært noe bedre ja!

Novemberdagene er allerede betydelig kortere, så litt motstrebende går jeg med på å ta et drev til, det begynner allerede å bli skymt her nede i storskogen langs elvelia.

Gidder ikke å gå helt tilbake og rundt jordet i øverkant, men skjærer rett igjenom og på skrå ned mot vesleelva som har vokst ganske så godt på grunn av betydelig nedbør de siste dagene. Og støkker selvfølgelig to rådyr!

To voksne dyr jumper rett i mot den øverste bebyggelsen, runder rundt en garasje og rett mot elva. Bråløper det jeg makter og klarer å avskjære begge dyra helt nede ved elva, som er såpass stor at de ikke tør krysse den.

De holder god fart tilbake langs elva, men det ene skjærer ut og opp med kurs rett i mot Anette. 

PANG! 

Smellen kommer overaskende likevel, selv om jeg var ganske sikker på at hun skulle få det ene dyret rett i fanget. Blir litt stuss da et dyr plutselig raser forbi meg og kaster seg ut i elva. Hvor det blir liggende mot en kampestein midt i elva, steindødt.

En ting er sikkert, jeg vasser ikke ut og henter dette dyret i iskaldt og frådende elvevann til opp på lårene. 

Den som steller i stand slikt fanteri, må pent ordne opp sjøl. Og slik blir det! 

Garantert ingen direkte behagelig opplevelse, men trolig en jaktepisode som aldri vil glemmes, uansett hvor mange rådyr Anette kommer til å felle.