Retikler til kikkertsikter

At kikkertsiktet ble allemannseie, er en av de største revolusjonene innen verktøy for jakt. Jegerne fikk nå muligheten til å avlevere skudd med markant bedre presisjon enn med tidligere tiders åpne sikter med skur og korn.

Kikkertsiktets trådkors gjorde det mulig å vite med full visshet at skuddet traff nøyaktig der man plasserte det. Ikke bare ble utstyrets tekniske presisjon bedre, men også mer fleksibelt enn før.

Når utstyret skapte så gode premisser, bredte det seg også stadig mer fokus på nøyaktige skudd. Og sist, men ikke minst: Muligheten for human avliving av viltet ble en helt annen.

Fra revolusjon til evolusjon

I den tidlige fasen dominerte et enkelt siktekors: To tynne stolper – en vertikal og horisontal – krysset hverandre midt i bildet. Forstørrelsen var fast, og ideen fungerte godt.

Spranget fra åpne sikter uten kors og forstørrelse var så stort at man nesten skulle tro at det ikke var rom for forbedring.

Men mennesket er ikke slik laget at det slår seg til ro, og takk for det! Om en ny revolusjon har latt vente på seg, har det likevel skjedd en markant evolusjon – og aller mest faktisk det siste tiåret.

Utviklingen av siktemidler kommer definitivt ikke til å stoppe her. Om vi ikke kan spå, kan vi i hvert fall spekulere i hva som kan skje. Men mer om det seinere.

Duplex-duo

For et par-tre tiår siden dominerte duplex både på det amerikanske og europeiske markedet. Det er en forbedring av det opprinnelige trådkorset: Stolpene er noe kraftigere nesten helt inn mot midten. Men i senter er krysset fortsatt tynt. 

Tanken bak det nye retikkelet var at tykkere stolper skulle være lettere å se mot mørk bakgrunn. Dette gjorde det lettere å sikte på for eksempel en elg som står i skyggen, i hvert fall hva grovsikting angår. 

Snart kom varianten heavy-duplex. Her er stolpene enda tykkere, men fortsatt med tynn tråd i midten. Dette hjelper på for skudd i skumring eller demring, men fortsatt snakker vi retikkel for dagslys.

Tysk i siktet

Så kom de tyske kikkertsikte-produsentene med noe nytt, nemlig «tysk nr 4».

Her fjernet man forsterkingen av den øvre halvparten av den vertikale stolpen, fra korset og opp. De tre øvrige ble enda kraftigere enn før, men likevel oppfatter man siktebildet som luftigere, særlig hvis stolpene ikke er for kraftige.

Og akkurat dette, hvor mye stolpene fyller av bildearealet, er et viktig tema: For ved skumringsjakt vil virkelig kraftige stolper gjøre det klart lettere å se retikkelet.

Dette løste produsentene ved å plassere trådkorset i første bildeplan – og vipps, så hadde man et siktekryss som var medforstørrende: Tynt og luftig ved lave forstørrelser, kraftig og dominerende ved høye forstørrelser.

Genialt nettopp fordi man oftest bruker store forstørrelser ved jakt i dårlig lys. Så hvorfor har man i dag gått bort fra medforstørrende retikler på premium-kikkerter? Mer om dette seinere.

Belyst retikkel

Da Zeiss i 2003 lanserte toppmodellen Varipoint 3-12x56 med rød lysprikk i senter av et 4A-retikkel, innebar det et tigersprang i evolusjonen mot det perfekte retikkel.

I starten var lysprikken tenkt til skumring og natt. Den var rød og ikke veldig sterk, men ikke desto mindre ble den et svært effektivt verktøy for skumringsjegerne: Nå var man ikke avhengig av å se stolpene og krysset for å vite treffpunktet.

I den grad det foregikk, ble det slutt på å gjette hvor det tynne krysset befant seg når man bare kunne se de tykke stolpene ut mot kantene.

Jegerne forsto raskt at forbedringen drastisk økte sikkerheten for dødelige skudd og reduserte risikoen ditto for skadeskyting under bø- og åtejakt. Men man erfarte også at det var om å gjøre å få lysprikken svakest mulig, slik at den ikke stjal oppmerksomheten fra målet og blendet synet. 

Men som et kuriosa – siden en større andel av skandinaviske menn ser rød farge dårligere, oppsto det her på berget et rart problem med disse lysprikkene:

Lysstyrken måtte stå på fullt for at de i det hele tatt skulle se dot’en. Resultatet var blending – så for noen hjalp det ikke med opplyst retikkel i det hele tatt.

Lysprikk på dagtid

For dem som har prøvd seg på skumringsjakt, er det lett å forstå nytten av opplyst retikkel. Like lett er det ikke å umiddelbart å forstå poenget med slikt i dagslys – ikke før man har prøvd. 

Selv var jeg blant de første som fikk prøve Leica Magnus av første generasjon på jakt i Norge: Hjorten kom joggende mot post bare få minutter etter at drevet hadde startet. Lysbryteren stod i dagstilling, og intensiteten var innstilt til å passe lyset i omgivelsene den fine høstdagen.

Opplevelsen var egentlig merkelig: Altså, første gang jeg brukte lys om dagen, var det som om jeg aldri hadde brukt annet. Jeg ble på et vis sugd fast i målet. Den oransje prikken fant riktig plassering på dyret, uten at øyet måtte jobbe med å sikte.

Jaktopplevelsen var helt intuitiv og fantastisk bra. Der og da kjente jeg at det var uaktuelt å gå tilbake til vanlig retikkel i dagslys.

«Først og fremst skal siktet gi mest mulig uhindret synsfelt. Det er nemlig slik at øyet alltid vil søke mot retikkelet. Dersom dette er for dominerende, kan det ta oppmerksomheten vekk fra målet.»

Drivjaktsikter

Det siste tiåret har det skjedd enda mer, særlig når det gjelder variasjon i utstyr ment for vanlige jegere. Særlig spesialretikler har blitt mer tilgjengelige i kikkertsikter ment for jakt.

Dessuten har vi sett noe som trolig bare er begynnelsen på variasjon i hvordan selve den belyste delen ser ut: Swarovski introduserte flexchange-retikkelet med Z8i-serien i 2016. Dette er et opplyst 4A-retikkel med litt mindre dominerende stolper enn vanlig. Det spesielle er at du kan slå på en opplyst sirkel som plasserer seg innenfor der stolpene går fra tykt til tynt. 

Flexchange-retikkelet (se illustrasjon) er et av Swarovskis drivjakt-retikler. Disse er utviklet for drivjakt slik den foregår lengre sør i Europa, der dyrene kommer i høy fart og man må følge på i siktet, nesten som ved hagleskyting.

Ringen er der altså for at man skal få hjelp til å plassere løpende mål i siktebildet, og så holde dem der mens man svinger. Lysprikken i midten er som før, og det er naturligvis den du fortsatt må bruke som ledesnor for kulas bane.

GUIDE: Slik skyter du inn kikkertsiktet

Kombi-sikte

En fiffig sak ved Flexchange-retikkelet er at sirkelen tilsvarer haglesvermens spredning på 30 meter. Dermed er dette et svært velegnet sikte på en kombi – og med litt tilvenning også særdeles anvendelig ved alminnelig haglejakt, er vår erfaring.

Vi har også brukt siktet gjennom en sesong med trange hjorteposter og -drev. Her har det ikke opplevdes som fullt så hensiktsmessig: I Norge prøver vi i størst mulig grad å skyte når dyrene står i ro. Da blir kanskje alt annet enn bare lysprikken overflødig?

Vi forsøkte å bruke sirkelen til å «følge» dyret frem der det skulle stanses og skuddet skulle gå. Erfaringen var at ringen ble mer til bry som rot i bildet. Med lysprikk går siktingen uansett så automatisk og fort at det er mer enn tilstrekkelig. 

Det skal nevnes at Swarovski også har et retikkel med kun lysprikk, og intet annet. Dette har vi ikke prøvd.

Åpen utsikt

Det ene av Leicas drivjaktretikler heter L-3D (se illustrasjon) og er svært åpent. Vi har testet det ved flere anledninger, og følelsen av luft og utsikt er påtakelig.

Retikkelet har foruten lysdot kun en svært tynn horisont-linje som strekker seg et stykke innover mot senter. I tillegg er det bare to bittesmå vertikale streker samt et tynt lite kors rundt lysprikken. Joachim Landrø hos den norske importøren Landrø AS forklarer tanken bak dette ganske spesielle retikkelet:

– Først og fremst skal siktet gi mest mulig uhindret synsfelt. Det er nemlig slik at øyet alltid vil søke mot retikkelet. Dersom dette er for dominerende, kan det ta oppmerksomheten vekk fra målet. De to små vertikale strekene er plassert med tanke på at man skal holde det løpende viltet innenfor disse. Antydningen til siktekors i midten er for å gi en ørliten hjelp til full sentrering av målet. Som du ser, er alle linjene svært tynne. I dette siktet er de ment nettopp å være antydninger og ikke forstyrrelser, sier Landrø.

Leica har også drivjaktretikkkelet L-CDi, som er ganske likt Swarovskis Flexchange. Forskjellen er hovedsakelig at på Leicas sikter kan man ikke slå av den lysende ringen. 

– Øyet vil oppfatte de to drivjaktsretiklene våre forskjellig. Til syvende og sist handler det om smak, behag og bruksområde. Jeg oppfordrer alle til å legge litt arbeid i å teste og tenke gjennom hva som passer best før man investerer, sier Landrø.

Langholdssikter

Inspirert av amerikansk «long range shooting» på Youtube har interessen for langholdssikter tatt av også i Norge. Ofte har disse siktene kulebanekompensator for å justere treffpunkt uansett avstand. Med andre ord slipper man å sikte over målet dersom det befinner seg mer enn hundre meter unna. 

Sikter med kulebanekompensator trenger ikke spesialretikler. En helt vanlig nr 4 eller duplex er egentlig supert. Like fullt kommer mange av disse siktene med all verdens kreative retikler for kompensasjon både for høydefall og sideavdrift. Noen har til og med figurer for avstandsbedømming, rett nok av det høyst omtrentlige slaget. 

Klart det er tøft, og klart det gir «tactical feeling» å se på et salig juletre av streker i kikkertsiktet. Men har det egentlig noe på norsk jakt å gjøre?

Vel, selv om vi ikke har kultur for langholdsskyting på norsk jakt, kan en kompensator ha noe for seg. Det gir en følelse av trygghet å kunne sikte rett på når målet strekker seg mot 200-250 meter.

Medforstørring

Viktigere er det at store kikkertsikter i dag sjelden har medforstørrende retikkel, slik de ofte hadde på 90-tallet. Det er to grunner til dette: Den ene er at innføringen av belyst retikkel helt fjernet behovet for grove stolper som skal være synlige i svakt lys. 

Den andre grunnen er at når retikkelet ikke forandrer størrelse når man zoomer inn, dekker det stadig mindre av målets areal jo mer forstørrelse du bruker. Dette gir bedre mulighet for finsikting og presisjon.

Det er ikke en avgjørende funksjon med all verdens betydning på storviltjakt, men det er helt klart nyttig til jakt på små mål som for eksempel prikkskyting av fjellrype eller rev i åpent kulturlandskap.

Hjernens oppfattelse

Neste gang: Prøv å observere hva som skjer det første sekundet du kikker i et sikte. Hva fanger din umiddelbare oppmerksomhet? Målet eller retikkelet? Hva innbyr retikkelet til? Aktiv finsikting? Eller blir du intuitivt sugd mot der skuddet skal treffe?

Jo mer krimskrams det er i siktebildet, jo større sjanse er det for at øyet vil falle på retikkelet først. Er det uten lys, må du jobbe litt for å plassere krysset riktig; nok til å forsinke deg i øyeblikket før skudd.

Et rent bilde derimot, med en riktig innstilt lysdot, vil sannsynligvis automatisk få deg til å plassere punktet rett på målet – uten aktiv korrigering. 

Formen og størrelsen på lysdot’en kan også spille inn. En ring vil virke annerledes enn en knappenålstor og skarp prikk. En trekant med spiss oppover vil dra deg på en annen måte. Kanskje vil den ørlite bremse sideveis bevegelse? 

Sikter framover

Om vi et øyeblikk tar blikket vekk fra kikkertsiktene og skuler på rødpunktsiktene, ser vi her allerede mange ulike fasonger på siktepunktet. Og dermed er vi ved krystallkulen:

Vår spådom/ spekulasjon er at vi i fremtiden vil se mer av valgbare, opplyste retikler. Et kikkertsikte som lar deg velge mellom fem eller ti forskjellige størrelser og fasonger, tilpasset ulike jaktformer. Swarovskis flexchange er bare begynnelsen. Teknologien finnes.

Evolusjonen stopper ikke. Det neste tiåret blir minst like spennende som det forrige. Og det fine er at det forhåpentligvis gjør oss til enda sikrere og bedre jegere.