Jakt er likevel noe anna enn kjøttindustri. Vi høster av et naturlig overskudd som har vokst fram uavhengig av sprøytemidler, soyaproteiner, antibiotika og skiftende holdninger til akseptabel dyrevelferd.
Så lenge vi jakter mest mulig humant, er det snarere tvert imot slik at vi kan tilføre dyrevelferd i naturen: En råbukk som ramler for bukkejegerens kule, proppfull av livslyst og testosteron, får et bedre endelikt enn om den sulter i hjel på skrint vårbeite. En elgkalv som avslutter livet framfor riflemunningen har en bedre død enn den som blir tatt igjen av ulveflokken.
«Sjøl velger jeg meg reinsjakta som favoritt. Den tidlige høsten som begynner å male heiene i rødt. Synet av dyreflokken som flommer ned ei fjellside.»
Likevel må vi være tydelige på at vi jakter fordi vi synes jakt i seg sjøl er spennende og meningsfullt. At vi tar vare på lange linjer i menneskehetens arv, både bakover og framover. Det betyr ikke at avlivinga i seg sjøl bringer jaktglede. Det kan like godt være opplevelsa av nærhet til naturen, gleda over et godt hundearbeid, samholdet i jegerflokken, eller ensomheta der vi vandrer ut i jaktlandskapet, inn i jegersjela.
Alle har vi ei favorittjakt som står oss nærmere. Midt i alle kvoter som skal fylles, alle jaktdager som skal prikkes inn og alle fuglearbeid som skal analyseres – sørg for å ta deg tid til å kjenne på jaktgleda. I reportasjen på side 22 snakker Rune Busch om råbukkjakta som si «sjelejakt», stikk i strid med hva man skulle tro fra en fuglehundmann og elgbaneskytter. For ham handler det om å gli mest mulig inn i naturen og dens puls, ut av hverdagens mas.
Hva er di sjelejakt? Sjøl velger jeg meg reinsjakta som favoritt. Den tidlige høsten som begynner å male heiene i rødt. Synet av reinsflokken som flommer ned ei fjellside. Vissheta om at nå er du nær det som brakte dine forfedre hit, til denne bergkledte stranda i kanten av isødet.