Dødelig sporsnø

Selv om det er veldig artig å lykkes alene, er det nok mer effektivt å la et par gode jaktkompiser forpostere på strategiske punkter i terrenget der rådyrene gjerne vil krysse når de blir dyttet litt på av en lokalkjent jeger som beveger seg rolig mot postene. Her er det svært praktisk å kunne kommunisere med hverandre via jaktradio. Husk da at rådyr hører utrolig godt! Først og fremst er det driveren som har lov til å gi beskjeder. Bare unntaksvis bør postjegeren gi tilbakemelding. En grei huskeregel kan være å bruke to klikk for JA (to bokstaver) og tre klikk for NEI.

Morgenferske spor

I dag vil jeg jakte alene. Jeg velger å angripe direkte på sporet under Kollen, da nysnø godt over kneet det siste døgnet gjør det tungt å vasse opp lia. Med slike forhold blir det påkrevd å rasjonere litt med kreftene.

Spenningen er like stor hver gang jeg tar turen på den første skikkelige sporsnøen oppover lia som luter vestvendt og bratt opp fra bygda. 10-15 centimeter er egentlig et minimum for å kunne følge spor uten for mye utfordringer: Særlig der blåbærlyngen er frodig eller gjennom tette granholt, blir det vanskelig ved mindre snø. 

Ganske snart finner jeg spor av dyr som har vært nede, trolig for å nappe til seg mat fra de store kjøttdyra som gardbrukeren her driver med, hvis de da ikke har sparket seg ned til nedfallseplene under de gamle trærne i hagen hans. Men generelt har små, spisse klauver problemer med å sparke seg ned til bakkesjiktet når snødybden overstiger 40 centimeter.

« Et lite dyr stiger med ett fram i ei åpen glenne, bare et drøyt haglhold unna meg. Det napper noe fra en lavthengende seljebusk. Jeg siger ned på kne og avsikrer rifla i en bevegelse. »

Sikkerhet i følge

Jeg stiller sakte og forsiktig etter. Det er dårlig sikt her i tettskogen, men det åpner seg noe lengre mot sør. Dyrene har trukket på skrå oppover lia, kanskje på jakt etter verdifull blåbærris. 

Sporene svinger sørover, inn i et område med stor kampestein og digre granbinner, urørte av hissige gnag fra både svans og motorsag. Det er et lite urskogsområde som har fått stå nærmest urørt fra tidenes morgen, trolig mest på grunn av den vanskelige tilgjengeligheten.

Nå blir sporene litt mer famlende, svinger tilsynelatende umotivert hit og dit. Det kan virke som om dyrene er i ferd med å finne seg en hvileplass.

Jeg gjør en sving vekk fra sporene og trekker opp i åsen, både for å få bedre oversikt og bedre vind:  Mange som ikke har så mye erfaring med sporjakt, har lett for å følge sporene slavisk. Da er du veldig utsatt for å bli oppdaget: Rådyrene er veldig flinke til å holde øye med baksporet sitt. Samtidig er de ofte flere i følge på denne tiden. Jo flere ører og øyne, jo vanskeligere er det for et rovdyr å komme seg innpå.

Jeg siger uhyre sakte på skrå fremover mot et åpnere myrdrag ned til venstre. Her blir jeg stående og spane. Hmmm, kan ikke se at det har krysset noen dyr over her? Jeg får en følelse at de ennå kan være inne i storskogen til venstre.

Nære på

Jeg blir med ett vár en ørliten bevegelse bak et nøttekjerr. To ører skanner terrenget mot vinden og forsøker å skille naturens egne lyder fra farer som måtte lure. Med håndkikkerten avslører jeg ytterligere rådyrbein litt til høyre, men det er foreløpig ikke mulig å avgjøre hva slags dyr dette er. 

Med tanke på forvaltning forsøker jeg å spare voksne geiter; det er disse som utgjør selve ryggraden og kapitalen i bestanden. Hvis du primært legger avskytingen på bukker og ungdyr, kan det tas ut forholdsvis mange flere dyr totalt sett, enn om det felles for mange geiter.

Uventet rusker en kastevind tak i svette nakkehår. Det forårsaker full panikk og flyktende dyr i flere retninger. Det er fort gjort å glemme den farlige vinden, som uvilkårlig vil avsløre deg!

Jeg trøster meg med noen gamle visdomsord: Når man smyger på morgenfriske rådyrspor, vil en som regel se dyrene i løpet de første to timene og få minst en god skuddsjanse i løpet av dagen! 

To-tre dyr har fulgt tømmerslepa nordover. Det gjør sitt til at forhåpningene absolutt er på topp hele tiden. Jadda, som tenkt viker de av fra traktorsporene, jumper over sauegjerdet og snirkler seg inn under snøtunge graner. Dette gjør det uhyre spennende å smyge seg inn i storskogen. 

Jeg forsøker hele tiden å se så langt fremover som mulig, men det er ikke lett når så mye snødekt granbar stenger frisikten. Heftige sprangspor ut fra barhenget tyder på at jeg har støkt dyr nok en gang, men bare for å roe seg noen titalls meter lenger nede.

En skimt ved elva

Jeg tar bare to skritt av gangen nå: Det er forbanna nødt til å være dyr like foran her nå! Kanskje har de søkt ned til selve elveleiet? Der er det vesentlig mindre snø fordi det viltre elvevannet fremdeles fosser omtrent isfritt etter en heller mild høst. Mindre snø betyr mindre forbruk av energi til å forflytte seg med små klauver og dårlig bæreevne.

Med håndkikkerten finskanner jeg ei tette på motsatt side av litt gammel utmark, før jeg trekker til venstre. Jeg rykker sakte fram rundt åpningen hvor det er så stor fare for å bli eksponert for dyr som befinner seg på motsatt side. Så siger jeg enda noen titalls høydemeter ned i terrenget før jeg skimter det sildrende elvevannet – men også en plutselig skimt av noe brunt på vei mot høyre nedover langsmed elva. 

Et lite dyr stiger med ett fram i ei åpen glenne, bare et drøyt haglhold unna meg. Det napper noe fra en lavthengende seljebusk. Jeg siger ned på kne og avsikrer rifla i en bevegelse. Trådkorset flyter inn på bogen og trykket mot avtrekkeren øker til skuddet går.

Dyret velter dødt i skuddet. Det er knapt bevegelse å registrere hos bukken, ikke direkte uvanlig når det påskutte viltet er fullstendig uvitende om truende farer. 

En ny patron mates automatisk inn i ly av skudsmellen. I samme nå jumper enda et dyr fram og blir stående rådvill over den plutselige smellen. Med spissede ører og brå hodebevegelser vitner det om et dyr i full alarmberedskap, men det klarer ikke lokalisere jegeren. Neste smell er akkurat like effektiv, og en minneverdig doublé er et faktum.

Våpen og utstyr

SIKKERHET: En tapebit over riflemunningen forhindrer snø fra å forårsake løpssprengning.

Vær, terreng og teknikk

Erfaringsmessig blir det enklere å jakte rådyr på sposnø etter hvert som snødybden øker i høyere deler av terrenget. Hvis det kommer to fot snø eller mer innpå «høgda» i desember, fylles jaktterrenget ofte opp med nye dyr som trekker ned. 

De beste forholdene er når det har falt nysnø natta før du skal jakte. Da kan du være helt sikker hvor ferske sporene er. 

Vind og snøvær er drømmeforhold: Det vil som oftest få dyrene til å trekke ned i lesider for vinden. Ingen dyr liker å kaste bort unødvendig energi ved å oppholde seg på værutsatte steder. Nede i storskogen er de mer i ly, samtidig som det er enklere å sparke seg ned til vinterdietten som hovedsakelig er blåbærlyng. 

Det er alltid en stor fordel å være kjent i terrenget, slik at en først oppsøker områder hvor dyrene erfaringsmessig pleier å beite og oppholde seg, eller terrengavsnitt hvor de har hvileplasser på formiddagen. Ved forsiktig lurjakt kan du være heldig å få skutt dyr allerede i «uttaket», og hvis dyrene støkkes, vet du i hvert fall at sporene nå er brennferske!

Mange jegere forfølger sporene slavisk. Da er faren stor for at du dytter dyrene foran deg hele dagen uten å se dem. Det beste er å gå mest mulig på oversiden av spor, slik at dyrene ikke blir klar over at de forfølges. 

Bruk tid, bruk kikkert! Gå sakte og forsiktig. Det er hundre ganger bedre å «kaste bort» en time ved å gå rundt sporet hvis det gir deg en skuddsjanse. 

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i november 2019.