Selv tok jeg jegerprøven som 15-åring, og jeg hadde gode forutsetninger på grunn av opplæringsjakt. Jeg hadde trasket bak pappa i flere år med kikkerten rundt halsen som selvutnevnt rypespotter, og kunne nesten ikke vente til den dagen jeg kunne gå med eget våpen.
Konfirmasjonspengene gikk naturligvis til min egen hagle, en italiensk Fair Basic, riktignok registrert på pappa på grunn av alderen min. Men jeg fikk gå med eget våpen mens vi var på jakt sammen, og det var det som betydde noe. Det gjorde også at den allerede store jaktiveren jeg hadde fått så langt, bare ble ti ganger høyere.
Jeg husker godt første jaktdag høsten etter at jeg hadde bestått jegerprøven. Det var som det ofte er i nord om høsten; guffent og kaldt, og tåka lå også over fjelltoppene. Litt vind og regn var det også. Jeg kom inn i et fint fjellrypeterreng, i en nokså bratt skråning med en slukt som strakk seg oppover.
Det første jeg registrerte, var noen pipelyder ett eller annet sted i slukta – helt klart fra ei fjellrypehøne. Med sin svært gode kamuflasje hadde vi gått rett forbi dersom fuglen ikke hadde røpet seg. Grunnen var nok at det var et helt kull som plutselig spaserte skrått ovenfor meg i steinura. På skuddhold var de også, så haglekolben ble plassert i skuldra og skuddet gikk. Det store kullet tok til vingene og suste innover tåka, og da jeg gikk opp for å se, lå det to fjellrypekyllinger igjen. Lykkerusen var enorm!
LES OGSÅ: Jaktas verdi i et moderne samfunn
«Jeg hadde gode muligheter til å ta steget videre, men likevel er det rundt halvparten som aldri kommer seg videre.»
Jeg var en av de ca 10 000 menneskene som tok jegerprøven det året. Jeg hadde gode muligheter til å ta steget videre, men likevel er det rundt halvparten som aldri kommer seg videre. Dette er det nå gjort forskning på, slik at det ikke bare er spekulasjoner.
Nettopp tilgang til våpen viser seg å være en utfordring for mange. At det arrangeres flere introjakter, er også et viktig moment. I tillegg trengs informasjon om hvor man kan jakte eller bli en del av et jaktlag, viser en studie fra NINA som kom ut nylig.
Det er fort gjort å spekulere i hva som kan være årsaken til så mange passive jegere. Men hvorfor ikke heller spekulere i hvordan du selv kan bidra til at flere blir aktive? Det er mye lettere å komme i gang med litt god hjelp på veien.
LES OGSÅ: Har det naturlige blitt unaturlig?
