Som kjent ble det under jakta sist høst funnet en bukk på Hardangervidda med skrantesjuke (CWD). Det er trist, men vi snakker om ett dyr med positiv prøve etter at godt over 4000 prøver var negative.
Med bakgrunn i dette, kom Vitenskapskomiteen for matsikkerhet med sine vurderinger tidlig dette året. Deretter fremmet Miljødirektoratet og Mattilsynet sine anbefalinger for regjeringen i april.
Dessverre klarte ikke de to involverte direktoratene å bli enige, men det er viktig at regjeringen nå lytter til Miljødirektoratet i denne meget dramatiske saken, fordi;
Miljødirektoratet ønsker på samme måte som den lokale forvaltningen å basere forvaltningen fremover på fortløpende og ny kunnskapsinnhenting, det som kalles en adaptiv forvaltningsstrategi. Dette la også Vitenskapskomiteen vekt på. Dette er en tilnærming som sikrer oss fra å gjøre irreversible feil med tanke på den situasjon som har oppstått.
Bakgrunn: Slik vil Miljødirektoratet og Mattilsynet utrydde skrantesyke
Langsom utvikling
Det er mye usikkerhet knyttet til hele årsaksforholdet rundt CWD, men en ting vet vi: Dette er en sykdom som utvikler seg langsomt, ja nærmest mekanisk. Dette i motsetning til sykdommer som utvikler seg tetthetsavhengig, som for eksempel Covid-19 eller de fleste andre viltsykdommer enn CWD. Vi har altså god tid til å innhente mer kunnskap over tid og dermed gradvis tilpasse oss den situasjonen som måtte oppstå.
Vi har som sagt ikke god nok kunnskap om selve årsaksforholdet til at villrein i Norge, som det eneste stedet i hele verden, har fått påvist CWD. Det er ganske så sikkert ikke et resultat av smitte fra eksempelvis bestand av hjort i Nord-Amerika. Dette betyr at det å nå starte en dramatisk nedskyting av bestanden totalt sett, og samtidig nærmest utrydde andelen av voksen bukk, vil være fullstendig uansvarlig, og utilgivelig. Det er ingenting i dagens kunnskapsbase som tilsier dette. Heller ikke en akseptabel bruk av føre-var prinsippet vil kunne forsvare dette. Det vil rett og slett være å gå altfor langt!
Mer om villrein: Jegerveteran på førstegangsjakt
Trenger forskning på norske forhold
Det er riktig å få i gang med et omfattende og tverrfaglig forskningsprogram som over tid vil bidra til at både vi og resten av verden får bedre kunnskap om denne sykdommen på villrein, og i den type økologisk system som Hardangervidda utgjør. Men, det å trekke for raske konklusjoner, basert på enkeltbestand av hjort i kulturlandskap i Nord-Amerika som lever tett på tamme bestander, blir helt feil. Ja, direkte usaklig.
Å trekke for raske konklusjoner, basert på enkeltbestand av hjort i Nord-Amerika, blir helt feil.
Villreinen i Norge har levd og blitt en del av sitt økologiske system i over 11 000 år. Derfor er den norske villreinen en art som Norge har et spesielt ansvar for. På Hardangervidda befinner det seg 6000-7000 villrein, som er det området i Norge, med flest villrein. Vi kan ikke bare skyte ut bestanden på måfå, for deretter å eventuelt sette ut ny rein om 20 år. Slik kan vi gjøre det med sau, men det vil stride mot all kunnskap basert på økologisk forvaltning for villreinen på Hardangervidda.
Tid til å vente
Hardangervidda og andre norske villreinområder er ikke et fjøs, men et naturområde der ulike arter og selve naturgrunnlaget har utviklet seg sammen over tid. Hardangervidda er på mange måter kronjuvelen i så måte.
Og vi har tid, ja god tid, til å legge til rette for en adaptiv forvaltning. Det håper jeg regjeringen forstår. Jeg håper også at regjeringen vil legge stor vekt på å følge Miljødirektoratets tilnærming, som har stor oppslutning i de involverte kommuner og den lokale forvaltningen, ikke minst blant grunneiere og jegere. De kan naturen og kan forvaltning av stammen. Og verdt å lytte til!
Else-May Norderhus (stortingsrepresentant, Ap)
LES OGSÅ: Mer om skrantesyke
