Langhold er kontroversielt. Som Johan Trygve Solheim ved Norsk Hjortesenter påpeker, er jakta avhengig av goodwill hos folk flest. Når folk flyr ned fjellskrenter med vingedrakter eller kjører stupbratte fjellskar, gisper man beundrende og kaller det ekstremsport. Når jegerne tøyer grenser, kalles det uansvarlig og uetisk.
Vi må være åpne for å drøfte om holdene kan økes i takt med teknologisk utvikling: Utstyr, kunnskap og ferdigheter utvikles parallelt. Avstandsmålere, riflekikkerter og kulebanekompensatorer gir en god skytter samlinger som forrige generasjon bare kunne drømme om – på halve holdet. Mye skyldes militær utvikling, der snipere trenes til å treffe mål på 1, 2 og 3 km hold.
Men vi må også drøfte hvorfor holdene skal tøyes. For vi er ikke i krig med viltet.
«Da er det helt ålreit at man som skytter – ikke som jeger – klapper hverandre på skuldra og nikker anerkjennende til en god prestasjon.»
Det snakkes om «spenning» og «utfordringer». Det er en argumentasjon som buejegerne deler – men bare til en viss grad: Også her oppsøker man rammebetingelser som stiller større krav til jegeren. Men til forskjell handler buejakta om å gå motsatt vei – nærmere viltet – slik at man opptrer innafor oppmerksomhetssfæren til viltet. Det etiske aspektet slår dermed annerledes inn: Jeg er ikke alltid enig med Miljødirektoratet, men her viser de fornuft: Vi skal ikke påføre viltet unødig lidelse. Risikoen for skadeskyting øker ved ekstreme hold.
Ja, i noen tilfeller kan langholdsjegere påberope seg like god kontroll som vanlige jegere. Og det er dem som skyter bedre på 500 m enn en geriatrisk elgjeger som må ha fem forsøk på skyteprøven. Men de gangene det går galt, blir oppfølgings-/ fangskudd og korte ettersøk vanskeligere.
Hvorfor skal vi skyte vilt på lange hold? Hva er egentlig jakt? Hvis det er nærhet til natur og overlisting av vilt, blir ikke det å skyte dyr 800 meter unna kun en sportslig prestasjon? Er det det jakta handler om?
Det bør overlates til skyttersporten, med skudd mot blinker. Da er det helt ålreit at man som skytter – ikke som jeger – klapper hverandre på skuldra og nikker anerkjennende til en god prestasjon.
