Hver sjuende kandidat stryker på eksamen

Dette er konsulentselskapet som på oppdrag fra Miljødirektoratet utdanner og oppdaterer norske jegerprøveinstruktører. Han fastslår at man har fått en helt annen oversikt over tilstanden i jeger-riket etter at elektronisk jegerprøveeksamen ble innført i 2013.

Følsomt termometer

– Elektronisk eksamen var noe omdiskutert da den ble innført, og det har nok vært noen tekniske utfordringer underveis. Men tilbakemeldingene vi får nå, tyder på at dette er et tilbakelagt stadium.

Bonusen, ifølge Larsson, er at man har fått et mye raskere «termometer» for å måle kvaliteten på spørsmålsstilling, svaralternativ (multiple choice) og kunnskapsnivå: Dersom et spørsmål utpeker seg med unormal strykprosent, kan man raskt evaluere og endre enten spørsmålet, finpusse svarvalgene – eller fastslå at det er mangler i pensum.

– Temaene lovverk og artskunnskap har tradisjonelt vært områdene der flest jegerprøvekandidater bommer. Men etter endringene i 2017 er det nå de to samlingene jaktformer og ettersøk som har høyest strykprosent. At ettersøk kommer høyt opp, har nok sin forklaring i at det er vektlagt mer i både pensum og eksamen, slik at undervisningen må gå seg litt til, tror Larsson.

Ikke by/land-fenomen

En annen konsekvens av den digitale hverdagen, er at man altså også ser geografiske forskjeller. Resultatet overrasker Larsson:

– Vettet er jo ganske jamt fordelt i dette landet, og vi har ikke klart å finne noen logisk forklaring på tallene. Det er ikke slik at fylkene med sterkest jakttradisjoner eller høy andel jegere i befolkninga, kommer noe bedre ut enn de andre. Ei heller er det slik at spesielt tynt befolka områder eller høyt postnummer, slår negativt ut. Og det er absolutt ikke en by/land-variant, der urbane områder som Oslo, Bergen og Trondheim faller gjennom, sier Larsson og blir varm i trøya.

SJEKK KUNNSKAPENE I VÅR GRATIS TEST: Hadde du klart jegerprøven i dag?

Positiv til lite erfaring

– Og dette kan du sitere meg på: Urbanisering er neigu ikke et byfenomen! Fremmedgjøring til natur og den høstingskulturen som jegerne står for, er langt mer universell enn tettheta på folk. I det store bildet er det slik at de som tar jegerprøven i dag, har en helt annen bakgrunn enn de som tok den sist på 80-tallet. Det går på forholdet til å høste, det går på kunnskapen om våpen, kjennskap og samspill med naturen. Vi får inn folk med langt mindre erfaring enn før, fastslår Larsson før han fortsetter:

– Det er kanskje ei utfordring for jegerprøveinstruktørene, men personlig tenker jeg at det er vanvittig bra: For som jegergruppe kan vi ikke overleve på å rekruttere bare fra oss sjøl og våre egne rekker. En ting er at det fort hadde blitt innavl i jegerkorpset. En annen ting er at av hensyn til jegernes representasjon i samfunnet og utviklinga i måten vi jakter på, er det viktig at vi rekrutterer bredt i samfunnet.

Jegerprøve og førerprøve

Larsson ønsker samtidig å avdramatisere forskjellene mellom fylkene:

– Instruktørene har gjerne vært opptatt av denne fordelingen, og hvordan de ligger an i forhold til snittet. Men hvis jeg tar på meg pedagoghatten, vil jeg påpeke at eksamen bare er en måling av kunnskap der og da. Jegeropplæringa har imidlertid langt flere dimensjoner. Den handler ikke først og fremst om å få kandidatene gjennom jegerprøveeksamen, men å gi dem noen refleksjoner og holdninger. Det er ikke naturgitt at den instruktøren som har lavest strykandel, samtidig er den som har gitt sine kandidater de beste holdningene.

Larsson er også helt komfortabel med stryknivået:

– Noen vil kanskje hevde at pensum og eksamen først er optimalt når alle har fått innholdet formidla så godt at ingen stryker. Men dette SKAL være et nåløye, ei siling av modenhet og kunnskap. Man vil jo heller ikke at alle skal kjøre bil, avslutter Larsson.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i august 2018.