Vi påvirker viltbestandene bevisst og ubevisst. Landbruk berører beiting og hekking, mens havbruk høster stadig mer av arter som før var næring andre steder i næringskjeden. Økt bruk av naturområder påvirker også viltet. At flere verdsetter fjellet og ferdes gjennom for så vidt miljøvennlig fotturisme, er ikke fullt så positivt når villreinens trekkruter og kalving forstyrres av hytter og ferdsel. Ny forskning viser også at småbåt- og vannskutertrafikk har større innvirkning enn tidligere antatt på ærfugl.
«Så vil sikkert noen kritisk spørre hvorfor vi skal jakte på disse artene. Men hvorfor skal vi ikke jakte hvis det er et høstbart overskudd?»
I en slik situasjon trenger naturen at også jegerne spør: Er alt jaktbart i samme omfang som før? Ærfuglen er i likhet med andre sjøfugler nedadgående. Uansett om forklaringa er klima, mink eller mattilgang, er kanskje tida moden for å redusere uttaket som jakta utgjør der ærfugljakt er tillatt?
Men det krever også at viltforvaltninga er tilsvarende åpen for jakt på nye arter. Det har vi meg bekjent til gode å se i nyere tid. For på samme vis som noen arter blir færre, vinner andre fram, enten fordi de ikke beskattes eller fordi de tilpasser seg menneskets påvirkning. Det kan slå negativt ut for andre arter. Mange setter havørnas framvekst i sammenheng med nedgangstidene i fuglefjellene. Oteren blir stadig vanligere på Vestlandet, og hegren flyr opp fra hver eneste vik. Det samme gjelder tranen i enkelte områder. Derfor har vi provoserende nok valgt å stille spørsmål ved om et hekkende tranepar alltid er en berikelse.
Så vil sikkert noen kritisk spørre hvorfor vi skal jakte på disse artene. Jeg har til gode å spise hegre eller trane, men for eksempel er «søskenbarnet» kanadatrane visstnok en delikatesse. Oteren har på sin side en pels som er fire ganger så tett som beveren. Og hvorfor skal vi ikke jakte hvis det er et høstbart overskudd?
Miljøendringene påvirker også elge- og hjortebestanden.
