Les også flere lederkommentarer fra redaktør Åsgeir Størdal
Sånn kan jeg fortsette. Jaktlederen som gledes av at elglaget vedtok obligatorisk oppskyting til tross for årets corona-walkover. Smygjegeren som stolt forteller at han kom inn på rådyrgeita og kjeet – og klarte smyge seg like ubemerka derfra.
Det som slår meg, er hvilken stolthet og glede vi har i hobbyen og hvor ærekjære vi er. De fleste småtripper nå i påvente av de første jakthelgene. Vi gleder oss til å dra ut, oppleve samarbeid med hunden, tilhørighet med jaktkompiser, kjenne støkk-jegerens frihet og solojegerens stillhet.
Vi er med det rette stolte når vi klarer å overliste dyr med sanser tusen ganger skarpere enn oss, til tross for at folk flest tilbringer stadig mindre tid i møte med naturen. Vi er ærekjære på vegne av oss sjøl og viltet: Vi forbereder og forbedrer oss, for at jakta skal gå forsvarlig for seg. Vi er gitt en rett til å jakte og avlive, men vil at viltet skal lide minst mulig. Samtidig har de fleste en fasinasjon for naturen og en sunn ydmykhet for alt vi ikke veit. Alt dette er oppskriften på å være en god jeger – og stadig bli dyktigere.
LES OGSÅ: – Jegerne er forbannet, og det med rette
I de beste tilfellene klarer forvaltning og forskere å spille på lag med den lidenskap og kunnskap som jegerstanden besitter. Takseringsjobben som gjøres på hønsefugl er en slik sak, der man drar i felles retning.
I andre tilfeller kommer forvaltning og jegere på kollisjonskurs, så som i saken om hvilke hundetyper som skal være tillatt under skadefelling og rovdyrjakt. Særlig ved skadefellinger – når forvaltningen har vedtatt at felling er den beste løsninga – virker det meningsløst at jegerne ikke skal få bruke det beste verktøyet i kassa, nemlig løs på drevet halsende hund.
I slike tilfeller skulle jeg ønske at Miljødirektoratet som «vårt» direktorat oftere viste seg jegervennlige. Viste at de har tiltro til jegerne: At vi er kunnskapsrike og lidenskapelig opptatt av jakta og viltet.
LES OGSÅ: Alle våre tester av rifler
