Les også om at i følge Atle Mysterud, professor ved institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo, må smitten ha skjedd i løpet av de siste året.
Etter møter i regi av Mattilsynet og Veterinærinstituttet forrige uke får vi som jegere beskjed om enda mer aggressiv prøvetakning i årets jakt – uten at vi får forklart hva videre positive prøver skal føre til av spesifikke tiltak. Jakttiden ser ut til å bli utvidet med to uker inn i oktober, en tid da bukkene normalt er kommet i brunst, og vi får signaler om en bestandsreduksjon, uten at dette utdypes nærmere.
I vakuumet som denne rådvillheten lager, ser vi nå jegere, grunneiere og andre naturinteresserte spekulere i hele spekteret av muligheter for fremtiden – fra full nedskyting også på Hardangervidda til mer ordinær jakt med overvåkning. Og i korridorene snakkes det på ny om vinterjakt ved Statens naturoppsyn om ikke vi jegere er effektive nok ved vanlig jakt.
Denne uklarheten er helt uakseptabel. Myndigheter og relevante forvaltningsinstanser må snarest på banen og forklare hva som nå er tenkt gjort - og på hvilket kunnskapsgrunnlag disse tiltakene hviler.
Villreinnemnda er kritisk og etterlyser mer informasjon, og skal ha honnør for sin håndtering av situasjonen så langt. Reinen på Hardangervidda er under press fra alle kanter, skiturisme og hyttebygging inkludert, og trenger sårt at situasjonen nå får en klok håndtering. Det er et stort ansvar å forvalte Europas største bestand av vill fjellrein, og vi jegere vil være vår rolle bevisst.
Et helt sentralt spørsmål står fortsatt ubesvart og har også betydning for videre håndtering. Hvor kommer smitten fra? For å illustrere dette vil vi beskrive tre scenarier:
Først, det finnes en teori om at smitten kommer utenfra. USA har et stort skrantesykeproblem og er en mulighet, f.eks. via importert høy, skosåler som har vært på tur, eller enda mer søkt: hundelabber eller teltplugger. Elg (og hjort) smittes av samme type skrantesyke som reinen og er stedfast året rundt på Hardangervidda nå. Sau er vrient å diskutere, men er relevant – siden en av teoriene for smitten til hjortefarmen der sykdommen oppsto i USA er at smitten krysset en artsbarierre den ikke skulle kunne krysse – fra skrapesyke-infisert sau – til hjort. Uansett er det for snevert å snakke om villrein alene, vi trenger en helhetlig og bredt fundert strategi.
For det andre, kan skrantesyken alltid ha vært der i lav forekomst? Både hos eldre jegere og fra tamreinhold verserer historier om dyr med lignende symptomer gjennom tidene – lenge før man med moderne teknologi ble oppmerksom på skrantesyke som en diagnose. Denne muligheten reiser flere spørsmål. Kan tidligere tiders høyere forekomst av rovdyr (f.eks. jerv) ha holdt sykdommen "unna radaren"? Smitter skrantesyke mindre hos hjortedyr med stor vandringsradius - som villreinen på Hardangervidda? Hva betyr genetiske særtrekk hos den norske villreinen for smitte og sykdomsforløp? Hva betyr utveksling med nærliggende områder (f.eks. stammen i Setesdalen) for sykdomsbekjempelsen? Uansett blir det for enkelt å basere forvaltningen på erfaringer fra USA – vi mangler kunnskap om norske forhold.
Siste scenario, kan man tenke seg en teori om at dette er spontant nyoppstått? Dette er oftest tilfelle ved lignende sykdom hos mennesker (Creutzfeldt Jakobs sykdom). Villreinen ser fra naturens side ut til å være særlig utsatt for at skrantesykeproteinet blir smittsomt så det er neppe første gangen i historien dette skjer. Hva er annerledes ved situasjonen nå? Som lege kan man også undre på om avgrensningen mellom “atypisk” og “smittsom” skrantesyke hos hjortedyr er så tydelig som det gis inntrykk av, eller om det kan finnes overgangsformer.
En bred satsning på forskning rundt alle disse spørsmålene synes å være en forpliktelse og må snarest på plass.
Jegere er lojale til kunnskapsbasert forvaltning og respekterer forskning. Vi har gjort en stor jobb med prøvetakning de siste årene. Det skal vi fortsette med, men nå må et bredt spekter av fagfolk, myndigheter og forvaltning på banen og fortelle oss på en forståelig måte hva de vil bruke resultatet til.
Tom Hemming Karlsen, Reinsdyrjeger, Professor og overlege, Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus
Knut Erik Aslaksen Lundin, Reinsdyrjeger, Professor og overlege, Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus
Eigil Reimers, Reinsdyrjeger, Professor emeritus, Universitetet i Oslo
Øyvind Kongstun Arnesen, Reinsdyrjeger og lege, Oslo
Audun Olav Brandal, Reinsdyrjeger og lege, Oslo
Paal Arnesen, Reinsdyrjeger og overlege, Sørlandet Sykehus Arendal
Helge Norheim Sund, Reinsdyrjeger og overlege, Sørlandet Sykehus Arendal
Lars Bjune, Reinsdyrjeger og overlege, Martina Hansen sykehus Oslo
Ole Reigstad, Reinsdyrjeger og overlege, Oslo Universitetssykehus
Lars Jørgen Rygh, Reinsdyrjeger og overlege, Haukeland Universitetssykehus Berg
LES OGSÅ: CWD-råd til villreinjakta
