Øyeblikk med sterk nærhet til naturen, som synet av reinsflokken flommende ned fjellsida. Dessverre feil vei for skudd, men bildet er lagra på netthinna.
Øyeblikk med kameratskap, gleden i blikket til en jaktkompis som fikk bukk på skuddhold. Din egen jaktglede blir jo ikke mindre av å glede seg over andres hell og prestasjoner, som fuglehund-nestor Per Arne Watle påpeker annet sted i bladet.
Og øyeblikk med godt hundearbeid: Med en unghund i huset er det sjølsagt ekstra spennende å se hva høsten bringer.
«Alt sånt er glemt når beaglen setter nesa i bakken og halen begynner gå som basstrommepedalen på Motörheads Ace of Spades.»
For det ble litt av hvert: Ikke alle dager er «stang inn». Noen dager er så stang ut og bort i skogen at man kunne vært dem foruten. Som da en beboer midt i jaktterrenget brått starta med særdeles fritt-/ skogsgående høner, uten at jaktlaget fikk et vink om at det plutselig kunne være lite flygedyktige fjærkre midt i drevet. Det gikk den veien høna sparker, for å si det slik.
Men alt sånt er glemt når beaglen setter nesa i bakken og halen begynner gå som basstrommepedalen på Motörheads «Ace of Spades», før han spinner inn nærmeste tette. Ei hvit rådyrrompe skimtes – og straks er hundejubelen i gang. Og under over alle undre: Valget om ei rask ompostering på solojakta viser seg for en gangs skyld å være riktig! Etter en runde rundt åsen får jeg rådyret rett i fanget, og feller det første dyret for tassen. Unødvendig å si: Han fikk to kilometer sammenhengende ros fra fallet og ned til bilen.
Slike øyeblikk – og mange flere – gjør jakta til en givende og glad hobby. For vi må ikke glemme at jakt er hobby. De færreste av oss jakter for føda, sjøl om noen tar det på det største alvor. Og for all del: Vi skal ta på alvor det faktum at hobbyen vår innebærer at vi tar livet av dyr, og at det begynner bli kontroversielt i dagens samfunn. Men vi må ikke la alvoret gå på bekostning av jaktas gleder.
