Hjortejakt i Patagonia

Men vi finner igjen bukken. Etter at Cacho får øye på den i dalen under oss, smyger han og jeger Mark Longhi Andreasen ned i dekning av noen spredte busker og trær.

Vel framme under et lite tre med anlegg delvis på ei grein, delvis på skytestokken, kan vi nyte synet av hjorten som brøler over sine koller. Titakkeren snur seg og feier geviret brutalt mot buskene mens han urinerer nedover leggene. Vinkelen er ikke helt god, så Mark må holde igjen skuddet.

Les også om heftig bjørnejakt på Vancouver Island

8 takker, 12 kilo

Jaktområdet er eid av Jusgo Jones og kona Rita, som viser seg å være halvt dansk. Vi er omlag 35 km sør for San Carlos de Bariloche, byen som ifølge noen konspirasjonsteorier var skjulested for Hitler etter krigen. Faktum er dog at byen som ellers er mest kjent for de største skianleggene på den sørlige halvkule, også viste seg å huse en tidligere SS-offiser som tilfeldigvis var rektor ved den tyske skolen. 

Her i periferien er vi vel forskånet for slikt. Området er beskytta av et utall låste porter, i tillegg til at grusveiene er dårlig vedlikeholdt – alt for å gjøre atkomsten for krypskyttere vanskeligst mulig. Denne jaktlige paria er ikke bare en torn i øyet til Jusgo, men også en utbredt plage i den argentinske natur.

Bukkene rundt Jusgos eiendom er kraftige, men har normalt ikke mange takker. Den tyngste hjorten som den gjestfrie kvegfarmeren sjøl har felt, hadde bare åtte takker, men oppsatsen veide hele 12 kilo. 

Den beste tida for jakt er i brunsten, som her topper seg rundt 20.–25. mars. Jaktområdet er på 25.000 hektar, og det blir årlig felt 5–10 kronhjorter samt en håndfull pumaer. Sistnevnte tilbys ikke til betalende jegere, men jaktes med hunder og pistol, helst felt av Jusgo eller dattera Samantha. 

Les om hvordan du klargjør rifla til jakta

På kloss hold

Men på hjortejakta er det Cacho som styrer butikken ute i terrenget. Han velger hva som kan felles på bakgrunn av antallet takker i krona, plassering, gevirets symmetri og hjortens alder kontra gevirets potensiale. Han kan ikke et døyt engelsk, men kan med tegnspråk svare på samtlige spørsmål vedrørende hjortevilt – så lenge spørsmålene stilles på samme språk. Han viser seg gang etter gang å være en eminent guide som kan lese hjortenes brøl, og nærmest forutsier deres bevegelsesmønster.

Som en av kveldene, der han peker ut fire dyr i ulike lysninger på åskammene over oss. Han lar Mark forstå at et par av disse er aktuelle for avskyting, noe som gjør at den unge jegeren trippende foreslår et kveldssmyg. Cacho insisterer rolig på at vi skal vente, og heller lese hjortenes interne stridigheter og kollenes rute ned lia. 

Når han endelig innleder smygjakta, er tida knapp. Men ikke desto mindre bringer han i løpet av et kvarter Mark inn i en tett situasjon:

De følger brunstbrølene på vei opp gjennom skogen, da Cacho plutselig stopper og gir tegn til at de skal sette seg. Mark har ingenting sett eller hørt i skogen over dem, men tredve sekunder seinere kommer en bukk plutselig til syne. Først er det bare korte glimt mellom stammene, men etter hvert som den nærmer seg, tegner det seg en skuddsjanse.

Da ombestemmer Cacho seg. Selv om den erfarne guiden vurderte den ujevne 14-takkeren på 1200 meters avstand til å være klar for avskyting, nekter han nå Mark å skyte: Den tegner litt for lovende, og bør få et par år til på baken, så sant Kong Vinter og jaktens gudinne vil det – og ikke minst pumaen.

LES OGSÅ: Stor test av lyssterke kikkertsikter til skumringsjakt

Jakt fra hesteryggen

Variasjonen er stor i dette terrenget, der enorme daler slynger seg mellom utallige fjelltopper. Noen steder er fjellsidene bevokst med småbusker og eventyraktig underskog, men andre steder er det helt åpent. Variasjonen gjør at jaktmetodene også blir forskjellige: Her får vi både pürsch i tett skog, spaning fra snaue topper, og mulighet til lange skudd over små daler. 

For å dekke det uveisomme området, bruker vi hest for å komme langt nok inn. Den minst begivenhetsrike dagen får vi nettopp da vi tilbringer en dag i ødemarka. Det er ikke et eneste brunstbrøl å høre. Til tross for at vi rir 20 km og ser mange hjortespor, har vi kun kontakt med ei kolle og et par ungdyr.

Forklaringa finner vi i et hjortetråkk helt sist på dagen. Der er det avtegna helt tydelige og ferske pumaspor i grusen.

Flere steder tråkker hestene konstant gjennom den sanddekte overflata, noe som gjør ridinga til en ustabil affære. Det skyldes en hamsterlignende gnager som de lokale kaller dugo dugo. Når vi stopper for å spane, kan vi høre dem rope på hverandre i dype toner under jorda: «buuwh buuwh buuwh». Vi hører dem konstant, men jeg lykkes ikke i å se et eneste eksemplar i løpet av turen. Derimot får vi til gjengjeld store opplevelser med kondoren. Den søramerikanske åtselfuglen har et vingespenn på opptil 3,2 meter, det største hos noen rovfugl i verden, og kan sirkle opp i 7000 meters høyde på termikken.

Vinnere og tapere

De siste dagene under jakta er brunsten på det høyeste. Overalt i dalen runger kraftige brøl. Vi smyger i flere timer på en hjort som til slutt er 411 meter unna. Gjennom hele morgenen har han brølende paradert gjennom dalen, og står nå på motsatt side, der den verbale stillingskrigen pågår med en annen slåsskjempe. 

Han er allerede ramma av brunstens første kampskader, og halter stygt på venstre forbein, i tillegg til at pelsen bærer preg av nylig kamp. Kanskje er det derfor at han ikke nærmer seg sin rival. Det virker iallfall som han plutselig mister motet, og isteden snur for å søke lykken på motsatt side – der vi sitter og kikker på ham. Idet han er inne på 250 meter, kommer han fri fra buskene og Mark tar sin sjanse.

Sprengt av jaktfeber og full av anger trasker den unge jegeren heim til leiren, etter sitt livs største nederlag. Han skjøt regelrett bom. Det viser seg at det ubeskytta klikktårnet på lånerifla har forskjøvet seg under smyginga. Når vi testskyter etterpå, går kula altfor høyt. Mark kan derfor – tross alt – trøste seg med at han ikke var i nærheten av å treffe.

Den siste tissepausen

Det vi har opplevd, er noe av verdens beste og mest unike hjortejakt. Her får man hele pakken, med luksus i det primitive, nederlag og seiere, drama i det udramatiske, og ikke minst avkobling midt i slitet. Hjortejakt under kondorens enorme vinger i det vakre Patagonia setter naturens og jaktens kamp i perspektiv. Det er ganske enkelt en opplevelse for livet.

For Mark kan likevel se tilbake på en minnerik jakttur, særlig etter den gode starten første dag med den kraftige titakkeren i reportasjens innledning: 

Etter å ha pissa ferdig, snur bukken seg igjen mot kollene. Den rekker å brøle to ganger over sitt harem, før Mark setter kula midt i hjertet. Hjorten springer ti meter, men stopper opp, slik at Mark sender enda ei kule av sted. Halsskuddet sender den vaklende hjorten rett i bakken, som om den ble truffet av lynet.

LES OGSÅ: Slik trener du valpen til å bli en god jakthund

Praktiske tips

Jaktsesongen for hjort begynner 1. mars og slutter 

31. juli. Ifølge Jusgo Jones er den beste perioden i hans revir 18.-28. mars, når hjorten er i høybrunst. Det er ikke vanlig å drive lokkjakt i dette området.. Man utnytter likevel dyrenes høye aktivitetsnivå under brunsten, i tillegg til at bukkenes brøling setter stemningen for den flotte jaktopplevelsen.

Dette er fysisk krevende jakt, samtidig som jegeren får være med på å spane og bedømme dyra på lange hold. Været kan variere, så du bør velge lag på lag-bekledning som kan tilpasses alt fra spaning på kalde morgener og fuktige transportetapper på hesteryggen, til fysisk slit i solvarme lier. I tillegg til langt ullundertøy, mellomplagg, dunjakke/ vest og skallbekledning samt hansker og lue, trenger du følgende:

• Vanntette jaktstøvler med god støtte

• God håndkikkert (gjerne også teleskop)

• Avstandsmåler

• Lett dagstursekk

• 3-sesongs sovepose (hvis det skal jaktes fra camp)

• Rifle for lange hold, så som 7 mm Rem. Mag eller .300 WM

• Riflekikkert med ballistisk skytetårn

• Tofot og/ eller god 4-beint skytestokk

Artikkelforfatteren var invitert med på turen av Dianas Jagtreiser (www.jagtrejser.dk), men betalte sjøl for transport til og fra jaktområdet.